![A Donkey & [anan] (2024) + No Home Movie (2015)](https://images.squarespace-cdn.com/content/v1/5d5ea0d85a7373000157d820/1758827035642-R67TRNCN1ND2K1YDCRN0/H25_Slide-2_anan_notext.png)
A DONKEY - INFO:
Visningsformat: DCP
Regissøre: Sirah Foighel Brutmann, Eitan Efrat
Manusforfattere: Sirah Foighel Brutmann, Eitan Efrat
Produksjonsland: Belgia
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 13 minutter
[anan] - INFO:
Visningsformat: DCP
Regissøre: Sirah Foighel Brutmann, Eitan Efrat
Manusforfattere: Sirah Foighel Brutmann, Eitan Efrat
Produksjonsland: Belgia
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 12 minutter
NO HOME MOVIE - INFO:
Visningsformat: DCP
Regissør: Chantal Akerman
Manusforfatter: Chantal Akerman
Medvirkende: Chantal Akerman, Natalia Akerman, Sylvaine Akerman
Produksjonsland: Belgia
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time og 55 minutter
NOR:
I No Home Movie, Akermans siste film før hun tok sitt eget liv i 2015, inviterer hun oss inn i leiligheten til moren i Brussel. Det er en film om deres relasjon og morens sviktende helse. Fortalt fra innsiden av den trange leiligheten står filmen for mange som et monument til både mor og datter. Akerman, som leker med dokumentarfilmens tradisjonelle formspråk, kutter her fra samtaler rundt kjøkkenbordet til samtaler via Skype, og eksteriørbilder fra Negev-Naqab-ørkenen. For Akerman er disse bildene ment å skape en kontrast til det innestengte interiøret, men det er her kortfilmene A Donkey og [anan] til Sirah Foighel Brutmann og Eitan Efrat kommer i møte med No Home Movie.
Akerman bruker disse bildene utelukkende som et enkelt filmatisk verktøy. Hun snakker over bildene av ørkenen, men navngir den aldri. Hun fanger ørkenen med kamera, men ser aldri dens befolkning; dens dyre- og planteliv; dens historie. Negevørkenen, som er den offisielle betegnelsen i det norske språk – men som kalles an-Naqab på arabisk – har lenge vært brukt som et navnløst innspillingssted for spillefilmer og lignende. I Rambo III (1988) fungerte ørkenen som en stedfortreder for Afghanistan, hvor produksjonen – i tett samarbeid med IOF (Israel Occupying Force) – hadde dramatiske konsekvenser for Beduin-befolkningen i området (som er tema i dokumentarfilmen Under a Blue Sun fra 2024). Akerman, i sin taushet og blindhet i No Home Movie, er med på å viske ut historien til ørkenen og menneskene som kaller den sitt hjem. Brutmann og Efrat konfronterer dette direkte i to brev-filmer adressert til den belgiske filmskaperen, hvor de nettopp tar ansvar hvor hun så bort.
Brutmann og Efrat navngir ørkenen og ser dem som bor der: menneskene, dyrene, plantene. De anerkjenner fordrivelsen og folkemordet i Gaza og Palestina, utført av Israel med støtte fra utallige vestlige demokratier. De to filmskaperne er begge født i Tel Aviv, men har de siste 20 årene vært bosatt i Belgia hvor de aktivt tar avstand fra staten Israel og støtter frigjøringskampen for det Palestinske folk, i Palestina og resten av verden. De ser den voldsomme brutaliteten som har preget nyhetsbildet og sosiale medier de siste årene – fra den hensynsløse bombingen av barn, kvinner og sivile i Gaza (så vel som Libanon og andre land) til den koordinerte stansingen av nødhjelp som har ført til ekstreme tilstander av underernæring og hungersnød i Gaza. Brev-filmene retter sitt blikk på de materielle tilstandene i ørkenen, og de ordlegger historien og samtiden slik den er. Det har pågått i mange, mange, tiår.
Gjennom sine svar til Akerman bruker de filmspråket til å holde ikke bare henne, men alle andre i lignende posisjoner til ansvar: til ansvar for utviskingen av historien; for den manglende vilje til å navngi det en ser med egne øyne, eller for å snu et blindt øye. Den brasilianske pedagogen og filosofen, Paulo Freire skrev mye om den helt grunnleggende idéen om å «navngi verden». For Freire består ordet av to komponenter: handlingen, som er tilknyttet menneskelig aktivitet og former virkeligheten gjennom det vi gjør, og refleksjon, et verktøy for kritisk tenkning om verden og våre handlinger i den. Å navngi verden er for Freire både en språklig og politisk handling. Det pågår et folkemord i Gaza. Brutmann og Efrat stiller ingen spørsmålstegn ved dette, og det blir bare tydeligere og tydeligere for hver eneste time som passerer. Israel for lov å fortsette sin hensynsløse vold mot det palestinske folk fordi USA aktivt finansierer et folkemord, og fordi land som Norge fortsetter å samarbeide med organisasjoner som står ansvarlig for ulovlige bosettinger gjennom oljefondets investeringer. Akermans arv vil fortsatt stå sterkt, men desto viktigere er det å holde henne til ansvar når det er på sin plass.
ENG:
In No Home Movie, Akerman’s final film before taking her own life in 2015, she invites us into her mother’s apartment in Brussels. It is a film about their relationship and her mother’s declining health. Told from within the confines of the small apartment, the film is for many a monument to both mother and daughter. Akerman, who plays with the traditional language of documentary cinema, cuts between conversations around the kitchen table, Skype calls, and exterior shots from the Negev-Naqab desert. For Akerman, these images are meant to create a contrast to the confined interior—and it is here that the short films A Donkey and [anan] by Sirah Foighel Brutmann and Eitan Efrat open a conversation with No Home Movie.
Akerman uses these images solely as a cinematic tool. She speaks over the desert shots, but never names it. She captures the desert with the camera but never acknowledges its Peoples, its flora and fauna, or its history. The Negev Desert—the official term in Norwegian, though called an-Naqab in Arabic—has long been used as an unnamed filming location for feature films and the like. In Rambo III (1988), the desert served as a stand-in for Afghanistan, where the production—in close collaboration with the IOF (Israel Occupying Force)—had dramatic consequences for the Bedouin population in the area (a topic explored in the 2024 documentary Under a Blue Sun). In her silence and blindness in No Home Movie, Akerman participates in erasing the history of the desert and the people who call it home. Brutmann and Efrat confront this directly in two letter-films addressed to the Belgian filmmaker, taking responsibility precisely where she looked away.
Brutmann and Efrat name the desert and see those who live there: the Peoples, the animals, the plants. They acknowledge the displacement and genocide in Gaza and Palestine, carried out by Israel with the support of countless Western democracies. They see the immense brutality that has shaped news coverage and social media in recent years—from the relentless bombing of children, women, and civilians in Gaza (as well as Lebanon and other countries) to the coordinated halting of humanitarian aid, which has led to extreme malnutrition and famine in Gaza. The two filmmakers were born in Tel Aviv, but have for almost 20 years lived and worked in Belgium. Here they actively distance themselves from the state of Israel and support the struggle for the liberation of the Palestinian people in Palestine and around the world. The letter-films focus on the material conditions in the desert, articulating history and the present as they are. This has been ongoing for many, many decades.
Through their responses to Akerman, they use the cinematic language to hold not only her, but all others in similar positions accountable: accountable for the erasure of history, for the unwillingness to name what one sees with one’s own eyes, or for turning a blind eye. The Brazilian pedagogue and philosopher Paulo Freire wrote extensively about the fundamental idea of “naming the world.” For Freire, the word consists of two components: action, which is tied to human activity and shapes reality through what we do, and reflection, a tool for critical thinking about the world and our actions within it. Naming the world is, for Freire, both a linguistic and political act. A genocide is ongoing in Gaza. Brutmann and Efrat raise no questions about this—and it becomes clearer and clearer with every passing hour. Israel is allowed to continue its relentless violence against the Palestinian people because the U.S. actively finances the genocide, and because countries like Norway continue to cooperate with organizations responsible for illegal settlements through the Oil Fund’s investments. Akerman’s legacy will remain, but it is all the more important to hold her accountable where appropriate.
I No Home Movie, Akermans siste film før hun tok sitt eget liv i 2015, inviterer hun oss inn i leiligheten til moren i Brussel. Det er en film om deres relasjon og morens sviktende helse. Fortalt fra innsiden av den trange leiligheten står filmen for mange som et monument til både mor og datter. Akerman, som leker med dokumentarfilmens tradisjonelle formspråk, kutter her fra samtaler rundt kjøkkenbordet til samtaler via Skype, og eksteriørbilder fra Negev-Naqab-ørkenen. For Akerman er disse bildene ment å skape en kontrast til det innestengte interiøret, men det er her kortfilmene A Donkey og [anan] til Sirah Foighel Brutmann og Eitan Efrat kommer i møte med No Home Movie.
Akerman bruker disse bildene utelukkende som et enkelt filmatisk verktøy. Hun snakker over bildene av ørkenen, men navngir den aldri. Hun fanger ørkenen med kamera, men ser aldri dens befolkning; dens dyre- og planteliv; dens historie. Negevørkenen, som er den offisielle betegnelsen i det norske språk – men som kalles an-Naqab på arabisk – har lenge vært brukt som et navnløst innspillingssted for spillefilmer og lignende. I Rambo III (1988) fungerte ørkenen som en stedfortreder for Afghanistan, hvor produksjonen – i tett samarbeid med IOF (Israel Occupying Force) – hadde dramatiske konsekvenser for Beduin-befolkningen i området (som er tema i dokumentarfilmen Under a Blue Sun fra 2024). Akerman, i sin taushet og blindhet i No Home Movie, er med på å viske ut historien til ørkenen og menneskene som kaller den sitt hjem. Brutmann og Efrat konfronterer dette direkte i to brev-filmer adressert til den belgiske filmskaperen, hvor de nettopp tar ansvar hvor hun så bort.
Brutmann og Efrat navngir ørkenen og ser dem som bor der: menneskene, dyrene, plantene. De anerkjenner fordrivelsen og folkemordet i Gaza og Palestina, utført av Israel med støtte fra utallige vestlige demokratier. De to filmskaperne er begge født i Tel Aviv, men har de siste 20 årene vært bosatt i Belgia hvor de aktivt tar avstand fra staten Israel og støtter frigjøringskampen for det Palestinske folk, i Palestina og resten av verden. De ser den voldsomme brutaliteten som har preget nyhetsbildet og sosiale medier de siste årene – fra den hensynsløse bombingen av barn, kvinner og sivile i Gaza (så vel som Libanon og andre land) til den koordinerte stansingen av nødhjelp som har ført til ekstreme tilstander av underernæring og hungersnød i Gaza. Brev-filmene retter sitt blikk på de materielle tilstandene i ørkenen, og de ordlegger historien og samtiden slik den er. Det har pågått i mange, mange, tiår.
Gjennom sine svar til Akerman bruker de filmspråket til å holde ikke bare henne, men alle andre i lignende posisjoner til ansvar: til ansvar for utviskingen av historien; for den manglende vilje til å navngi det en ser med egne øyne, eller for å snu et blindt øye. Den brasilianske pedagogen og filosofen, Paulo Freire skrev mye om den helt grunnleggende idéen om å «navngi verden». For Freire består ordet av to komponenter: handlingen, som er tilknyttet menneskelig aktivitet og former virkeligheten gjennom det vi gjør, og refleksjon, et verktøy for kritisk tenkning om verden og våre handlinger i den. Å navngi verden er for Freire både en språklig og politisk handling. Det pågår et folkemord i Gaza. Brutmann og Efrat stiller ingen spørsmålstegn ved dette, og det blir bare tydeligere og tydeligere for hver eneste time som passerer. Israel for lov å fortsette sin hensynsløse vold mot det palestinske folk fordi USA aktivt finansierer et folkemord, og fordi land som Norge fortsetter å samarbeide med organisasjoner som står ansvarlig for ulovlige bosettinger gjennom oljefondets investeringer. Akermans arv vil fortsatt stå sterkt, men desto viktigere er det å holde henne til ansvar når det er på sin plass.
ENG:
In No Home Movie, Akerman’s final film before taking her own life in 2015, she invites us into her mother’s apartment in Brussels. It is a film about their relationship and her mother’s declining health. Told from within the confines of the small apartment, the film is for many a monument to both mother and daughter. Akerman, who plays with the traditional language of documentary cinema, cuts between conversations around the kitchen table, Skype calls, and exterior shots from the Negev-Naqab desert. For Akerman, these images are meant to create a contrast to the confined interior—and it is here that the short films A Donkey and [anan] by Sirah Foighel Brutmann and Eitan Efrat open a conversation with No Home Movie.
Akerman uses these images solely as a cinematic tool. She speaks over the desert shots, but never names it. She captures the desert with the camera but never acknowledges its Peoples, its flora and fauna, or its history. The Negev Desert—the official term in Norwegian, though called an-Naqab in Arabic—has long been used as an unnamed filming location for feature films and the like. In Rambo III (1988), the desert served as a stand-in for Afghanistan, where the production—in close collaboration with the IOF (Israel Occupying Force)—had dramatic consequences for the Bedouin population in the area (a topic explored in the 2024 documentary Under a Blue Sun). In her silence and blindness in No Home Movie, Akerman participates in erasing the history of the desert and the people who call it home. Brutmann and Efrat confront this directly in two letter-films addressed to the Belgian filmmaker, taking responsibility precisely where she looked away.
Brutmann and Efrat name the desert and see those who live there: the Peoples, the animals, the plants. They acknowledge the displacement and genocide in Gaza and Palestine, carried out by Israel with the support of countless Western democracies. They see the immense brutality that has shaped news coverage and social media in recent years—from the relentless bombing of children, women, and civilians in Gaza (as well as Lebanon and other countries) to the coordinated halting of humanitarian aid, which has led to extreme malnutrition and famine in Gaza. The two filmmakers were born in Tel Aviv, but have for almost 20 years lived and worked in Belgium. Here they actively distance themselves from the state of Israel and support the struggle for the liberation of the Palestinian people in Palestine and around the world. The letter-films focus on the material conditions in the desert, articulating history and the present as they are. This has been ongoing for many, many decades.
Through their responses to Akerman, they use the cinematic language to hold not only her, but all others in similar positions accountable: accountable for the erasure of history, for the unwillingness to name what one sees with one’s own eyes, or for turning a blind eye. The Brazilian pedagogue and philosopher Paulo Freire wrote extensively about the fundamental idea of “naming the world.” For Freire, the word consists of two components: action, which is tied to human activity and shapes reality through what we do, and reflection, a tool for critical thinking about the world and our actions within it. Naming the world is, for Freire, both a linguistic and political act. A genocide is ongoing in Gaza. Brutmann and Efrat raise no questions about this—and it becomes clearer and clearer with every passing hour. Israel is allowed to continue its relentless violence against the Palestinian people because the U.S. actively finances the genocide, and because countries like Norway continue to cooperate with organizations responsible for illegal settlements through the Oil Fund’s investments. Akerman’s legacy will remain, but it is all the more important to hold her accountable where appropriate.
Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)