KANSKJE I MORGEN - INFO:

VERDEN VENTER - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Mariken Halle
Manusforfatter: Mariken Halle
Skuespillere: Bianca Kronlöf, Nina Haber, Roozbeh Behtaji
Produksjonsland: Norge, Sverige
Språk: Norsk, svensk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 52 minutter

There has always existed a tension in cinema between fiction and fact—or, in filmic terms, between the feature film and the documentary. From Bazin’s notion of indexicality in which even fiction films capture reality in their images, to contemporary art films and popular TV shows. In Nathan for You (2013–17) and The Rehearsal (2022–) by Nathan Fielder, the question of whether what we see is genuine or not is central to the work, from its production process to its reception and public discourse. Mariken Halle’s feature films clearly exist within a similar landscape, but whereas Fielder leans toward extravagance and the impossible-as-possible, Halle turns toward trivialities and the quotidian. From the documentary aesthetics that introduce us to Halle’s tendencies in Kanskje i morgen to Verden venter. The latter’s opening sequence functions as a direct continuation and renegotiation of the seen in the former. From beginning to end Halle challenges the boundaries between the real and the constructed within the framework of cinematic art.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Katsuhiro Otomo
Manusforfattere: Katsuhiro Otomo, Izo Hashimoto
Skuespillere: Mitsuo Iwata, Nozomu Sasaki, Mami Koyama
Produksjonsland: Japan
Språk: Japansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 time & 4 minutter

Akira combines a complex and deeply philosophical narrative with visual effects that were revolutionary for their time. Alongside Ghost in the Shell (1995) by Mamoru Oshii, it stands as a cornerstone in the history of its genre. It is a film that has never ceased to be relevant—for cinema, for aesthetic innovation, and not least, for social and political interpretations. As we bear witness to the rise of far-right movements and authoritarian regimes in many parts of the world—not to mention the utterly destructive consequences of human-made climate catastrophes—it may be worth revisiting Katsuhiro Otomo’s Akira. Throughout, the film explores power, control, and the ethical boundaries of science and technology—or the lack thereof. Concepts like degrowth capitalism and ecosocialism have been brought into the public consciousness again, largely through works such as Marx in the Anthropocene: Towards the Idea of Degrowth Communism (2023) by Kohei Saito. For those passionate or concerned about such issues, there’s likely a lot to be drawn from Akira.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Valeska Grisebach
Manusforfatter: Valeska Grisebach
Skuespillere: Meinhard Neumann, Reinhardt Wetrek, Syuleyman Alilov Letifov
Produksjonsland: Tyskland, Bulgaria, Østerrike
Språk: Tysk, bulgarsk, engelsk, fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 time & 1 minutt

Western vokser ut av sjangeren filmen låner sitt navn fra. Det er hester og menn som rir dem; det er en lokalbefolkning i møte med en fremmed og påtrengende maskulinitet; det er storslått natur som kolliderer med moderne industri og kapitalisme—og mennene som representerer disse globaliserende tendensene. Den såkalte «moderne western-filmen» kan omfatte alt fra Coen-brødrenes No Country for Old Men (2007) og David Mackenzies Hell or High Water (2016) til mer lavmælte og subversive tilnærminger som Meek’s Cutoff av Kelly Reichardt og Beau Travail (1999) av Claire Denis. Sistnevnte tittel kan oppleves som en søsterfilm til Western i både tematiske ideer som maskulin overskridelse og tilhørighet, så vel som i struktur og form. Grisebachs film er preget av en langsom rytme, men under overflaten ligger en rå nerve som dirrer på bristepunktet.

ENG: 

In Valeska Grisebach’s Western, we follow a group of German construction workers building a dam in the outskirts of a remote Bulgarian village. One of these men is played by Meinhard Neumann, who lends his first name to the film’s protagonist: a reserved and seemingly more thoughtful figure than many of the other workers. Some of these men prefer to cultivate more conservative notions of masculinity and belonging in their interactions with the local population and the nature in which they find themselves.

Western flows out of the genre from which it takes its name. There are horses and men who ride them; a local population that struggles in their encounter with a foreign and intrusive masculinity; vast nature in collision with modern industry and capitalism—and the men who represent these globalizing tendencies. The so-called "modern western" can include everything from the Coen brothers’ No Country for Old Men (2007) and David Mackenzie’s Hell or High Water (2016) to more understated and subversive approaches like Kelly Reichardt’s Meek’s Cutoff and even Claire Denis’ Beau Travail (1999). The latter could be seen as a sister film to Western in both thematic obsessions, such masculine belonging and transgressions, as well as in structure and form. Grisebach’s film is marked by a slow rhythm, but beneath the surface, it vibrates with a raw nerve that feels as if it could rupture at any moment.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Nicolas Winding Refn
Manusforfattere: Hossein Amini, James Sallis
Skuespillere: Ryan Gosling, Carey Mulligan, Bryan Cranston, Oscar Isaac
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 40 minutter

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Sergei Eisenstein
Manusforfatter: Sergei Eisenstein, Grigoriy Aleksandrov, Ilya Kravchunovsky, Valerian Pletnev
Skuespillere: Maksim Shtraukh, Grigoriy Aleksandrov, Mikhail Gomorov
Produksjonsland: Sovjetunionen
Språk: Stumfilm
Undertekst: Engelske tekstplakater
Lengde: 1 time & 22 minutter

Nor:

Når det er snakk om de mest imponerende spillefilmdebutene i filmhistorien, er det ikke uventet å se titler som Citizen Kane av Orson Welles, Eraserhead av David Lynch, Hiroshima Mon Amour av Alain Resnais eller Pather Panchali av Satyajit Ray. Strike av Sergej Eisenstein må også nevnes, og kanskje er den en av de beste av de beste.

Det er 100 år siden filmen først kom ut, og den står fortsatt like sterkt i den kollektive filmbevisstheten. Strike, og Battleship Potemkin som kom ut samme år (!), regnes kanskje som de viktigste filmene innenfor den Sovjetiske montasjefilmen—sammen med blant annet Napoléon av Abel Gance—og tross sitt noe mer akademiske og intellektuelle rykte enn sin Amerikanske søster/motpart, er disse filmene skjellsettende i sin innflytelse på filmmediet og filmteorien; fra kunst- og propaganda, til den rene underholdningsfilmen. Eisensteins montasje-teknikk er muligens tydeligst eksemplifisert i den kjente scenen med barnevognen i Battleship Potemkin, eller i en av de sterkeste scenene i Strike hvor arbeidernes opprør—og den volden de møter—kryssklippes med den brutale slaktningen av kyr. For Eisenstein har filmmediet en helt særegen mulighet til å skape dialektikk i sin rene form, og det handler om kollisjoner og konfrontasjoner av bilder, hvor kontradiksjonene skaper en ny helhet, som deretter blir en del av den videre montasjen.

Vi presenterer denne uvurderlige filmen som en stumfilmkonsert med Bergensbandet, Dronehenge. Dronehenge har spilt stumfilmkonserter for oss flere ganger de siste årene, blant annet for Battleship Potemkin, Metropolis, The Phantom Carriage, og Limite. Nå er de tilbake! For de som ikke kjenner Dronehenge, kan vi friste med et av de livligste og mest idiosynkratiske bandene byen har å by på, og i takt med den kollektivistiske ånden i Eisensteins film, består bandet av utallige medlemmer hvor du aldri vet hvem du får før du sitter i kinosalen. De vil, som alltid, improvisere musikken i møte med filmen; en ekte form for montasje som sprer seg fra kinolerretet og ut i det mørke rommet—en opplevelse som ikke lar seg gjenskapes

ENG:

When discussing the most impressive feature film debuts in cinema history, one expects to see titles such as Citizen Kane by Orson Welles, Eraserhead by David Lynch, Hiroshima Mon Amour by Alain Resnais, or Pather Panchali by Satyajit Ray. Strike by Sergei Eisenstein must also be mentioned—and perhaps it should be considered one of the best of the best.

It’s been 100 years since the film was first released, and it still holds a strong position in the collective film consciousness. Strike, as well as Battleship Potemkin, which was released the same year (!), are often regarded as the most important works of Soviet montage cinema—alongside Napoléon by Abel Gance. Despite a somewhat more academic and intellectual reputation than its American counterpart, these films are foundational in their influence on both the cinematic medium and film theory—from film art and propaganda to pure entertainment. Eisenstein’s montage technique is perhaps most clearly exemplified in the famous carriage scene in Battleship Potemkin, or in one of the most powerful sequences in Strike, where the workers’ rebellion—and the violence they face—is cross-cut with the brutal slaughter of cattle. For Eisenstein, cinema holds a unique potential to create dialectics in the form itself. It is about collisions and confrontations of images, where contradictions form a new whole, which then becomes part of the ongoing montage.

We present this invaluable film as a silent film concert with the Bergen-based band, Dronehenge. Dronehenge has performed silent film concerts for us several times over the past years, including for Battleship Potemkin, Metropolis, The Phantom Carriage, and Limite. Now they’re back! For those unfamiliar with Dronehenge, we can tempt you with one of the liveliest and most idiosyncratic bands the city has to offer. In keeping with the collectivist spirit of Eisenstein’s film, the band consists of countless members, and you never know who you’ll get until you’re seated in the cinema. As always, they will improvise the music in direct response to the film—an authentic form of montage that extends from the cinema screen into the darkened room—a truly unrepeatable experience.

Info - Living on the River Agano:

Visningsformat: DCP
Regissør: Makoto Satô
Produksjonsland: Japan
Språk: Japansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 55 minutter

Info - Memories of Agano:

Visningsformat: DCP
Regissør: Makoto Satô
Produksjonsland: Japan
Språk: Japansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 55 minutter

Nor:

Makoto Satô sine dokumentarfilmer Living on the River Agano og Memories of Agano står som en rørende diptykon som tar oss tett på befolkningen og omgivelsene i Niigata-prefekturet i Japan. Dette er et område som har vært voldsomt rystet av metylkvikksølvutslipp og -forgiftning som direkte konsekvens av industrielt avfall fra et kjemisk anlegg i byen Minamata; som senere rant inn i elven Agano.

Satô besøker et miljø som bor langs elven, hvor store deler av den lille befolkningen ble hardt rammet av utslippet. Han besøker dem først mot slutten av forrige århundre, og bor der i tre år for å bli kjent med og fortelle historiene til disse menneskene—som i stor del består av eldre personer som har arbeidet i og rundt elven hele sitt liv. Agano-elven får en urovekkende rolle som både livsbærende—i den forstand vannet er instrumentalt i gårdsdrift, matproduksjon, osv—men også som en overhengende trussel som forgifter både menneskene som drikker og arbeider i vannet, men også økologien og naturen rundt. Living on the River Agano er en meditativ og tålmodig dokumentar, hvor Satô og andre bak kamera tok del i livet til dem de avbilder; de la ofte ned kamera for å assistere i det daglige arbeidet, og oppdaget raskt hvor krevende det var. Han returner noen år senere, i Memories of Agano, og skaper en langt mer eksperimentell, men ikke desto mindre radikalt empatisk film.

Filmene avbilder ikke bare menneskene og naturen som har blitt påvirket av utslippet, men de står også som vitne og fungerer som en form for testament til de menneskene som ikke lenger er i livet og de historiene som aldri har blitt fortalt. Gjennom disse filmene nekter Satô å la slike industrielle overgrep av natur og befolkning forsvinne i det stille, tross hva dem med all kapitalmakten måtte ønske. Filmene er kanskje stille i sin form og sitt temperament, men de er aldri taus og det de sier bærer en voldsom vekt.

ENG:

Makoto Satô’s documentaries Living on the River Agano and Memories of Agano stand as a poignant diptych that brings us intimately close to the people and environment of the Niigata Prefecture in Japan. This is a region deeply effected by methylmercury contamination and poisoning as a direct result of industrial waste discharged from a chemical plant in the city of Minamata; which subsequently flowed into the Agano River.

Satô visits a community along the river where much of the small population was severely affected by the pollution. He first arrives there toward the end of the 20th century and lives in the area for three years to get to know the inhabitants and tell their stories—most of whom are elderly people who have worked in and around the river all their lives. The Agano river assumes an unsettling dual role: it is life-giving—instrumental in farming, food production, and daily survival—but also a looming threat, poisoning not only those who drink and work in its waters, but also the surrounding ecology and natural world.

Living on the River Agano is a meditative and patient documentary, where Sato and his team did not merely observe but actively participated in the daily lives of the people they filmed. They often put down the camera to assist with labor, quickly realizing just how demanding the work was. He returns some years later with Memories of Agano, creating a more experimental, though no less radically empathetic, film.

These films do more than depict the people and nature impacted by pollution—they also serve as witness, and as a form of testament to those no longer living and the stories never told. Through the two films, Satô refuses to let such industrial violations against nature and humanity fade quietly away, no matter the will of those holding capital and economic power. Though the films may be quiet in tone and temperament, they are never silent; and what they communicate carries tremendous weight.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Damien Chazelle
Manusforfatter: Damien Chazelle
Skuespillere: Miles Teller, J.K. Simmons, Melissa Benoist
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 46 minutter

Nor:

Denne visningen er valgt og presentert av de frivillige i Bergen filmklubb. Dette er et konsept vi har hentet tilbake fra tidligere år. Vi takker alle våre frivillige for fantastisk og uvurderlig innsats.
Ønsker du å være med å velge filmer for Bergen filmklubb og bli kjent med andre filmelskere? Bli med som frivillig!

I Whiplash fra 2014 møter vi Miles Teller i hovedrollen som Andrew, en ambisiøs ung jazz-trommeslager, og J.K. Simmons som Terence Fletcher, hans skremmende og briljante musikkinstruktør. Det originale lydsporet, komponert av Justin Hurwitz, slår hardt ifra seg med kraftfulle jazzstykker som driver filmens rytme og følelser.

Vi valgte denne filmen for å dele vår dype kjærlighet til jazz–dens spontanitet, dens spenning, dens sjel. Whiplash fanger ikke bare lyden av jazz, men også intensiteten, kravene og besettelsen etter perfeksjon. Damien Chazelle har blitt en betydelig filmskaper de siste årene, med titler som La La Land, First Man, og Babylon. Selv om Whiplash ikke er hans regidebut, var det filmen som gjorde navnet hans kjent og introduserte hans særegne stil til et bredere publikum: visuelt skarp, musikalsk drevet og følelsesmessig rå.

Whiplash handler om lidenskap–men også om prisen vi er villige til å betale for storhet. Den er spennende, ubehagelig og uforglemmelig.

Eng:

This screening is selected and presented by the volunteers at Bergen Film Club. This is a concept we’ve brought back from previous years. We thank all our volunteers for their fantastic and invaluable efforts.
Would you like to help choose films for Bergen Film Club and get to know other film lovers? Join us as a volunteer!

Released in 2024, Whiplash stars Miles Teller as Andrew, an ambitious young jazz drummer, and J.K. Simmons as Terence Fletcher, his terrifying and brilliant music instructor. The original score was composed by Justin Hurwitz, with powerful jazz pieces that drive the film’s rhythm and emotion.

We chose this film to share our deep love for jazz—its spontaneity, its tension, its soul. Whiplash captures not only the sound of jazz, but its intensity, its demands, and its obsession with perfection. Damien Chazelle has become a major filmmaker in recent years, with titles such as La La Land, First Man, and Babylon. While Whiplash is not his directorial debut, it was the film that made his name a familiar one and introduced to a wider audience his distinct style: visually sharp, musically driven, and emotionally raw.

Whiplash is about passion—but also about the price we’re willing to pay for greatness. It’s thrilling, uncomfortable, and unforgettable.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Claire Denis
Manusforfatter: Claire Denis, Jean-Pol Fargeau, Herman Melville
Skuespillere: Denis Lavant, Grégorie Colin, Michel Subor
Produksjonsland: Frankrike, Belarus, Belgia, Kypros, Italia
Språk: Fransk, italiensk, russisk, gresk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 32 minutter

Nor:

Når du ser en film av Claire Denis, er det kanskje taktiliteten til kroppene på lerretet som skiller seg mest ut, ved siden av all den tematiske rikdommen, den sosioøkonomiske nysgjerrigheten og den formelle presisjonen. Fra skuespillerprestasjonene hun får ut av skuespillerne til deres kroppslighet innenfor rammen; måten en kropp—eller skyggen av en kropp—beveger seg fra et rom til det neste; bevegelsen til en arm eller konturene av en hals som strekker seg.

Dette gjelder nesten alle arbeidene hennes, enten det er den kjødelige volden i Trouble Every Day (2001), den tunge vektløsheten i High Life (2018) eller det solfylte White Material (2009). Likevel er det ikke uten grunn at Beau Travail stadig regnes som en av hennes beste.

I sentrum av filmen står offiseren Galoup (den alltid ekstraordinære Denis Lavant) i den franske Fremmedlegionen, der han og legionærene hans lever i et slags flyktig rom der deres strenge og regimenterte rutiner sjelden eller aldri blir avbrutt av ytre krefter. Men da en ny rekrutt ankommer (spilt av den alltid berusende Grégoire Colin), blir harmonien forstyrret av sjalusi og spenninger. Under Djiboutibuktens stekende sol filtreres undertrykkelsen av begjær, følelser og forbindelser mellom alle disse mennene gjennom det fragmenterte minnet av offiseren deres. Deres hypermaskulinitet gir stadig gjenklang i hver eneste scene og interaksjon, mens kroppene deres og skyggene av kroppene deres brennes inn i Djiboutis hvite sand.

Eng:

When you look at any film by Claire Denis, beside all her thematic richness, socioeconomic inquisitiveness, and formal rigor, what stands out the most might the tactility of the bodies on screen. From the performances she extracts from her actors to their physicality within the frame; the way in which a body—or the shadow of a body—moves from one space to the next, the motion of an arm, the contours of a stretching neck.

This is true for almost all her work, whether it is the carnal violence of Trouble Every Day (2001), the heavy weightlessness of High Life (2018), the sun-drenched White Material (2009). Yet, it is not without reason that Beau Travail is consistently regarded as one of her best.

At the center of the film is officer Galoup (the always extraordinary Denis Lavant) of the French Foreign Legion, where him and his legionnaires exist in a sort of transient space where their strict and regimented routines are rarely or never interrupted by external forces. Yet, when a new recruit arrives (played by the always intoxicating Grégoire Colin), the harmony is disrupted by states of jealousy and tension. Set under the scorching sun of the Gulf of Djibouti, the repression of desires, emotions, and connections between all these men are filtered through the fragmented memory of their officer. Their hyper-masculinity constantly reverberating through each scene and interaction as their bodies and the shadows of their bodies are burnt into the white sands of Djibouti.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Agnès Varda
Manusforfatter: Agnès Varda
Skuespillere: Jean-Claude Drouot, Claire Drouot, Oliver Drouot
Produksjonsland: Frankrike
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 20 minutter

Nor:

Få navn er mer anerkjent, elsket og hedret i filmsamfunn verden over enn Agnès Varda, og det med rette. Den nyskapende regissøren, som ble hyllet av Martin Scorsese som «en av filmens guder», huskes som en av de mest innflytelsesrike nybølgeregissørene gjennom tidene, sammen med folk som Jean-Luc Godard, Éric Rohmer og Jacques Rivette.

Varda har aldri skygget unna det ukonvensjonelle, og hennes radikale tilnærming til film kan sees i alle hennes arbeider, som spenner over 60 år! Varda er kjent for å arbeide med ikke-profesjonelle skuespillere—noe som var ganske uortodoks på 1950-tallet—og som ble et grunnleggende element i den franske nybølgens tilnærming til filmskaping. Hun viser også ofte sine tverrfaglige egenskaper, noe som kanskje illustreres best i Salut les Cubains (1963), der Varda bruker sin fortid som profesjonell fotograf og blander det med filmens strukturalisme for å skape en unik, utforskende, essayistisk dokumentarfilm.

Le Bonheur (1965) er ikke noe annerledes, og Varda er igjen i stand til å skape noe helt unikt og dyptfølt. Det unike ved Le Bonheur er kanskje best beskrevet av Dr. Jenny Chamarette, som sa at filmen er som «... en skrekkfilm pakket inn i solsikker». Le Bonheur er en film som utforsker patriarkatet, kjærligheten, familierelasjoner og—som tittelen antyder—lykken. En lykke som er selvsentrert, betinget, fråtsende og skjør i sin natur.

Eng:

Very few names are more recognized, beloved and honoured in film societies around the world than Agnès Varda, and deservingly so. The innovative director, once hailed by Martin Scorsese as “one of the Gods of Cinema”, is remembered as one of the most influential new wave directors of all time, alongside people like Jean-Luc Godard, Éric Rohmer and Jacques Rivette.

Varda has never been one to shy away from the unconventional and her radical approach to film can be seen throughout all of her work, spanning over 60 years! Varda is known for hiring non-professional actors—quite unorthodox in the 1950s—something which became a foundational aspect in The French New Wave’s “bare bone” approach to filmmaking. She often showcases her interdisciplinary skills as well, which is perhaps best illustrated in Salut les Cubains (1963) where Varda uses her past as a professional photographer, mixing it with the structuralism of film to create a unique explorative essayistic documentary.

Le Bonheur (1965) is no different, and Varda is again able to create something truly unique, and deeply heartfelt. Its uniqueness is perhaps best described by Dr. Jenny Chamarette, who said that the film is like “...a horror movie wrapped up in sunflowers”. Le Bonheur is a film that explores patriarchy, love, family relationships, and—as the title alludes to—happiness. A happiness that is self-centered, contingent, conditional, gluttonous and fragle in nature.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Mike Cheslik
Manusforfatter: Mike Cheslik, Ryland Brickson Cole Tews
Skuespillere: Ryland Brickson Cole Tews, Olivia Graves, Doug Mancheski
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: TBA
Lengde: 1 time & 48 minutter

Nor:

Å nei, du ville bare lage verdens beste eplebrennevin, men nå er du strandet i den Canadiske vintervillmarken takket være noen plagsomme bevere. Velger du a) å finne ly hos andre mennesker og starte livet på nytt som en pelsjeger b) å leve som en villmann og søke lykken som en eremitt, eller c) å dedikere all din tid og energi på hevn ovenfor beverne, uansett hva de kommer til å koste?

I Hundreds of Beavers av Mike Cheslik møter vi Jean Kayak som velger siste alternativ. Kayak, spilt av Ryland Brickson Cole Tews (som også var med å skrive manus), mister tilsynelatende alt når to bevere kommer på besøk, og da er ideen om hevn allerede forplantet. Dersom det høres relativt lett ut å utføre hevn på et par bevere, har vel filmens tittel allerede avslørt at det blir mer utfordrende enn som så.

Cheslik og Tews har her skrevet og utformet en helt særegen komedie hvor beverne rett og slett er mennesker i bever-kostymer—urovekkende store, uhyggelige kostymer. Duoen var inspirert av ideen om å lage en slags parodi av overlevelsesfilmer som The Revenant, og regissør Cheslik har sagt at store deler av filmen ikke hadde et tradisjonelt manus, men at ideer til spøker og vitser ble skrevet og tegnet ned på enkle notatark—ikke helt ulikt George Miller sin metode i for eksempel Mad Max: Fury Road, i følge Cheslik selv. Fury Road er ikke et helt ille sammenligningsgrunnlag for det ferdige verket heller, for her er det konstant bevegelse, innovasjon og adrenalin. Filmen henter åpenbart mye inspirasjon fra de største slapstick-klassikerne fra stumfilmens gullalder, og kan kanskje best beskrives som en film hvor all den fysiske og vanvittige humoren herfra blandes med energien til animasjonsfilmer og TV-serier; men hvor filmens interne regler er styrt av såkalt «survival» spill (eller overlevelsesspill), hvor Kayak er den usannsynlige hovedkarakteren som må starte på nytt og finne resurser, våpen, tygg havn og mer for å nå sitt mål.

Eng:

Oh no, you just wanted to make the world's best applejack, but now you're stranded in the Canadian winter wilderness thanks to some marauding beavers. Do you choose to a) find shelter with other humans and start your life over as a fur trapper, b) live life alone and seek your fortune as a hermit, or c) dedicate all your time and energy to getting revenge on the beavers, no matter the cost?

In Hundreds of Beavers by Mike Cheslik, we meet Jean Kayak who chooses the latter option. Kayak, played by Ryland Brickson Cole Tews (who also co-wrote the screenplay), seemingly loses everything when two beavers come to visit, and by then the idea of revenge has already set. If exacting revenge on a pair of beavers sounds relatively easy, the movie's title might have already revealed that it will be more challenging than that.

Cheslik and Tews have written and crafted a unique comedy in which the beavers are simply humans in beaver costumes: freakishly large, uncanny, beaver costumes. The duo were inspired by the idea of creating a kind of parody of survival films such as The Revenant, and director Cheslik has said that much of the film did not have a traditional script, but that ideas for gags and jokes were written and drawn on simple notecards—not unlike George Miller's method in Mad Max: Fury Road, according to Cheslik himself. Fury Road isn not a bad comparison for the finished work either, as there is constant forward momentum and movement, innovation and kinetic adrenaline. The film obviously draws a lot of inspiration from the greatest slapstick classics from the golden age of silent film, and can perhaps best be described as a film in which all the physical and wacky humor from here is mixed with the energy of animated films and TV series; but where the film's internal rules are governed by so-called “survival” games, where Kayak is the unlikely protagonist who has to start over and find resources, weapons, safe houses and more to achieve his goal.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Mati Diop
Manusforfatter: Mati Diop, Makenzy Orcel
Skuespillere: Lucrèce Hougbelo, Parfait Vaiayinon, Didier Sedoha Nassangade
Produksjonsland: Frankrike, Senegal, Benin, Singapore
Språk: Engelsk, fransk, fon
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 8 minutter

Nor:

Da Mati Diop debuterte som spillefilmregissør i 2019 med Atlantique, hadde filmen verdenspremiere i hovedkonkurransen i Cannes. Før dette hadde hun gjort seg bemerket som skuespiller blant annet i 35 Shots of Rum (2008) av Claire Denis, men også som regissør for mange sterke kortfilmer, hvor spesielt Snow Canon fra 2011 er verdt å søke opp.

Det var naturligvis enorme forventninger tilknyttet hennes nye film i fjor, men det var likevel mange som ble overrasket da Dahomey vant Gullbjørnen for beste film ved filmfestivalen i Berlin i 2024. Det var fullt fortjent.

Dahomey er først og fremst en dokumentarfilm om hjemsendelsen av kulturskatter til sitt opprinnelige folk fra kolonimaktene som plyndret (og plyndrer) rundt om i verden. Her blir vi vitne til hvordan Frankrike returnerer 26 skatter til det moderne Benin (tidligere Kongedømmet Dahomey)—mens flere tusen andre skatter blir liggende i museum, lagerbygninger, private samlinger, osv. Til tross for at Diop bruker flere virkemidler fra den observerende dokumentarfilmen—spesielt forfriskende er en lengre studentdebatt om blant annet motivasjonen bak slike politiske handlinger av kolonimaktene—er hun langt mer spekulativ og lyrisk enn som så. En av filmens sterkeste virkemidler er den subjektiviteten hun tillegger en av de hjemsendte skattene, hvor den får rom til å reflektere, tenke, og snakke om sin egen historie; og kanskje enda viktigere, sin egen plass i den historien som fortsatt skal skrives. Statuens stemme fyller kinorommet med en dyp røst, som om den er kastet ut fra et slags mørkt rom i et temporalt limbo.

Dahomey formidler mer på 68 minutter enn tusenvis av andre filmer får til på det dobbelte, og dette handler om hvordan Diop benytter dokumentarfilmens regler, begrensninger, og muligheter til å skape en ren dialektisk diskurs i både filmens form og dens innhold. Det er liten tvil om at dette er en film som vil bli studert nært i årene som kommer, og vi ser allerede i nyhetsbildet fra kulturinstitusjoner i både Frankrike og Benin at den er brennene aktuell enda: statuene som ble sendt hjem er nå stengt bort fra befolkningen på ny, i kjellerne til museum bygget i vestlig arkitektonisk stil med penger fra Frankrike.

Eng:

When Mati Diop made her feature film directorial debut in 2019 with Atlantique, the film had its world premiere in the main competition at Cannes. Before that, she had made a name for herself as an actress in such masterworks as 35 Shots of Rum (2008) by Claire Denis, but also as the director of many strong short films, of which Snow Canon from 2011 is particularly worth seeking out.

Naturally, there were enormous expectations associated with her new film last year, but many were still surprised when Dahomey won the Golden Bear for Best Film at the Berlin International Film Festival in 2024. It was fully deserved.

Dahomey is first and foremost a documentary about the repatriation of cultural treasures to their original Peoples from the colonial powers that plundered (and plunder) around the world. Here, we witness France returning 26 treasures to modern-day Benin (formerly the Kingdom of Dahomey)—while thousands more remain in museums, warehouses, private collections, etc. Although Diop uses many of the techniques of the observational documentary—especially refreshing is a lengthy student debate on, among other things, the motivations behind such political actions by the colonial powers—she is far more speculative and lyrical than that. One of the film's strongest devices is the subjectivity she attributes to one of the repatriated treasures, giving it space to reflect, think and talk about its own history; and perhaps more importantly, its own place in the history still to be written. The statue's voice fills the cinema space with a deep and rumbling voice, as if it has been flung out of some kind of dark void in a temporal limbo.

Dahomey conveys more in 68 minutes than thousands of other films do in twice that, and this is about how Diop uses the rules, limitations and possibilities of documentary film to create a pure dialectical discourse in both the film's form and its content. There is little doubt that this is a film that will be studied closely in the years to come, and we already see in the news from cultural institutions in both France and Benin that it is still relevant: the statues that were sent home are now locked away from the population once more, in the basements of museums built in Western architectural style with money from France.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Luca Guadagnino
Manusforfatter: William S. Burroughs, Justin Kuritzkes
Skuespillere: Daniel Craig, Daan de Wit, Jason Schwartzman
Produksjonsland: Italia, USA
Språk: Engelsk, spansk, fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 time & 17 minutter

Nor:

For mange er Luca Guadagnino en av de mest spennende filmskaperne som er aktiv for tiden. Fra hans store gjennombrudd med Call Me By Your Name i 2017 til remaken av Dario Argento klassiker Suspira (2018), kannibal-romansen Bones and All (2022), og ikke minst det suggererende og brennheite trekant-tennis-dramaet Challengers fra 2024. La oss ikke glemme I Am Love (2009) og A Bigger Splash (2015)—som tilsynelatende vil få en ny og lenger versjon i løpet av året. Det er sjeldent verdifullt å ramse opp en filmskapers CV på denne måten, men for Guadagnino illustrerer det ikke bare et sjeldent tempo, men også en enorm rekkevidde når det kommer til sjanger, stil, og temperament.

Queer er hans nyeste film og om den ikke er en kulminasjon av alt han har arbeidet med til nå, er det i hvert fall et slags knutepunkt. Filmen er basert på romanen til Williams S. Burroughs ved samme navn, og det er ikke akkurat overraskende at Guadagnino var tiltrukket til ideen om å adaptere den til film. Her blir det kroppslige og sanselige som ett, smeltet sammen i den svette, nærmest lammende varmen i Mexico by. Her møter vi William Lee (spilt av en gjennomvåt (!) Daniel Craig) som fyller dagene sine med fyll, klam og tilfeldig sex med andre menn, og lengsel etter kjærlighet, identifikasjon, og yagé-planten som han håper vil la ham kommunisere med telepati.

Dette er en erotisk og tragisk film, og med sitt sterke formspråk har Guadagnino gitt William Lee en kompleks og nyansert subjektivitet som fører og forfører oss på tvers av landegrenser og mange relasjoner—blant annet møter han karakterer spilt av filmskaperne David Lowery (A Ghost Story) og Lisandro Alonso (Jauja)—hvor han blir konfrontert med det store spørsmålet: hva skjer dersom en ikke blir elsket slik enn ønsker å bli det?

Eng:

For many, Luca Guadagnino is one of the most exciting filmmakers active today. From his major breakthrough with Call Me By Your Name in 2017 to his remake of Dario Argento’s classic Suspira (2018), the cannibal romance Bones and All (2022), and not least the hypnotic and scorching hot love-triangle tennis drama Challengers (2024). Let’s not forget I Am Love (2009) and A Bigger Splash (2015)—which will apparently receive a new and longer version later this year. It’s rarely worthwhile to list a filmmaker’s CV like this, but in Guadagnino’s case, it not only illustrates his remarkable pace but also his immense range when it comes to genre, style, and temperament.

Queer is his latest film, and if it’s not the culmination of everything he has worked on so far, it is at least a kind of focal point. The film is based on the novel of the same name by William S. Burroughs, and it’s hardly surprising that Guadagnino was drawn to the idea of adapting it for the screen. Here, the physical and the sensual become one, melting together in the sweaty, almost paralyzing heat of Mexico City. We meet William Lee (played by a drenched (!) Daniel Craig), who fills his days with drinking, clammy and casual sex with other men, and a longing for love, identity, and the yagé plant, which he hopes will allow him to communicate through telepathy.

This is an erotic and tragic film, and with its strong visual language, Guadagnino has given William Lee a complex and nuanced subjectivity that guides and seduces us across borders and many relationships—among others he encounters characters played by filmmakers David Lowery (A Ghost Story) and Lisandro Alonso (Jauja)—while being confronted by crushing questions of love and the possibility of it never being requited.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Alain Resnais
Manusforfatter: Alain Robbe-Grillet
Skuespillere: Delphine Seyrig, Giorgio Albertazzi, Sacha Pitoëff
Produksjonsland: Frankrike, Italia
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 34 minutter

Nor:

En mann møter en kvinne. Han insisterer på at de har møttes før. Last Year at Marienbad er regissert av Alain Resnais og skrevet av Alain Robbe-Grillet, en overbevisende forening av to særegne kunstnere. Historien er som sagt enkel på overflaten, men som man kan forvente av begge de kreative kreftene som er involvert, er den ikke fortalt rett frem.

Mannen og kvinnen-spilt av Giorgio Albertazzi og Delphine Seyrig-støter på hverandre på et mystisk og avsidesliggende slott, der de enorme hagene og de endeløse gangene forvandler stedet til et labyrintisk territorium av fragmenterte minner og erindringer.

Verken Resnais eller Robbe-Grillet er fremmed for å bruke minnet som et narrativt strukturelt virkemiddel. Minnet er på samme tid unnvikende og flyktig, særlig i informasjonsalderen, der bilder strømmer mot oss i et konstant tempo. Fra halvglemte møter eller samtaler til de grunnleggende minnene fra barndommen som kan vise seg å være fiktive—formet over mange år, der drømmer, bilder, historiefortellere og erindringer rundt tidligere erindringer kan lure oss. Resnais og Robbe-Grillet ser ut til å forstå hvordan filmmediet har alle disse forvrengningene av erindringen innebygd i seg, fra det illusoriske arbeidet med tid og rom til en klipper, samt måten filmfotografen fanger et sted eller et rom i tiden som vi kan se tilbake på. For mannen og kvinnen i Marienbads «sentrum» er det en prekær oppgave å navigere i erindringenes verden, og Resnais og Robbe-Grillet bruker filmmediet til å skape ekko som trekker tilskueren inn i labyrinten sammen med karakterene.

Eng:

A man meets a woman. He insists that they have met before. Last Year at Marienbad is directed by Alain Resnais and written by Alain Robbe-Grillet, a forceful union of two singular artists. The set up is as simple as stated above, but as one would expect from both creative forces involved, the story is not as straight-forward as such.

The man and the woman—played by Giorgio Albertazzi and Delphine Seyrig—come across one another at a mysterious and remote chateau, in which the vastness of the gardens and the endlessness of the hallways transform the space into a labyrinthine territory of fragmented memories and remembrances.

Neither Resnais nor Robbe-Grillet are strangers to the use of memory as a narrative structural device. Memory is at once elusive and volatile, particularly in the surge of the information age where images rush at us at a constant pace. From half-remembered encounters or conversations to those foundational memories from childhood that might turn out to be fictitious—taken shape over many years where dreams, images, storytellers, recollections of other recollections may decieve us in the end. Resnais and Robbe-Grillet seem to understand the way in which the medium of film has all these distortions of memory embedded within it, from the temporal and spatial illusiory work of an editor to the way in which the cinematographer (or photographer) captures a place or a space in time for us to look back on. For the man and woman at the “center” of Marienbad navigating the world of memories is a precarious task, and Resnais and Robbe-Grillet use the medium of film to create echoes that pull the viewer into the labyrinth with the characters.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: David Lynch
Manusforfatter: David Lynch
Skuespillere: Jack Nance, Charlotte Stewart, Allen Joseph
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 29 minutter

Nor:

“Straub is gone. Godard is gone. Rivette is gone. Of course there’s others, there’s friends …”

Den portugisiske filmskaperen Pedro Costa sa disse ordene i 2023. På samme tid som han sørget over de som har gått bort, og en filmindustri hvor markedet rår mer og mer for hvert år som går, fant han rom for venner og optimisme for fremtiden.

Da David Lynch døde 16. januar i år, mistet vi ikke bare en legende og et enormt talent, men også en venn for fremtiden. Når personer som David Lynch går bort, er det alltid fristende å se på dem som singulære skikkelser; kunstnere uten sidestykke. David Lynch hadde selvsagt sine forgjengere og kontemporære, han eksisterte aldri i et vakuum, og kunsten hans blomstret ut ifra utallige og ubegrensede retninger. Selv om han nå er borte, vil filmene, maleriene, musikken, skulpturen, og alt annet leve videre; og enda viktigere, han vil ha sine etterkommere, uansett hvilken form og fasong disse vil ta.

Bergen filmklubb har alltid vært en kino for David Lynch sine filmer og for de som liker dem. Vi har vist nesten alle filmene hans, men ingen like mye som Eraserhead. 18. september 1982 var første gang, og sist var 4. november 2011. Det var åttende gang Lynch sin spillefilmdebut ble vist hos oss, og nå er vi klar for runde ni.

De som har besøkt Bergen filmklubb i mange år husker kanskje tilbake til 90-tallet hvor vi hadde en lekker t-skjorte som hyllet Eraserhead, og nå er vi ENDELIG klar for å relansere denne med et noe mer moderne design. Vi ser frem til å dele den med dere!

Kom å se Eraserhead på kino og vær en av de første i Bergen til å bære den nye t-skjorten som en hyllest til Lynch, Eraserhead, og alle de gangene den har blitt vist hos Bergen filmklubb.

Eng:

"Straub is gone. Godard is gone. Rivette is gone. Of course, there are others, there are friends..."

The Portuguese filmmaker Pedro Costa said these words in 2023. While mourning those who have passed, as well as a film industry increasingly dictated by the market forces, he still found room for friends and optimism for the future.

When David Lynch passed away on January 16 this year, we didn’t just lose a legend and an immense talent—we lost a friend for the future. When figures like Lynch pass away, it’s always tempting to see them as singular, unmatched artists. But David Lynch, of course, had his predecessors and contemporaries; he never existed in a vacuum, and his art blossomed from countless and unlimited sources. Even though he is now gone, his films, paintings, music, sculptures, and everything else will live on—and, more importantly, he will have his successors, in whatever form they may take.

BFK has always been a cinema for David Lynch and his films, and for those who love them. We have screened almost all of his movies, but none as often as Eraserhead. The first time was on September 18, 1982, and the most recent was on November 4, 2011. That was the eighth time Lynch’s feature debut had been shown here, and now we’re ready for round nine.

Those who have visited our cinema for many years may remember the 90s, when we had a really elegant T-shirt celebrating Eraserhead—and now, we are FINALLY ready to launch an homage to it, with a slightly more contemporary design.

Come see the movie on the big screen and be one of the first in Bergen to wear the new T-shirt as a tribute to Lynch, Eraserhead, and all the times it has been shown at BFK.

Om t-skjortene / About the t-shirts:

T-skjortene er laget i 100% organisk bomull (215gsm) og er noe store i størrelsen. Det kan være lurt å kjøpe én mindre enn normalt (se størrelsesguide under). Dersom du velger å kjøpe en t-skjorte via TicketCo, får du filmbiletten med på kjøpet og du kan hente t-skjorten i visningslokalet før filmen.

/

The T-shirts are 100% organic cotton (215gsm) and run slightly large. It might be a good idea to buy a size down from your usual size (see size chart below). If you buy a T-shirt through TicketCo, the film ticket is included in the price and you can pick up your shirt once you arrive before the film.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Nina Menkes
Manusforfatter: Nina Menkes
Skuespillere: Tinka Menkes, Claire Aguilar, Nora Bendich, Dave Gist
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 30 minutter

Nor:

I frontlinjen av eksperimentell feministisk film finner vi den eksepsjonelle Nina Menkes, som konstruerer et blikk som lar de kvinnelige karakterene bli sett uten å bli objektifisert. Følelser av sinne, fremmedgjøring, nederlag og likegyldighet kommer til uttrykk i Menkes sine filmer, og hun setter ord på den iboende og instinktive smerten av kvinnelig erfaring på en måte som vanligvis blir gjemt bort.

Magdalena Viraga står som den dystrere motparten til Lizzie Bordens kultklassiker fra 1986, Working Girls, som en del av vårt fokus på feministiske perspektiver på sexarbeid. Menkes første spillefilm skildrer kampene til en prostituert, Ida—spilt av "Den filmiske trollkvinnens" mangeårige samarbeidspartner og søster, Tinka Menkes—som navigerer gjennom landskap av skitne hotellrom, drømmeaktige og slitte barer; og barer av en annen type, mens hun blir anklaget for mord. Dette er en tragisk historie om utnyttelse med politiske nyanser og et knust sinn som—uansett hvor gledesløst det er—fungerer som et sikkerhetsnett og en verden mer behagelig enn virkeligheten.

Ved å blande poesi fra Mary Daly, Gertrude Stein og Anne Sexton i manuset til Magdalena Viraga, hyller Menkes forfattere som dykket ned i hva det vil si å være kvinne; et tema hun har fortsatt å undersøke siden.

Eng:

At the vanguard of experimental feminist film, the extraordinary Nina Menkes constructs a gaze that allows the female characters to be seen without being objectified. The feelings of anger, alienation, failure and indifference get a stage in Menkes' films giving voice to the often silenced visceral agony of female experience.

Magdalena Viraga plays the grimmer counterpart for Lizzie Borden’s 1986 cult classic Working Girls as a part of our focus on feminist perspective on sex work. Menkes’ first feature film depicts the struggles of a prostitute named Ida—played by the “Cinematic Sorceress’s” long time collaborator and sister Tinka Menkes—who navigates through landscapes of nasty hotel rooms, dreamlike shabby bars, and bars of another kind as she gets accused of murder. It is a tragic story of exploitation with well planted political nuances, and a shattered mind that, however joyless, works as a safety net and a realm more pleasant than the real.

By blending poetry from Mary Daly, Gertrude Stein and Anne Sexton in the script of Magdalena Viraga, Menkes celebrates writers that dove into what it means to be a woman—a theme whose exploration she has continued investigating since.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Lizzie Borden
Manusforfatter: Lizzie Borden, Sandra Kay
Skuespillere: Louise Smith, Ellen McElduff, Amanda Goodwin
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 33 minutter

Nor:

For Lizzie Borden var filmproduksjon knyttet til eksperimentering og nye subjektiviteter. Hun har uttalt at da hun så et retrospektiv over Jean-Luc Godards filmer, innså hun at «film kunne være både narrativ og agit-prop». Det ble spiren til hennes spillefilmdebut, Born in Flames. Det betyr ikke at Godard er den eneste som har hatt innflytelse på Bordens estetiske sensibilitet og politiske blikk, for hun var også en aktiv deltaker på kunstscenen i New York, der hun var forfatter, maler og kunstkritiker. Her var hun vitne til, og opplevde, hvordan kvinnelige kunstnere ble behandlet i slike miljøer—enten forkastet, ignorert eller redusert til « mindre enn» sine mannlige motparter.

Working Girls er mindre eksperimentell i formen enn hennes spillefilmdebut, men ikke mindre radikal i sin tilnærming til og behandling av tematikken. Den blir ofte hyllet som en banebrytende feministisk film om sexarbeidets realiteter, sett fra perspektivet til kvinnene som jobber med det. I motsetning til dusinvis av lignende filmer som i stedet skildrer dette på en sensasjonalistisk og/eller moralistisk måte, enten motivert av konservative politiske overbevisninger eller på grunn av ren likegyldighet (en annen form for sexisme og klassediskriminering), gjør Bordens film et oppgjør med slike reaksjonære tendenser. Gjennom sin rolige observasjonsstil ser Borden på sexarbeid gjennom et ærlig blikk, der sexarbeid verken romantiseres eller skandaliseres, men snarere betraktes som en annen form for arbeid med alle de iboende hverdagslige problemene og vanskelighetene en arbeider har innenfor kapitalismens økonomiske struktur.

Borden er definitivt en av de sterkeste feministiske stemmene i amerikansk film, ikke bare fordi hun utfordrer forestillingene om blikk og subjektivitet i filmspråket, men også på grunn av måten hun konkretiserer form innenfor en materiell ramme. Sexarbeid i Working Girls eksisterer innenfor et kapitalistisk og patriarkalsk system, der karakterene vi møter må navigere i denne verdenen som arbeidere. Det er en film om arbeid som gester; saklig, møysommelig og ofte kjedelig. Den sensasjonaliserer aldri, men nærmer seg det gjennom ren arbeidersolidaritet.

Eng:

For Lizzie Borden the notion of filmmaking was one of experimentation and recentered subjectivities. When she saw a retrospective on the works of Jean-Luc Godard, she has stated that she “realized that film could be both narrative and agit-prop.” From this the seeds for her feature debut, Born in Flames, were planted. This is not to suggest that Godard is a sole influence on Borden’s aesthetic sensibilities and political lenses, because she was also an active participant in the downtown New York art scene where she was a writer, painter, and art critic. Here she witnessed, and experienced, how women artists were treated in scenes like this—either discarded, ignored, or reduced to “lesser-than” their male counterparts.

Working Girls, although less experimental in form than her feature debut, is no-less radical in its approach and treatment of its subjects. It is often hailed as a landmark feminist film about the realities of sex work from the perspective of the women who do it. Unlike dozens of similar films that turn their depiction to sensationalism and/or moralism, either motivated by conservative political convictions or through willful negligence (another form of sexism and classism), Borden’s film dismantles such reactionary tendencies. Through its quiet observational style, Borden looks at sex work through a candid lens in which it is neither romanticized or villainized, but rather seen as another form of labor with all the inherent mundanities and difficulties of a worker within the economic structure of capitalism.

Borden is decidedly one of the strongest feminist voices within American cinema, not only because she challenges the notions of gaze and subjectivity within the language of cinema, but also for the ways in which she concretizes form within a material framework. Sex work in Working Girls exist within a capitalistic and patriarchal system, in which the characters we meet have to navigate this world as laborers. It is a film of work as gestures; matter-of-fact, laborious and oftentimes tedious. It never sensationalizes, but approaches it through pure workers’ solidarity.

Nor:

Vi er svært glade for å kunne annonsere at Thea Hvistendahl, regissøren av Håndtering av udøde, kommer til Bergen filmklubb 2. mars!

Thea debuterte som spillefilmregissør med Håndtering av udøde i fjor, med kjente skuespillere som Renate Reinsve og Anders Danielsen Lie i hovedrollene. Filmen hadde verdenspremiere på fjorårets filmfestival i Sundance og ble møtt med enorm internasjonal anerkjennelse. Med dette har Thea hevet seg fra å være en lovende ung norsk regissør til å være blant de mest spennende kommende regissørene i verden i dag. Hennes konsert -dokumentar-hybrid-film Adjø Montebello fra 2017 understreker denne påstanden.

Søndag 2. mars vil vi dykke ned i Thea Hvistendahls tidligere verk og vise en rekke av hennes kortfilmer. Etter filmene vil vi ha en samtale og Q&A med Thea, hvor vi vil snakke om hele hennes filmografi, fra kortfilmene og konsertfilmen til spillefilmen. Q&A-økten er en fantastisk mulighet til å stille regissøren dine egne spørsmål om hennes arbeid. Vi håper å se deg søndag 2. mars!

Eng:

We are extremely happy to announce that we will host a director’s visit with Thea Hvistendahl.

Her feature debut Handling the Undead, starring such household names as Renate Reinsve and Anders Danielsen Lie, premiered at last year’s Sundance Film Festival to enormous international acclaim. With this, Thea has transcended the status of a promising young Norwegian director and has put her name amongst the most exciting up-and-coming directors in the world right now. Her concert-documentary-hybrid film The Monkey and the Mouth from 2017 support such a claim.

On Sunday 2nd of March, we will delve into the earlier works of Thea and will screen an array of her short films. After the films, we will have a talk and Q&A session with Thea, where we will dive into her whole library of work, from her shorts and concert film to Handling the Undead. The Q&A session is a tremendous opportunity to ask the director your own questions about her work. We hope to see you on Sunday, March 2nd!

Hill of Freedom - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Hong Sang-soo
Manusforfatter: Hong Sang
Skuespillere: Ryô Kase, Moon So-ri, Seo Young-hwa
Produksjonsland: Sør-Korea
Språk: Koreansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 6 minutter

By the Stream - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Hong Sang-soo
Manusforfatter: Hong Sang
Skuespillere: Kwon Hae-hyo, Kim Min-hee, Cho Young
Produksjonsland: Sør-Korea
Språk: Koreansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 51 minutter

Nor:

Det er et nytt år, noe som betyr at det er minst én ny film å se frem til fra Hong Sang-soo. Siden han startet sitt eget produksjonsselskap i 2005, har det bare vært to år hvor han ikke har gitt ut en film—henholdsvis 2007 og 2019—og i 2017 presenterte han to spillefilmer ved Berlinalen og en ved filmfestivalen i Cannes. Til tross for alle disse filmene, og den store anerkjennelsen som kommer med dem på disse internasjonale filmfestivalene, har han nesten aldri blitt programmert i Norge—før vi presenterte tre filmer på én kveld i april i fjor. I år er det på tide med nok en kveld dedikert til den aktive sørkoreanske mesteren, og som Dennis Lim har sagt ved flere anledninger er det nærmest meningsløst å se en Hong-film alene, nettopp fordi de bygger på og speiler hverandre i det uendelige. Derfor har vi også i år valgt å presentere en fersk film direkte fra fjorårets Cannes-program sammen med en film som nå er over ti år gammel.

Hill of Freedom kom ut i 2014 og eksisterer i et slags krysningspunkt i filmografien til Hong Sang-soo. På den ene siden har den helt klare røtter i hans narrative lekenhet som definerte store deler av hans tidligere karriere—David Bordwell har kalt disse verkene «puslespillfilmer»—men den peker også på mye som skulle komme senere, hvor mange kritikere ser en mer essayistisk og direkte, men ikke desto mindre kreativ, filmskaper. Den narrative strukturen er her hentet fra brevromanens sjanger, hvor Kwon (Seo Young-hwa) mottar en bunke med brev fra den Japanske Mori (Ryô Kase) som skriver om sine opplevelser i Seoul mens han leter etter og venter på Kwon for å fri til henne. For de som kjenner Hong Sang-soo er det nok ikke overraskende å høre at denne historien ikke blir fortalt med konvensjonelle virkemidler. Brevene er nemlig udatert, og når Kwon mister dem etter å ha lest det første, kan vi trygt si at all form for kronologi blir kastet ut vinduet. Hvilke scener og hendelser som skjedde når blir opp til enhver å tolke, og kanskje kommer det flere elementer som fungerer forstyrrende for både den temporale og narrative opplevelsen.

By the Stream fremstår på overflaten som en åpenbar og uunngåelig kontinuasjon av Hong sitt store prosjekt de senere årene, spesielt dersom vi ser filmene han har laget siden Right Now, Wrong Then i 2015 med Kim Min-hee, som ble hans partner og senere med-produsent, som mer transparent i sine tilknytninger til det autofiksjonelle. Dette når sitt mulige klimaks mot slutten i The Novelist’s Film (2022), i en scene som benytter filmformen som en slags kjærlighetserklæring dem imellom. Det er tråder av deres liv i By the Stream også—men som alltid lar ikke Hong slike lesninger styre hele opplevelsen av verket. Dersom filmene hans har blitt mer autofiksjonelle, og dette er en debatt som vil følge han resten av karrieren, er det ikke nødvendigvis slik at de utelukkende er hans autofiksjon. For Hong, som arbeider uten tradisjonelle manus til fordel for å skrive enkelte scener samme morgen som de filmes, er det ofte skuespillerne, stedsplassene, eller bare en liten idé som styrer filmens retning.

Enkelte publikummere har kritisert Hong for å være en apolitisk regissør—argumenter som føles overflatisk og utelukkende opptatt av filmenes narrativ, til formens forkleinelse—men By the Stream kan ikke anklages for noe slikt, verken i sitt narrativ eller i sin tilblivelse. Skuespilleren Kwon Hae-hyo (som har vært sentral i hele 11 filmer fra Hong Sang-soo) havnet på en svarteliste for sin aktivisme under president-perioden til Lee Myung-bak, og det er vanskelig å ikke se mye av ham i denne filmen som er styrt av en genuin generøsitet som er virkelig varm.

Eng:

It's a new year, which means there's at least one new film to look forward to from Hong Sang-soo. Since he started his own production company in 2005, there have only been two years in which he hasn't released a film—2007 and 2019—and in 2017, he presented two feature films at the Berlinale and one at the Cannes Film Festival. Despite the sheer number of films and the significant acclaim they receive at these international festivals, his work has rarely been programmed in Norway—that was until we screened three of his films in one evening April, 2024. This year, it’s time for another evening dedicated to the prolific South Korean master. As Dennis Lim has repeatedly pointed out, watching a Hong Sang-soo film in isolation is almost pointless, as they endlessly build upon and mirror each other. This is why we’ve once again chosen to pair a fresh film from last year’s Cannes program with a film that is now over a decade old.

Hill of Freedom, released in 2014, occupies a kind of crossroads within Hong Sang-soo's filmography. On the one hand, it clearly has roots in the narrative playfulness that defined much of his earlier career—David Bordwell has referred to these works as "puzzle films." On the other hand, it points toward many elements of his later works, where critics often find a more essayistic and direct, yet no less creative, approach. The film’s narrative structure is borrowed from the genre of the epistolary novel. Kwon (Seo Young-hwa) receives a bundle of letters from the Japanese Mori (Ryô Kase), who writes about his experiences in Seoul as he's searching for Kwon, hoping to propose to her. For those familiar with Hong Sang-soo, it will come as no surprise that this story is not told in conventional ways. The letters are not dated, and when Kwon drops them after reading the first one, any sense of chronology is effectively thrown out the window when she picks them back up. Determining which scenes and events happened when is left to the viewer’s interpretation, and there may be additional elements that disrupt both the temporal and narrative structure of it all.

By the Stream appears, on the surface, to be a natural continuation of Hong’s larger project in recent years, especially if we view the films he’s made since Right Now, Wrong Then in 2015 with Kim Min-hee—who became his partner and later co-producer—as more transparently tied to autofiction. This approach reaches a possible emotional climax in The Novelist’s Film (2022), particularly in a scene that uses the form of the film as a kind of love letter between the two. Threads of their lives can also be found in By the Stream. Yet, as always, Hong does not let such readings dominate the overall experience of his work. If his films have become more autofictional—an argument that will likely follow him for the rest of his career—it does not mean they are exclusively his autofiction. For Hong, who works without traditional scripts and instead writes scenes on the morning they are shot, it is often the actors, locations, or even a small idea that guides the direction of the film.

By the Stream cannot be accused of being apolitical, either in its story or its creation. Actor Kwon Hae-hyo (a central figure in 11 of Hong Sang-soo’s films) was blacklisted for his activism during Lee Myung-bak’s presidency in South Korea, and it’s hard not to see much of him in this film, which is imbued with a genuine generosity and warmth.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Joaquín Cociña, Cristóbal León
Manusforfatter: Joaquín Cociña, Cristóbal León
Skuespillere: Antonia Giesen, Franssisco Visceral Rivera, Jaime Vadell
Produksjonsland: Chile
Språk: Spansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 2 minutter

Nor:

Den Chilenske regissørduoen Joaquín Cociña og Cristóbal León hadde laget en håndfull eksperimentelle kortfilmer før de brakdebuterte som spillefilmregissører i 2018 med The Wolf House. Denne stop-motion-filmen—for voksene (!)—hentet inspirasjon fra virkelige hendelser i Chile, og tok form som et urovekkende og voldsomt eventyr. Filmen virket å ha vokst ut av de mørkeste avkrokene i Cociña og León sine hjerner og kreative visjoner, og blandet utallige sjangere og former for å skape noe helt eget.

The Hyperboreans er ikke noe mindre kreativ, og ikke noe mindre sky i sitt blikk på Chile og landets historie. Dette er en film som blander stop-motion, live-action, og dukketeater for å fortelle historien om minnet om en tapt film, skapelsen av en ny film, samt potensialet for at den Chilenske forfatteren og poeten—og Nazi-sympatisøren—Miguel Serrano, kanskje har manet frem et filmmanus gjennom et avatar som liker metal-musikk. Bindelendet mellom alt dette er skuespilleren og psykologen Antonia Giesen, spilt av Antonia Giesen, som var del av den tapte filmen, kjenner to filmregissører som heter Joaquín Cociña og Cristóbal León, og har metal-elskeren som pasient.

Alt dette, og mer, tar plass i en film på bare 62 minutter, og det er verken en overdrivelse, et metafor, eller en kritikk, å si at den nærmest revner i sømmene. Hvor The Wolf House er nærmest overveldende mørk, er The Hyperboreans langt mer morsom i sin underlige og labyrintiske konstruksjon som hele tiden overrasker og tar uventede vendinger i både innhold og form.

Eng:

The Chilean filmmaking duo Joaquín Cociña and Cristóbal León had created a handful of experimental short films before making a spectacular debut as feature film directors in 2018 with The Wolf House. This stop-motion film—for adults (!)—was inspired by real events in Chile and took the form of a disturbing and violent fairytale. The film seemed to emerge from the darkest corners of Cociña and León's respective minds and creative visions, blending countless genres and styles to create something entirely singular.

The Hyperboreans is no less creative, and no less unflinching in its gaze at Chile and its history. This is a film that combines stop-motion, live-action, and puppetry to tell the story of the memory of a lost film, the creation of a new film, and the possibility that the Chilean writer and poet—and Nazi sympathizer—Miguel Serrano might have conjured up a screenplay through an avatar named “metalhead.” Tying all of this together is actress and psychologist Antonia Giesen, played by Antonia Giesen, who was part of the lost film, knows two film directors named Joaquín Cociña and Cristóbal León, and has the metalhead “avatar” as her patient.

All of this—and more—takes place in a film that’s only 62 minutes long. It’s no exaggeration, nor metaphor or critique, to say that it almost bursts at the seams. Where The Wolf House is overwhelmingly dark, The Hyperboreans is far more playful in its strange and labyrinthine construction, constantly surprising with unexpected twists in both content and form.

Out of Place: Memories of Edward Said - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Makoto Satô
Manusforfatter: Makoto Satô
Produksjonsland: Japan
Språk: Engelsk, arabisk, hebraisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer & 18 minutter

UNDR - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Kamal Aljafari
Manusforfatter: Kamal Aljafari
Produksjonsland: Palestina
Språk: Arabisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 15 minutter

The Secret Garden - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Nour Ouayda
Manusforfatter: Nour Ouayda, Carine Doumit
Produksjonsland: Lebanon
Språk: Arabisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 27 minutter

Nor:

Den 19. januar trådte våpenhvilen mellom Israel og Hamas i kraft. Dette er, som Palestinakomiteen sier, «et nødvendig og livreddende tiltak» og det har vært fint å se styrken, kjærligheten, og kampviljen til det Palestinske folk som feirer at denne avtalen kom på plass—etter 15 måneder med folkemord i Gaza. Nå handler det om å ikke se bort, om å ikke ta våpenhvilen som en endelig destinasjon, og fortsette å holde Benjamin Netanyahu og staten Israel til ansvar. De bildene og nyhetene som har kommet fra blant annet Jenin i Vestbredden i etterkant av 19. januar er skremmende, men ikke overraskende. Det er vårt ansvar å fortsette kampen for frihet for alle Palestinere. Det er vårt ansvar å huske historien, og fortsette å lære. Det er vårt ansvar å ikke se bort.

Makoto Satô er en dokumentarfilmskaper som ikke får nok anerkjennelse eller hyllest for sitt arbeid, som først og fremst er bygget på og av ren solidaritet med hans subjekter. I Out of Place: Memories of Edward Said gir han oss et innblikk i livet og karrieren til den Palestinsk-amerikanske historikeren, forfatteren, og professoren Edward Said. Han benytter Saids eget memoar for å ta oss med på en reise inn i hans liv, helt tilbake til hans barndom. Satôs film er langt mer enn en biografisk hyllest til en anerkjent aktivist og politisk forkjemper, ettersom den også tar oss med over landegrenser og inn i glemte hjem og stedsplasser som Said—og andre—ikke kunne besøke selv. Slik forankrer Satô filmen i helt konkrete materielle tilstander for den Palestinske personen som er presset på flukt. Vi viser Out of Place: Memories of Edward Saidid sammen med to andre eksperimentelle kortfilmer: Kamal Aljafari sin UNDR og The Secret Garden av Nour Ouayda. Begge disse filmene kan sies å være landskapsfilmer, og begge filmene benytter filmpoesien og lyrikken for å utfordre og konfrontere oppfatninger av bosted, tilhørighet, stedsidentitet, hjemland osv. Hva betyr det å se et landskap bli revet i stykker av bomber, hva mister barn så vel som voksne i møte med ødelagt infrastruktur og natur, og ikke minst hvilke styrke viser folk i møte med dette for å fortsette kampen videre.

Eng:

On January 19, the ceasefire between Israel and Hamas came into effect. This is, as Palestinakomiteen said, “a necessary and life-saving measure,” and it has been heartening to witness the strength, love, and determination of the Palestinian people as they celebrate the arrival of this ceasefire—following 15 months of genocide in Gaza. Now, it is crucial to not look away, not to see the ceasefire as a final destination, and to continue to hold Benjamin Netanyahu and the state of Israel accountable. The images and news emerging from places like the city of Jenin in the West Bank after January 19th are alarming, though not surprising. It is our responsibility to continue the fight for freedom for all Palestinians. It is our responsibility to remember history and to keep learning. It is our responsibility to never look away.

The documentary filmmaker Makoto Satô deserves far more recognition and praise for his work, which is fundamentally rooted in pure solidarity with his subjects. In Out of Place: Memories of Edward Said, he provides a glimpse into the life and career of Palestinian-American historian, author, and professor Edward Said. He uses Said’s memoir to take us on a journey through his life, all the way back to his childhood. Satô’s film is far more than a biographical tribute to a renowned activist and political advocate however. It also crosses borders and enters forgotten homes and places that Said—and others—could not visit themselves. In this way, Satô grounds the film in the very real material conditions faced by Palestinians forced into exile. We are screening Out of Place: Memories of Edward Said alongside two other experimental short films: Kamal Aljafari’s UNDR and The Secret Garden by Nour Ouayda. Both films can be considered landscape films, using cinematic poetry and lyricism to challenge and confront notions of resistance, belonging, geographical identity, homeland, displacement, and more. What does it mean to see a landscape torn apart by bombs? What do children and adults lose when faced with destroyed infrastructure and nature? And above all, what strength and resilience do people show in the face of such devastation to continue their fight forward?

Gaza Fights for Freedom - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Abby Martin
Manusforfatter: Abby Martin, Mike Prysner
Produksjonsland: U.S.A.
Språk: Engelsk, arabisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 24 minutter

A Stone's Throw - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Razan AlSalah
Manusforfatter: Razan AlSalah
Produksjonsland: Canada, Lebanon, Palestina
Språk: Arabisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 40 minutter

Canada Park - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Razan AlSalah
Manusforfatter: Razan AlSalah
Produksjonsland: Canada, Palestina
Språk: Arabisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 9 minutter

Nor:

Den 19. januar trådte våpenhvilen mellom Israel og Hamas i kraft. Dette er, som Palestinakomiteen sier, «et nødvendig og livreddende tiltak» og det har vært fint å se styrken, kjærligheten, og kampviljen til det Palestinske folk som feirer at denne avtalen kom på plass—etter 15 måneder med folkemord i Gaza. Nå handler det om å ikke se bort, om å ikke ta våpenhvilen som en endelig destinasjon, og fortsette å holde Benjamin Netanyahu og staten Israel til ansvar. De bildene og nyhetene som har kommet fra blant annet Jenin i Vestbredden i etterkant av 19. januar er skremmende, men ikke overraskende. Det er vårt ansvar å fortsette kampen for frihet for alle Palestinere. Det er vårt ansvar å huske historien, og fortsette å lære. Det er vårt ansvar å ikke se bort.

Gaza Fights for Freedom er en dokumentarfilm om den store marsjen hjem i 2018, hvor tusenvis av Palestinske mennesker marsjerte i fred til grensegjerde i Gaza. Her ble de hensynsløst beskutt og drept av Israelske snikskyttere, hvor de døde inkluderte journalister, helsearbeidere, og barn. Abby Martins dokumentar er essensiell, ikke bare fordi den tar oss med direkte til grensegjerdet, men også fordi hun effektivt og systematisk dekonstruerer løgner fra det Israelske statsapparatet, på samme tid som hun viser den historiske konteksten som har ledet oss til 2018—og 2025. Vi viser filmen sammen med to kortfilmer av den Palestinske filmskaperen Razan AlSalah. AlSalah er en eksperimentell filmskaper som i A Stone’s Throw og Canada Park er opptatt av mennesker som av ulike grunner ikke kan returnere til sine hjemland—enten det er de som har vokst opp i eksil etter den første Nakba i 1948, eller de som har blitt drevet på flukt i årene siden. Ved å benytte digital teknologi som Google Maps og Google Street View, samt såkalt «desktop-film» (hvor filmskaperne tar opptak av sitt eget skrivebord), utforsker hun grensene og umulighetene som oppleves av disse fordrevne menneskene; disse menneskene som kun kan besøke sine tidligere hjem eller sine forfedres bostedsadresser som digitale avatarer gjennom de overnevnte verktøyene.

Eng:

On January 19, the ceasefire between Israel and Hamas came into effect. This is, as Palestinakomiteen said, “a necessary and life-saving measure,” and it has been heartening to witness the strength, love, and determination of the Palestinian people as they celebrate the arrival of this ceasefire—following 15 months of genocide in Gaza. Now, it is crucial to not look away, not to see the ceasefire as a final destination, and to continue to hold Benjamin Netanyahu and the state of Israel accountable. The images and news emerging from places like the city of Jenin in the West Bank after January 19th are alarming, though not surprising. It is our responsibility to continue the fight for freedom for all Palestinians. It is our responsibility to remember history and to keep learning. It is our responsibility to never look away.

Gaza Fights for Freedom is a documentary about the Great March of Return in 2018, when thousands of Palestinians peacefully marched to the Gaza border fence. There, they were ruthlessly shot and killed by Israeli snipers, among the dead were journalists, healthcare workers, and children. Abby Martin’s documentary is essential, not only because it takes us directly to the border fence but also because it effectively and systematically deconstructs lies from the Israeli state apparatus while providing the historical context that led us to 2018—and 2025. We are screening the film alongside two short films by Palestinian filmmaker Razan AlSalah. AlSalah is an experimental filmmaker whose works A Stone’s Throw and Canada Park explore the lives of people who, for various reasons, cannot return to their homelands—whether they grew up in exile following the first Nakba in 1948 or were displaced in the years since. Using digital tools like Google Maps and Street View, as well as so-called "desktop film" (where filmmakers record their own computer screens), she examines the boundaries and impossibilities experienced by these displaced individuals; people who can only visit their former or ancestral homes as digital avatars through the aforementioned tools.

The Meetings of Anna - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Chantal Akerman
Manusforfatter: Chantal Akerman
Skuespillere: Aurore Clément, Helmut Griem, Magali Noël
Produksjonsland: Frankrike, Belgia, Vest-Tyskland
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer & 8 minutter

The Seventh Continent - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Michael Haneke
Manusforfatter: Michael Haneke
Skuespillere: Birgit Doll, Dieter Berner, Leni Tanzer
Produksjonsland: Østerike
Språk: Tysk, fransk, engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 48 minutter

Nor:

Michael Haneke og Chantal Akerman er åpenbart to vidt forskjellige filmskapere, og det er ikke nødvendigvis åpenbart å se dem i lys av hverandre. Begge regissørene har hatt lange og mye omdiskuterte karrierer, og begge har filmer som siteres og nevnes oftere enn andre. For Akerman er dette selvsagt Jeanne Dielman, 23 Quai du Commerce, 1080 Bruxelles—som i 2022 ble kåret til den beste filmen noensinne i den anerkjente Sight & Sound-rangeringen som publiseres hvert tiende år. Haneke forbindes ofte med Caché, Funny Games, og Amour. Begge har langt mer å by på enn disse overnevnte titlene, og spesielt Akerman—som av mange regnes som en filmskaper som tester tålmodigheten til sitt publikum—har gjort mye av sitt beste arbeid i kortfilmene sine.

The Meetings of Anna og The Seventh Continent er ikke akkurat skjulte perler i deres respektive filmografier, men de fortjener likevel mer oppmerksomhet enn de har fått de seneste årene. Disse filmene kom ut ved slutten av hvert sitt tiår—henholdsvis 1978 og 1989—og det er absolutt ekko fra den ene filmen til den andre. Dette betyr ikke nødvendigvis at Haneke var inspirert av Akerman, men som monumentale filmhistoriske verk, er det ekstremt spennende å se dem i lys av hverandre. Fra de formalistiske likhetene—og ulikhetene—til de tematiske trådene, som monotonien og fremmedgjøringen i det moderne samfunn. For Haneke kommer denne fremmedgjøringen til uttrykk gjennom en familie som sakte men sikkert blir knust av forbrukersamfunnets rutiner, dag ut og dag inn. Uten å innta noen eksplisitt etisk holdning planter Haneke i The Seventh Continent en bombe i hjertet av den østerrikske middelklassen. For Akerman, derimot, er fremmedgjøringen en direkte konsekvens av menneskets uunngåelige ensomhet. The Meetings of Anna er et vitnesbyrd om den knusende følelsen av å ha hatt og mistet andres selskap, et vitnesbyrd om den kompromissløse naturen i det å drive fra hverandre.

Begge er krevende verk av fiksjon som absolutt er verdt innsatsen.

Eng:

Michael Haneke and Chantal Akerman are obviously two very different filmmakers, and it’s not necessarily intuitive to view them in relation to one another. Yet, both of them have had long and highly celebrated careers, and both have made films that are cited and referenced more often than others. For Akerman, this is, of course, Jeanne Dielman, 23 Quai du Commerce, 1080 Bruxelles—which was named the greatest film of all time in the prestigious Sight & Sound poll in 2022, a list published once every ten years. Haneke is often associated with Caché, Funny Games, and Amour. Both have much more to offer beyond these well-known titles, and Akerman in particular—who is often regarded as a filmmaker who tests the patience of her audience—has done some of her best work in her short films.

The Meetings of Anna and The Seventh Continent are not exactly hidden gems in their respective filmographies, but they still deserve more attention than they’ve received in recent years. These films were released at the end of their respective decades—1978 and 1989—and there are definite echoes between the two. This doesn’t necessarily mean that Haneke was inspired by Akerman, but as monumental works in film history, to view them in conversation with one another illuminates both works in new ways. From the formal similarities—and dissimilarities—to their shared thematic preoccupations, such as the alienation in a modern society. For Haneke, the alienation in question is the alienation of a family being imperceptibly crushed by the unrelenting routine of consumerism day in and day out. Without taking any explicit ethical stance, in The Seventh Continent Haneke plants a bomb at the heart of the Austrian middle-class. For Akerman, on the other hand, alienation is a direct consequence of the inescapable loneliness of all human beings. The Meetings of Anna is Akerman’s soliloquy, a testament to the opppressive feeling of having had and lost the company of the other, a testament to the uncompromising nature of drifting apart.

These are both challenging works of fiction that are absolutely worth the effort.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Kane Parsons
Manusforfatter: Kane Parsons
Skuespillere: Kane Parsons, Aakash Valdivia, Nathan Barnatt
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time

Nor:

Backrooms, som har sin opprinnelse i en 4chan-creepypasta fra 2019, er et fascinerende stykke media som fokuserer mer på det som er utelatt fremfor representert. Sammen med creepypastaen introduserte Backrooms konsepter som «liminale rom» og «noclipping» til den større offentligheten. Det førstnevnte refererer til kjente fellesområder som er fjernet fra sin forventede kontekst; arkitekturens uncanny valley—eller den uhyggelige dal, på godt norsk. Tenk på tomme skolekorridorer i sommerferien eller et nytt kontorbygg som ennå ikke er åpnet for publikum eller sine ansatte. «Noclipping» i dataspill, ofte førstepersonsspill, refererer til at spilleren «faller ut av» spillkartet på grunn av en feil eller en glitch. Når spillere "faller ut" gir det tilgang til deler av kartet som gjerne ikke er aktivert av spillmotoren, og som dermed er blottet for andre karakterer, motstandere, teksturer og handling.

Backrooms er fellesbetegnelsen for en serie korte YouTube-videoer laget av Kane Parsons, som gikk viralt i 2022. Vi viser tre sentrale videoer fra serien—Found Footage, Found Footage #2 og Found Footage #3—som tar begrepet "liminale rom" til det ekstreme og konfronterer seeren med en endeløs labyrint av ensartede kontoraktige rom fylt med den summende lyden av lysrør. Gjennom sin uendelige utstrekning, som skaper en form for klaustrofobi gjennom sin endeløshet, trekker Found Footage-filmene paralleller til den beryktede korridoren i Mark Danilewskis House of Leaves, og antyder eksistensen av uhyggelige arkitektoniske strukturer som er større på innsiden enn utsiden.

Eng:

Originating from a 2019 4chan creepypasta, Backrooms is a curious piece of media that is focused on omission rather than representation. Together with the creepypasta, it ushered into the public domain such concepts as liminal spaces and noclipping. The former refers to familiar communal spaces stripped of their expected context; the uncanny valley of architecture. Think of empty school corridors during the summer break, or a newly built office space not yet open to the public or its employees. Noclipping in computer games, oftentimes first-person ones, refers to the event of the player "falling out" of the game map due to a bug or a cheat. Such "falling out" allows access to parts of the map that, for example, have not been triggered yet by the game engine and thus are devoid of any NPCs, opponents, textures or action.

Backrooms is a collective name for a series of short YouTube videos created by Kane Parsons that went viral in 2022. We are showing three central videos from the series—Found Footage, Found Footage #2 and Found Footage #3—that take the notion of liminal space to its extreme, confronting the viewer with a never ending labyrinth of uniform office-like spaces full of fluorescent buzzing. In their vastness and claustrophobia-through-endlessness, the Found Footage films parallel the (in)famous hallway in Mark Danilewski’s House of Leaves, hinting at the existence of eerie architectural structures that are bigger on the inside than the outside.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Patrick Brice
Manusforfatter: Patrick Brice, Mark Duplass
Skuespillere: Patrick Brice, Mark Duplass
Produksjonsland: U.S.A.
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 17 minutter

Nor:

Mark og Jay Duplass har vært sentrale skikkelser på den amerikanske indiescenen i mange, mange år, og var i starten av deres karrierer spesielt kjent innenfor den såkalte «mumblecore» sjangeren. Når Mark Duplass, sammen med regissør Patrick Brice, skrev og spilte hovedrollen i Creep, var det mange som fikk se ham i et helt nytt lys.

Når vi først blir introdusert for Mark Duplass sin karakter i Creep, er det fristende å se ham som en forlengelse av mange av hans tidligere rolletolkninger: en litt klein, ofte godhjertet men naiv fyr. Dette inntrykket snus fort. Regissør Patrick Brice spiller Aaron, en amatørregissør som svarer på en online-annonse fra Josef (Duplass). Josef ønsker å filme og forevige noen dager fra sitt liv for sin ufødte sønn før han skal dø av kreft, men selvsagt har han andre intensjoner enn som så. Brice og Duplass har samarbeidet foran og bak kamera for å skape en virkelig uhyggelig found-footage-film, som er like morsom som den er skummel. Det har i ettertid kommet enda en spillefilm, samt en antologi TV-serie, hvor Duplass på ny trer inn i hovedrollen.

Eng:

Mark and Jay Duplass have been key figures in the American indie scene for many, many years—early on they were especially recognized within the so-called "mumblecore" genre. When Mark Duplass, together with director Patrick Brice, wrote and starred in Creep, many viewers got to see him in a completely different light.

At first, it is tempting to see Mark Duplass’ character in Creep as an extension of many of the people he played before: a slightly awkward, often kind-hearted but naive guy. This impression is quickly turned on its head. Director Patrick Brice plays Aaron, an amateur filmmaker who responds to an online ad placed by Josef (Duplass), a recluse who wants to film and document a few days of his life for his unborn son before he dies of cancer. Of course, Josef has other intentions. Brice and Duplass worked together both in front of and behind the camera to create a truly unsettling found-footage film that is as funny as it is eerie. It has since spawned one sequel film and an anthology TV-series with Mark Duplass reprising his role.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Daniel Myrick, Eduardo Sánchez
Manusforfatter: Daniel Myrick, Eduardo Sánchez, Heather Donahue
Skuespillere: Heather Donahue, Michael C. Williams, Joshua Leonard
Produksjonsland: U.S.A.
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 21 minutter

Nor:

Det er mer enn et kvart århundre siden verdenspremieren av The Blair Witch Project under Sundance-festivalen i januar 1999. Ikke bare ble den en enorm suksess og øyeblikkelig innviet filmkanonen, den hadde også en enorm innflytelse og kulturell påvirkningskraft på skrekkfilmen som skulle komme i begynnelsen av det nye århundret.

Det er lett å ta for gitt i 2025 at filmer, bøker, dataspill, eller til og med personer, kan gå viralt på et øyeblikk; en popularitet som i mange tilfeller brenner ut like fort som den startet. 1999 var noe helt annet, og at en liten film laget med et minimalt budsjett av en håndfull personer på mange måter ble en av de første virale filmsuksessene er bemerkelsesverdig. Da den ble presentert i Sundance ble hele rollegalleriet kreditert som «savnet» eller «død,» noe som selvsagt var med på å skape blest rundt filmen. The Blair Witch Project er en av de mest innflytelsesrike skrekkfilmene noensinne og står som en tidskapsel til en annen tid som det er lett å glemme i 2025.

Eng:

It’s been a quarter century since The Blair Witch Project premiered at the Sundance Festival in January 1999. The film became an instant success, cementing its place in cinematic history and profoundly influencing horror films of the early 21st century.

In 2025, it’s easy to take for granted how quickly movies, books, games, or even people can go viral—a fame that often fades as quickly as it arrived. 1999 was different. That a low-budget film created by a small team became the first viral movie success is remarkable, and the fact that the cast was all credited as “missing” or “dead” at Sundance added to its air of mystery. The Blair Witch Project remains not only a landmark in horror but also a time capsule of another time.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Bob Clark
Manusforfatter: Roy Moore
Skuespillere: Olivia Hussey, Keir Dullea, Margot Kidder
Produksjonsland: Canada
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 38 minutter

Nor:

Den siste kvelden før juleferien holder jentene i sorority-huset Pi Kappa Sigma en feiring før de drar hjem hver for seg. Kvelden tar en brå vending når mannen de kaller “The Moaner,” som har trakassert dem over telefon i mange måneder, ringer de på ny. Et par av jentene blir nervøse, noen blir sinte, og andre ser ut til å ikke bry seg om mannen i det hele tatt.

Jentene bestemmer seg for å ikke tenke for mye på “The Moaner,” helt til de dagen derpå oppdager at en av jentene har forsvunnet i løpet av natten. De mener at forsvinningen og trakasseringen kan være tilknyttet hverandre, noe politiet ikke kjøper før de neste morgen finner liket av en annen ung jente i parken.

Eng:

The last night before the Christmas holiday, the sorority sisters of Pi Kappa Sigma have one last party before they all leave for the holidays. The mood of the party quickly changes when “The Moaner,” a man who has harassed them for a while, calls them once again. The girls decide that the party is over and head to their rooms, trying not to think too much about it. The next morning, they discover that one of the girls has gone missing. They try to go to the police and explain that the calls might be connected to the disappearance, which they don't believe until the body of another young girl is discovered in the park.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Ousmane Sembène
Manusforfattere: Ousmane Sembène, Carrie Sembène
Skuespillere: Tabata Ndiaye, Alioune Fall, Moustapha Yade
Produksjonsland: Senegal
Språk: Wolof, arabisk, engelsk, dioula
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer

Nor:

Ceddo var navnet som ble gitt til en folkegruppe som enda praktiserte Afrikansk spiritualisme og holdt på tradisjonell kultur i Senegal da Islam, kristendom, og kolonialisme gjorde inntog i landet. Filmen utspiller seg i et uspesifisert tidsrom før Senegal ble kolonialisert og omhandler en gruppe Ceddo som står i mot den lokale kongen og hans plan om å konvertere befolkningen til Islam. De kidnapper kongens datter, prinsesse Dior Yacine, og situasjonen blir fort voldelig.

Eng:

The Ceddo, or "the people of refusal," was a name given to the last holders of African spiritualism. In this historical drama set during some unspecified period of time in precolonial Senegal, the Ceddo are at odds with the local King who has aligned himself with Islam and desires to forcefully convert the population.

As tensions rise, the situation is further complicated by the presence of white Christian missionaries and traders, who offer goods and weapons in exchange for slaves. In an act of protest, the Ceddo kidnap and hold hostage the King's daughter, Princess Dior Yacine, but the situation escalates and turns violent as attempts are made to retrieve her.

Ceddo is a multilayered work written and directed by the self-taught Ousmane Sembène, often dubbed "the father of African cinema." The psychological authenticity of the characters, portrayed by non-professional actors, play an important part of the story. The film explores a number of themes such as corruption, political opportunism, and defense of cultural identity against the spread of Islam, Christianity and colonialism.

Info:

Visningsformat: DCP
Originaltittel: Garagenvolk
Regissør: Natalija Yefimkina
Produksjonsland: Tyskland
Språk: Russisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 35 minutter

Nor:

Kanskje enhver person som vokste opp utenfor hovedstedene i det post-sovjetiske Øst-Europa, tilbrakte en betydelig del av barndommen sin i og rundt garasjer. Kyss, sigaretter, narkotika, slagsmål, og musikkgigger—garasjer rommer mange menneskelige opplevelser som ofte ikke har noe med kjøretøyene å gjøre. I Garage People avslører Natalia Yefimkina det skjulte livet som utspiller seg i garasjer mot bakteppet av den sibirske ødemark. Filmen er et portrett av et samfunn som rømmer inn i garasjene fra dag-til-dag kampene som oppstår under et autoritært regime. Disse stygge strukturene har blitt et av de få stedene hvor frihet og individualitet fortsatt eksisterer.

Eng:

Perhaps every person who grew up in a non-capital city in post-Soviet Eastern Europe spent a considerable part of their childhood in and around garages. Kisses, cigarettes, drugs, fights, and music gigs—garages host a plethora of human experiences that more often than not have nothing to do with vehicles.

Seven years after Im Keller (2014), where Ulrich Seidl peeks into the intimate interests and lives of Austrians in their basements, Natalia Yefimkina ventured on a deceptively similar quest of unveiling the hidden life unfolding inside garages set against the backdrop of the Siberian nowhereness. It quickly becomes apparent, however, that Garage People is a portrait of a society of people that sees garages as an escape from the trenches of day-to-day struggle in an authoritarian regime. These unseemly structures have become one of the few places where freedom and individuality still persist.