INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Sarah Maldoror
Språk: Portugesisk, Lingala og Kimbundu
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 36 minutter

ENG:

Sambizanga (1972), directed by Sarah Maldoror, is widely regarded as a landmark of militant Third World liberation cinema. Born in Guadeloupe, Maldoror worked closely with anti-colonial movements in Africa, and the film was made in solidarity with the struggle for independence in Angola.

Set in 1961, in the weeks leading up to the uprising against Portuguese colonial rule, the film begins with the arrest of the construction worker Domingos Xavier. Suspected of ties to the liberation movement MPLA, he is detained and brutally interrogated by the colonial secret police. At the same time, the film follows his wife Maria, who travels across villages, military posts, and colonial offices in search of him.

The story is based on the novel A vida verdadeira de Domingos Xavier by José Luandino Vieira, written shortly before the author himself was imprisoned by the colonial authorities. Several roles are performed by political activists connected to the liberation struggle, giving the film a striking sense of historical immediacy.

Sambizanga combines a neorealist visual style with a strong political impulse. The result is both an intimate portrait of a woman’s determination and a powerful cinematic document from a decisive moment in Angola’s fight for independence.

NOR: 

Sambizanga (1972), regissert av Sarah Maldoror, regnes som et hovedverk i den politiske bølgen av frigjøringsfilm på 1970-tallet. Maldoror var født i Guadeloupe og arbeidet tett med antikoloniale bevegelser i Afrika. Filmen ble laget i solidaritet med uavhengighetskampen i Angola.

Handlingen er lagt til 1961, i ukene før opprøret mot portugisisk kolonistyre bryter ut. Arbeideren Domingos Xavier blir arrestert og brutalt avhørt av kolonimakten, mistenkt for tilknytning til frigjøringsbevegelsen MPLA. Samtidig følger filmen hans kone Maria, som reiser gjennom landsbyer, militærposter og koloniale kontorer i et forsøk på å finne ham.

Historien er basert på romanen A vida verdadeira de Domingos Xavier av José Luandino Vieira, skrevet kort før forfatteren selv ble fengslet av kolonimakten. Flere av rollene spilles av politiske aktivister fra frigjøringsbevegelsen, noe som gir filmen en sterk historisk nærhet.

Sambizanga kombinerer et neorealistisk formspråk med en tydelig politisk drivkraft. Resultatet er både et portrett av en kvinnes utholdenhet og et kraftfullt vitnesbyrd fra et avgjørende øyeblikk i Angolas kamp for uavhengighet.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Mati Diop
Manusforfattere: Mati Diop, Olivier Demangel
Språk: Wolof, Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 44 minutter

NOR:

Souleiman forlot Senegal med håp om en bedre fremtid i Europa og sluttet seg til rekkene til de som gikk tapt på havet. Ada blir værende, forlovet med en annen mann hun ikke valgte. Men dette er ikke siste gang hun hører fra Souleiman: hans ånd og ånden til andre unge menn som døde mens de prøvde å migrere, vil returnere til Dakar for hevn. I denne filmen blander Diop klassekampens virkelighet med fantasien om spøkelseshistorier. Souleiman og Adas kjærlighetshistorie reiser utover det private og inn i en dyp politisk og sosial kritikk. Filmen, som dreier seg om havet, har et unikt og delikat visuelt språk.

Med Atlantics ble Mati Diop den første svarte kvinnelige regissøren som konkurrerte i Cannes. Denne filmen hadde premiere i 2019.

ENG: 

Souleiman leaves Senegal with the hope of a better future in Europe, joining the ranks of those lost at sea. Ada stays, engaged to another man she did not choose. But this is not the last time she will hear from Souleiman: his spirit and that of other young men who died while trying to migrate will return to Dakar for revenge. In this movie, Diop merges the reality of class struggle with the fantasy of ghost stories. Souleiman and Ada’s love story travels beyond the private domain and into a deep political and social critique. Revolving around the sea, the film features a unique and delicate visual language.

With Atlantics, Mati Diop became the first black female director to compete at Cannes. This film premiered in 2019.

When I Grow Up I Want To Be a Black Man (2017)

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Jyoti Mistry
Manusforfattere: Kgafela oa Magogodi, Jyoti Mistry
Språk: Engelsk
Lengde: 10 minutter

ENG:

A black man runs through a field.
A black man runs on the beach.
A black man runs through a city.
The black man is always running, he is always chased, he is always running…
Running to save his life
A black man runs towards freedom. 

On screen one, the voiceover is constructed through the ‘alphabet of violence’. Instead of relying on subjective voice-over recounting experiences (testimony) or theoretical and historical references (perhaps Frantz Fanon, Steve Biko, Patrice Lumumba or Malcolm X to name a few possibilities), the voice–over functions as a lexicon of violence.

The second screen functions to evoke potential, possibility, aspirations and ambitions of a future where the value of the black man in society is revitalised through a lexicon of freedom; he runs towards his freedom.

The script for ‘alphabet of violence’ and ‘alphabet of freedom’ was developed in collaboration with Kgafela oa Magogodi, a spoken-word artist, musician and playwright-director. The approach was to capture a visceral vocabulary of violence that also embraced the street and/or colloquial and the corporeality of violence on black subjects. Words-spoken and expressed in rhythm and with repetition by Magogodi produces in the mind’s eye images of violence that is denied in the visual representation shown on the screens.

On the other hand, the language of freedom resists fortified terms; those proselytized by liberation movements. Instead Magogodi includes words that pulse with possibilities of freedoms imagined and enlivening. Freedom in this alphabet is not an abstract construct but made tactile; tangible and physical – embodied as a state of being: with the freedom to float and with the lightness for flight.

Text provided by the distributor, Filmform.

NOR:

En svart mann løper gjennom et jorde.
En svart mann løper på stranden.
En svart mann løper gjennom en by.
Den svarte mannen løper alltid, han blir alltid jaget, han løper alltid…
Løper for å redde livet sitt.
En svart mann løper mot frihet.

På skjerm én er voiceoveren bygget opp som et «voldens alfabet». I stedet for å basere seg på en subjektiv fortellerstemme som gjenforteller erfaringer (vitnesbyrd), eller på teoretiske og historiske referanser, fungerer voiceoveren som et leksikon over vold.

Den andre skjermen fremkaller potensial, muligheter, håp og ambisjoner om en fremtid der den svarte mannens verdi i samfunnet blir fornyet gjennom et «frihetens alfabet»; han løper mot sin frihet.

Manuset til «voldens alfabet» og «frihetens alfabet» ble utviklet i samarbeid med Kgafela oa Magogodi, en spoken word-artist, musiker og dramatiker/regissør. Tilnærmingen var å fange et kroppslig og direkte språk for vold, som også rommer det hverdagslige og muntlige, og den fysiske erfaringen av vold på svarte kropper. Ordene – fremført med rytme og gjentakelse av Magogodi – skaper sterke indre bilder av vold, selv om disse ikke vises direkte i bildene på skjermen.

Samtidig unngår frihetens språk faste og etablerte begreper, særlig de som ofte forbindes med frigjøringsbevegelser. I stedet inkluderer Magogodi ord som pulserer av muligheter – forestilte og levende former for frihet. Frihet er her ikke en abstrakt idé, men noe konkret og sanselig – noe som kan føles i kroppen: friheten til å flyte, og lettheten til å ta flukt.

Tekst levert av distributøren, Filmform.

We remember differently (2005)

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Jyoti Mistry
Manusforfatter: Jyoti Mistry
Språk: Engelsk
Lengde: 25 minutter

ENG:

A mother and daughter come to terms with their memories in present day Johannesburg. We remember differently (2005) is a story about the experiences we choose to share and those we prefer to keep hidden, about the questions we ask and those we keep to ourselves. Intertwining 8mm historic footage of her own family archive with present day video, the filmmaker fictionalizes her history and contextualizes her family’s recorded past with the memories of her two protagonists.

Focusing on memories and interactions in the realm of the private, We Remember Differently presents a unique voice within the South African discourse on race and memory and offers a comment on the unconscious of an emerging nation.

NOR:

En mor og datter forsoner seg med sine minner i dagens Johannesburg. We Remember Differently (2005) er en historie om hvilke erfaringer vi velger å dele og hvilke vi foretrekker å holde skjult, om spørsmålene vi stiller og de vi holder for oss selv. Ved å flette sammen 8 mm historisk materiale fra sitt eget familiearkiv med video fra nåtiden, fiksjonaliserer filmskaperen sin historie og setter familiens dokumenterte fortid i kontekst med minnene til sine to protagonister.

Med fokus på minner og samspill i det private, gir We Remember Differently en unik stemme innenfor den sørafrikanske diskursen om rase og hukommelse, og tilbyr en kommentar til det ubevisste i en fremvoksende nasjon.

Loving in Between (2023)

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Jyoti Mistry
Manusforfattere: Jyoti Mistry, Kgafela oa Magagodi og Napo Masheane
Språk: Engelsk
Lengde: 18 minutter

ENG:

Loving In Between (2023) is inspired by the poem Advice by Langston Huhges: “Folks, I’m telling you, birthing is hard and dying is mean – so get yourself a little loving in between.”

Between birth and death, is the power to love and live. Political rules, religious orders, social norms and cultural taboos control who we love and how we love. The right to love, is controlled and regulated by how we live. But the erotic has the power to emancipate. With spoken word and archive sources, love is unboxed from categories in queer expression and a celebration of eros as the power to change our attitudes to life and to allow others to live their lives without judgment or prejudice.

After When I Grow up I Want to be a Black Man (2017) and Cause of Death (2020), Loving In Between is Jyoti´s last part of her archival trilogy on race, sex and gender. She brings back her collaborators of the two previous films, spoken word artists Kgafela oa Magagodi and Napo Masheane and creates through archival film footage, animation and poetry a visual experimental stream of consciousness.

NOR:

Loving In Between (2023) er inspirert av diktet Advice av Langston Hughes: “Folks, I’m telling you, birthing is hard and dying is mean – so get yourself a little loving in between.”

Mellom fødsel og død ligger makten til å elske og leve. Politiske lover, religiøse påbud, sosiale normer og kulturelle tabuer styrer hvem vi elsker og hvordan vi elsker. Retten til å elske kontrolleres og reguleres av hvordan vi lever. Men det erotiske har makten til å frigjøre. Gjennom spoken word og arkivmateriale frigjøres kjærligheten fra kategorier i skeive uttrykk, og filmen feirer eros som en kraft som kan endre våre holdninger til livet og la andre leve sine liv uten dom eller fordommer.

Etter When I Grow Up I Want to Be a Black Man (2017) og Cause of Death (2020) er Loving In Between Jyotis siste del av hennes arkivtrilogi om rase, sex og kjønn. Hun bringer tilbake samarbeidspartnerne fra de to tidligere filmene, spoken word-artistene Kgafela oa Magogodi og Napo Masheane, og skaper gjennom arkivfilm, animasjon og poesi en visuell, eksperimentell bevissthetsstrøm.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Rungano Nyoni
Manusforfatter: Rungano Nyoni
Språk: Bemba, Tonga (Tonga Islands), Nyanja, English
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 33 minutter

NOR:

I Am Not a Witch (2017), spillefilmdebuten til den zambisk-walisiske regissøren Rungano Nyoni, blander magisk realisme med absurd tragikomedie for å levere en skarp og ofte mørkt humoristisk kritikk av patriarkalske samfunn og systemene som kontrollerer kvinners liv. Filmen er satt i en verden der overtro, byråkrati og iscenesettelse eksisterer side om side på urolig vis, og følger Shula, en ung jente som blir anklaget for å være heks, og hvis stillhet blir en av filmens største styrker. Hun er ofte taus, men tausheten er aldri tom: den uttrykker frykt, usikkerhet, observasjon og en dempet form for motstand i et samfunn som stadig snakker over henne. Samtidig finner filmen ekte ømhet i fellesskapet mellom «heksene», der omsorgen de viser hverandre gir varme og emosjonell dybde til en ellers brutal sosial orden. Bildet av de hvite båndene som er festet til kvinnenes rygger gjør denne undertrykkelsen bokstavelig, som et symbol på begrensningene samfunnet legger på dem, samtidig som filmen antyder at også de uten synlige bånd knapt er friere, bundet som de er av usynlige, men like sterke forventninger.

ENG: 

I Am Not a Witch (2017), the debut feature by Zambian-Welsh director Rungano Nyoni, blends magical realism with absurd tragicomedy to deliver a sharp and often darkly funny critique of patriarchal society and the systems that control women's lives. Set within a world where superstition, bureaucracy, and spectacle uneasily coexist, the film follows Shula, a young girl accused of witchcraft, whose quietness becomes one of the film's greatest strengths. She is often silent, but her silence is never empty: it expresses fear, uncertainty, observation, and a muted form of resistance within a society that constantly speaks over her. At the same time, the film finds real tenderness in the community of ‘witches,’ whose care for one another gives warmth and emotional depth to an otherwise cruel social order. The image of the white ribbons tied to the women's backs makes that oppression literal, symbolising the restraint placed on them by society, while also suggesting that even those without visible ribbons are hardly free, bound as they are by invisible but equally powerful expectations.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Hong Sang-soo
Manusforfatter: Hong Sang-soo
Språk: Koreansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 48 minutter

NOR:

Nytt år betyr selvsagt ny film fra Hong Sang-soo. Han er konsekvent invitert til de største filmfestivalene i verden, og de siste årene har han også blitt et gjengående navn i Bergen. Vi har presentert både retrospektiv og nasjonale kinopremierer av hans filmer de siste årene, og i år er vi stolt over å kunne returnere til hans verden. En verden hvor kamera panner og zoomer vilt, og bildene er nydelig uperfekt, og hvor keitete kunstnere—ofte snakkesalige, pretensiøse menn.

What Does That Nature Say to You kan sies å være en Sørkoreansk versjon av Meet the Fockers. Filmen følger en ung poet som må tilbringe en hel dag med svigers når han kjører kjæresten hjem. Denne dagen består av flere måltid, kontinuerlig konsum av for mye alkohol, og selvsagt både emosjonelle gjennombrudd og sammenbrudd. Dette er en komedie som handler like mye om den pinlige pretensiøse mann, som den handler om kjærlighetens nåde.

ENG: 

Another year, another film by director Hong Sang-soo. The prolific South Korean filmmaker has been a regular at the international festival circuit for many years, and now he is also a regular in Bergen. In recent years, we’ve presented both retrospectives and domestic theatrical premiers of his work. We’re proud to once more return to his peculiar formal rhythm—with all the pans, zooms, and perfectly imperfect images that contains—as well as his consistently compelling portraits of graceless artists, almost always bumbling men.

What Does That Nature Say to You can be easily summarized as a South Korean, Meet the Fockers. A young poet drives his girlfriend to her parent’s house, but before the poet can leave, her father greets the couple and a whole day ensues. It is filled with delicious dinners (plural), regular consumption of (too much) alcohol, and of course both emotional breakthroughs and breakdowns. It is a comedy that touches on the embarrassment of pretension, but also the grace of love.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Marcelo Martinessi
Manusforfatter: Marcelo Martinessi
Språk: Spansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 35 minutter

NOR:

“The Heiresses” (originaltittel på spansk, Las herederas) følger et par middelaldrende kvinner som utfordrer økonomisk press, noe som til slutt fører til at en av dem havner i fengsel for bedrageri. Men i virkeligheten er det en historie om Chela, spilt av Ana Brun, og hvordan hun overvinner økonomisk og emosjonell uro for å lære en ny måte å være seg selv på i verden. “The Heiresses” er dypt intim, men likevel politisk, og fokuserer på historiene vi er vant til å se henvist til en sekundær rolle. Hvorfor er Chela og Chiquita (Chelas partner) så i gjeld? Hvordan har Chiquita det under fengslingen? Hvordan har de klart et tretti år langt forhold i et miljø der de er redde for å åpent vise sin kjærlighet? Vel, Marcelo Martinessis film vil ikke gi deg et svar. Men det som gjør denne historien så verdifull, er at vi ikke trenger å vite det.

“The Heiresses” hadde premiere på Berlin internasjonale filmfestival og ble valgt til å representere Paraguay i kategorien Beste internasjonale spillefilm i Oscar-utdelingen. Viktigst av alt ble hele mannskapet og historien deres, som ble hyllet for å ha synliggjort LGBTQ+-samfunnet, erklært Predilect (æres-)sønner og -døtre av byen Asunción, Paraguay.

ENG: 

The Heiresses (original title in Spanish Las herederas) follows a couple of two middle-aged women as they venture financial stress, ultimately leading one of them to enter prison under fraud charges. But, in reality, it is a story abut Chela, played by Ana Brun, and how she overcomes economic and emotional turmoil to learn a new way of being herself in the world. The Heiresses is deeply intimate, yet political, and focuses on the stories that we are used to seeing relegated to a secondary role. Why are Chela and Chiquita (Chela’s partner) so in debt? How is Chiquita doing during her incarceration? How have they managed a thirty-year long relationship in an environment where they are afraid to openly show their love? Well, Marcelo Martinessi’s film will not give you an answer. But what makes this story so valuable, is that we don’t need to know.

The Heiresses premiered in the Berlin International Film Festival and was chosen to represent Paraguay for the Best International Feature Film category in the Academy Awards. Most importantly, the whole crew and their story, widely acclaimed for giving visibility to the LGBTQ+ community, were declared Predilect (Honorary) Sons and Daughters of the City of Asunción, Paraguay.

INFO:

Visningsformat: Blu-Ray
Regissør: Park Chan-wook
Manusforfattere: Park Chan-wook, Chung Seo-kyung
Skuespillere: Tang Wei, Park Hae-il, Lee Jung-hyun
Språk: Koreansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 time & 19 minutter

NOR:

Som en del av vårt samarbeid med Landmark, Bergen Kunsthall, og som en naturlig videreføring av at vi åpnet vårsesongen med Oldboy (2003), er Decision to Leave den eneste riktige fortsettelsen på denne Park Chan-wook-sesongen. Serien er ment å markere og feire hans kommende film No Other Choice (2025), som får kinopremiere i Norge senere i år.

Premisset virker i utgangspunktet enkelt: en katt-og-mus-lek mellom en etterforsker (Park Hae-il) og hans mistenkte morder, en femme fatale (Tang Wei). Her er det ikke alltid tydelig hvem som er hvem, før historien tar en brå vending. Det visuelle språket blir sentralt i filmen, der mye forblir usagt mellom hovedkarakterene. Filmen er bygget opp av lag og speilinger, med detaljerte innskutte bilder som minner om noen som spiller av den samme scenen i hodet igjen og igjen. Enten som en detaljfokusert morder, eller som en etterforsker som ikke klarer å gi slipp på sin besettelse. Gjennom denne formen lar Park Chan-wook oss erfare hvordan minner og tvangstanker veves direkte inn i filmens struktur. Park Chan-wook gjentar ikke feilene fra Oldboy (2003). I Decision to Leave er den kvinnelige karakteren ikke redusert til et middel for å drive protagonistens handling fremover. I stedet bruker Tang Weis karakter hovedpersonen som en brikke i sin egen dystre fortelling.

——Tilkomst——

Bergen Kunsthall har tilkomst fra gateplan og har kjønnsnøytrale toalettfasiliteter. For mer informasjon, vennligst besøk https://www.kunsthall.no/no/besok-oss/tilgjengelighet/

Hvis du har spørsmål eller forespørsler, vennligst kontakt bergen@kunsthall.no, vårt personale vil gjøre sitt beste for å hjelpe.

Bergen Kunsthall har nulltoleranse mot diskriminering og trakassering på grunnlag av etnisitet, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet, seksuell orientering, religion, klasse, alder eller funksjonsevne — og ber vårt personale, kunstnere og besøkende om å gjøre det samme.

ENG: 

As part of our collaboration with Landmark, Bergen Kunsthall, and a logical continuation of us opening this spring season with Oldboy (2003), Decision to Leave is the only appropriate continuation of this Park Chan-wook season, meant to celebrate his upcoming title No Other Choice (2025), set to hit theatres in Norway later this year.

The premise is seemingly quite simple, a cat and mouse play between a detective (Park Hae-il) and his femme fatale murder suspect (Tang Wei) where it’s not always clear who is who, before the story takes a sharp turn. The visual language becomes central in this film, where most things are left unsaid between the main characters. The film is built on layers and mirrors, with all the insert-shots that read like memories of someone replaying the same scene in their head hundreds of times, like a detail-obsessed murderer, like a detective unable to let go of his obsession. Park Chan-wook doesn’t make the same mistakes he made with Oldboy (2003) at the start of his career. In Decision to Leave, the female character is not there only to help the protagonist advance his own plot. Instead, Tang Wei’s character uses the protagonist to assist her own grim story.

——Access——

Bergen Kunsthall can be accessed from street level and has gender-neutral accessible toilet facilities. For more information, please visit https://www.kunsthall.no/en/visit-us/access/

If you have any questions or requests, please contact bergen@kunsthall.no, our staff will do their best to assist.

Bergen Kunsthall follows a no-tolerance policy against discrimination and harassment on the basis of ethnicity, gender expression, gender identity, sexual orientation, religion, class, age or dis/ability - and ask our staff, artists and visitors to do the same.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Gustavo Castro
Språk: Portugesisk, Arabisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 20 minutter

NOR:

Som en del av årets samarbeid med Cine Latino, en festival med fokus på filmer laget i Latin-Amerika, presenterer Bergen Film Society den europeiske premieren av Notes on an Exile. Dokumentaren følger en brasiliansk-palestinsk familie på Vestbredden. Opptakene, som opprinnelig ble filmet i 2018, blir gjenopptatt etter hendelsene 7. oktober 2023. Det som skulle vært en film om mulighetene for sameksistens i et okkupert land, blir til en brutal refleksjon over kolonisering, apartheid, folkemord og den nylige spredningen av krigsbilder, produsert av ofrene for en massakre som gjentar seg over tid.

ENG: 

As part of this year’s collaboration with Cine Latino, a festival focusing on films made in Latin America, Bergen Film Society presents you with the European premiere of Notes on an Exile. The documentary follows a Brazilian-Palestinian family in the West Bank. The footage originally shot in 2018 is revisited again after the events of October 7, 2023. What was supposed to be a film about the possibilities of coexistence in an occupied land turns into a brutal reflection on colonization, apartheid, genocide, and the recent proliferation of images of war, produced by the very victims of a massacre that repeats itself over time.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Salomé Jashi
Manusforfatter: Salomé Jashi
Språk: Georgisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 26 minutter

NOR:

Taming the Garden (2021) av Salomé Jashi åpner med en tagning av fiskere som observerer et lasteskip som frakter et enormt tre langs Svartehavskysten. Treet er på vei til en privat botanisk hage, skapt og finansiert av en milliardær og tidligere statsminister i Georgia. Skipets tempo, og tempoet i filmen som helhet, er langsomt – nesten isbreaktig. Det speiler den umerkelige, men ubønnhørlige endringstakten som følger av skadene på landskapet treet er revet opp fra, og på menneskene som lever i dette landskapet. Den private hagen som treet er på vei til, har et nærmest mytisk preg, og antyder en rekke fortellinger om den foraktfulle skapelsen av en personlig Edens hage på bekostning av jordens felles hage. Formulert gjennom tittelen Statues Also Die (1953) kan man – løsrevet fra sin sammenheng og kontekst si – Trees Also Die.

ENG: 

Taming the Garden (2021) of Salomé Jashi opens with a shot of fishermen observing a cargo ship transporting an enormous tree along the coast of Black sea. The tree is headed towards a private botanical garden created and financed by a billionaire and former prime minister of Georgia. The pace of the ship, as well as the pace of the whole film, is slow, almost glacial. It echoes the imperceptible, yet unrelenting, pace of changes resulting from the damage done to the landscape from which the tree has been uprooted, and to the people living in this landscape. The private garden to which the tree is heading to is almost of a mythical nature hinting at many stories revolving around the disdainful creation of a personal Garden of Eden at the expense of the universal Garden of Earth. Borrowing the title of Statues Also Die (1953), we can say that, devoid of its context and set in a different land, Trees Also Die.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Gregory Jacobs
Manusforfatter: Reid Carolin
Skuespillere: Channing Tatum, Matt Bomer, Joe Manganiello
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 55 minutter

NOR:

Det er tre år siden Mike Lane (Channing Tatum) forlot strippescenen på topp. Nå lever han et roligere liv som møbelsnekker, men føler fortsatt at noe mangler. Alt endrer seg med en uventet telefon fra hans gamle «brødre ved stangen». Mikes tidligere crew, The Kings of Tampa, vil levere en siste storslått avslutning – fylt av glitter og éndollarsedler – under stripperkonvensjonen i Myrtle Beach. Og de trenger hans hjelp.

Denne kalde vinteren inviterer Bergen Filmklubb til noe helt spesielt på valentinsdagen – noe som kan varme både hjerter og kinoseter. Magic Mike XXL er en medrivende fortelling om vennskap, svette muskler i strobelys og strippemiljøets mange opp- og nedturer.

ENG: 

It’s been three years since Mike Lane (Channing Tatum) left the stripping stage, disappearing at the top of his career. Now he’s enjoying the slow life, running his own woodworking shop, but something is still missing from his life. But then, a sudden phone call from his old brothers-in-pole changes it all. Mike’s old crew, The Kings of Tampa, want to go out in one final blaze of glory and one-dollar bills, down at the stripper convention in Myrtle Beach. And they’re going to need some help.

This cold winter, Bergen Film Society wants to present you with something truly special for Valentine's Day, something to warm your hearts and your seats. Magic Mike XXL is a thrilling tale of bromance, sweaty muscles in strobe lights, and the highs and lows of the stripping scene.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Alexandre Koberidze
Manusforfatter: Alexandre Koberidze
Skuespillere: David Koberidze, Otar Nijaradze, Irina Chelidze, Giorgi Bochorishvili, Vakhtang Fanchulidze
Produksjonsland: Tyskland, Georgia
Språk: Georgisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 3 timer & 6 minutter

NOR:

Robert Bresson kom til den erkjennelse av at «det finnes ingen steder å gå etter Cézanne», og derfor ble han filmskaper heler en maler: «maleriet er over.» I Alexandre Koberidzes nyeste film kan man bli fristet til å påkalle Cézanne. Filmen er skutt i lav oppløsning (144p) med en gammel Sony Ericsson W595, noe som gir tekstur og animerte farger til bildene i form av tunge piksler. For Koberidze er dette ikke utelukkende en øvelse i teknologisk måtehold, men også en måte å konfrontere tradisjonelle forestillinger om det digitale bildet. Ikke ulikt Cézanne, brukes kompresjon og enkle geometriske former for å omstrukturere og utfordre hvordan en ser og tar imot omgivelsene—både i bildet og i verden.

Dry Leaf er en reise gjennom det rurale Georgia, der Irakli (David Koberidze, regissørens far) leter etter sin datter Irina, som forsvant mens hun var på oppdrag for å fotografere fotballbaner rundt om i landet. Det er en road movie hvor usynlige mennesker er like hverdagslige som forfalne fotballmål.

ENG: 

Robert Bresson once remarked that he became a filmmaker because he came to the realization that “there is nowhere to go … after Cézanne.” For Bresson, “painting [was] over.” In Alexandre Koberidze’s latest, one might be tempted to evoke Cézanne. The entire film was shot in low-resolution (144p) with a Sony Ericsson W595, which animate and saturate the image with heavy pixels. For Koberidze this is not purely an exercise in technological moderation. It is way for him to confront traditional notions of the digital image and, much like Cézanne, utilize compression and basic geometric shapes to restructure and challenge spatial perceptions. It reconfigures how one sees the image and the world.

Dry Leaf is an odyssey through rural Georgia where Irakli (David Koberidze, the director’s father) searches for his daughter Irina, who disappeared when on assignment to photograph football pitches across the country. It’s a road film where invisible people are as everyday as dilapidated goal posts.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: David Lynch
Skuespillere: Nicholas Cage, Laura Dern, Willem Dafoe
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer & 5 minutter

Possibly one of David Lynch's most underrated films to date, 'Wild at Heart' is an exhilarating, adrenaline-pumping love story from start to finish. Filled with a pumping soundtrack, vibrant colours and a never-ending energy that matches the passionate and intense love story at its core, this movie is incredibly entertaining and is a must watch. It's an incredibly accessible film to get into Lynch's filmography, and both Laura Dern and Nicolas Cage give incredible performances.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: King Hu
Manusforfatter: King Hu
Produksjonsland: Taiwan, Hong Kong
Språk: Kinesisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 51 minutter

NOR:

«Dragon Inn» av King Hu’s handling finner sted i Kina i 1457. Etter å ha henrettet forsvarsministeren, blir barna hans forvist etter ordre fra den tyranniske Tsao (Ying Bai). De søker ly ved Dragon Inn, men lite vet de at Tsao har beordret mennene sine til å drepe dem. Men på vei til Dragon Inn kan en modig gruppe sverdmenn (Shih Chun, Polly Shang-Kuan Ling-Feng, Han Hsieh) endre historiens gang.

«Dragon Inn» regnes som en av de største og viktigste filmene innen wuxia. En gullstandard på mange måter. Med utrolig koreografi og praktiske stunt er den et must for alle filmelskere av gamle Hong Kong-filmer. Det bekrefter også dens betydning innen cinema med sin inkluderingen i Tsai Ming-liangs «Goodbye, Dragon Inn» (2003). To av hovedrollene (Shih Chun, Miao Tian) fra «Dragon Inn» spiller seg selv 36 år etter utgivelsen.

ENG: 

“Dragon Inn” by King Hu takes place in 1457 China. After executing The Minister of Defence, his children are exiled by the order of the tyrannical Tsao (Ying Bai). They shelter by the Dragon Inn, but little do they know that Tsao has ordered his men to kill them. However on their way to the Dragon Inn, a brave group of swordsmen (Shih Chun, Polly Shang-Kuan Ling-Feng, Han Hsieh) could change the course of history.

“Dragon Inn” is considered one of the greatest and most important films within wuxia. A gold standard in many ways. With incredible choreography and practical stunts, it is a must watch for any film lovers of old Hong Kong cinema. Also solidifying its importance within cinema with its inclusion on Tsai Ming-liang’s “Goodbye, Dragon Inn” (2003). Having two of the leads (Shih Chun, Miao Tian) from “Dragon Inn” playing themselves 36 years after its release.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Tsai Ming-liang
Manusforfatter: Tsai Ming-liang
Produksjonsland: Taiwan
Språk: Taiwanesk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 22 minutter

NOR:

Regissør Tsai Ming-liang har nettopp gitt ut sin femte spillefilm, «What Time Is It There?» (2001), og et av stedene i filmen er en forfallen kino som han regelmessig gikk til da han var en ung gutt. I en samtale med kinosjefen hørte han at de skulle stenge den permanent. For å bevare teaterets historie ønsket Tsai Ming-liang å lage en kortfilm om stedet. Prosjektet ble imidlertid mye mer ambisiøst og ble senere Tsai Ming-liangs sjette spillefilm, kalt «Goodbye, Dragon Inn» (2003).

Filmen finner sted på en kino som har sin siste visning før den legges ned. En kino fult av mennesker som ser på King Hu’s «Dragon Inn» (1967), har nå blitt et cruiseområde med bare håndfull av mennesker til stede (Shih Chun, Miao Tian, Yang Kuei-mei) som ser den samme filmen. Filmen starter med kraftig regn og en japansk turist (Kiyonobu Mitamura) som ankommer kinoen. Turisten sniker seg inn i kinoen, og vi følger billettdamen (Chen Shiang-Chyi) mens hun vasker toalettene og spiser bao for å passere tiden. Hun vil dele disse siste øyeblikkene før hun stenger ned kinoen med å gi halve baoen sin til projeksjonist (Lee Kang-Sheng). Men han er ingen steder å finne.

Med en spilletid på 1 time og 22 minutter er det bevisst en utrolig langsom film. Lange takes på 3–4 minutter med karakterer som observerer og går rundt i den snart forlatte kinosalen. Som seer blir du med en gang oppslukt av Tsai Ming-liang’s verden. Tidens gang blir tydelig, og lydbildet er altoppslukende. Med billettdamens benstøtte som treffer gulvet, gir gjenlyd gjennom hele kinosalen, og pistasjskall som sprekker opp i en nesten tom kinosal. Så klisjéaktig som det kan høres ut, føles det virkelig som om du er der med disse karakterene. Også med tilbakevendende skuespillere som har vært i Tsai Ming-liangs tidligere filmer, som Lee Kang-sheng, Cheng Shiang-Chyi, Miao Tian og Chen Chao-jung.

«Goodbye, Dragon Inn» (2003) er en uttalelse om "cinema", og hvordan “cinema” har blitt til gjennom årene. Det er også en ode til King Hu’s film «Dragon Inn», der to av hovedpersonene ser filmen på kino. Mimringer om en svunnen tid. Det blir mye tydeligere hvor viktig denne filmen er som en uttalelse, spesielt når den foregår på kino. Den er en essensiell del av «Slow Cinema»-verdenen, og enda viktigere i Tsai Ming-liang’s imponerende filmografi. Tsai’s bidrag til avstemningen «Sight and Sounds - The Greatest Films of All Time» har filmen hans «Goodbye, Dragon Inn» kåret til en av de 10 beste filmene gjennom tidene. Vanligvis når en regissør gjør noe slikt, kan det virke veldig fullt av seg selv. Men til min overraskelse, etter at jeg så filmen for første gang, virker det ikke rart å si det.

ENG: 

Director Tsai Ming-liang has just released his 5th feature film, “What Time Is It There?” (2001), and one of the locations in the film is a rundown theater that he regularly went to when he was a young boy. Talking to the theater manager, he heard that they were going to shut it down permanently. As a way to keep the theater’s legacy, Tsai Ming-liang wanted to make a short film about the location. However, the project became much more ambitious and later became Tsai Ming-liang’s 6th feature film, called “Goodbye, Dragon Inn” (2003).

The film takes place in a theater that has its last screening before closing down. A theater full of people watching King Hu’s “Dragon Inn” (1967), has now become a cruising area with a handful of people in attendance (Shih Chun, Miao Tian, Yang Kuei-mei) watching the same film. The film starts with heavy rain and a Japanese tourist (Kiyonobu Mitamura) arriving at the theater. The tourist sneaks into the theater and we follow the ticket woman (Chen Shiang-Chyi) cleaning the toilets and eating bao to pass time. She wants to share these last moments before closing with giving half her bao to the projectionist (Lee Kang-Sheng). However he is nowhere to be found.

With a runtime of 1 hour and 22 minutes, it’s deliberately an incredibly slow film. Long takes ranging from 3-4 minutes of characters observing and walking around the soon abandoned theater. However, as a viewer you are immersed into Tsai Ming-liang’s world. The passage of time becomes apparent, and its soundscape immersive. With the ticket lady’s leg brace hitting the floor, echoing throughout the theater, and pistachio shells cracked open in an almost empty theater. As cheesy as it may sound, but does truly feel like you’re there with these characters. Also with recurring actors that have been in Tsai Ming-liang’s previous films like Lee Kang-sheng, Cheng Shiang-Chyi, Miao Tian, and Chen Chao-jung.

“Goodbye, Dragon Inn” (2003) is a statement regarding cinema, and with how cinema over the years has become. It is also an ode to King Hu’s film “Dragon Inn” with two of the main cast watching the film in the theater. Reminiscing of a bygone era. It becomes much more apparent how important this film is as a statement, especially taking place in a theater. It is an essential piece within the world of “Slow Cinema”, and even more essential within Tsai Ming-liang’s impressive filmography. Tsai’s entry for “Sight and Sounds - The Greatest Films of All Time” poll has his film “Goodbye, Dragon Inn” as one of the 10 best films of all time. Usually when a director does something like this, it can seem very full of oneself. However, to my surprise after I saw the film for the first time. It doesn’t seem outlandish to state.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Margot Benacerraf
Manusforfattere: Margot Benacerraf, Pierre Seghers
Skuespillere: Zita Hanrot, Motell Gyn Foster, Josué Gutierrez
Produksjonsland: Venezuela
Språk: Spansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 30 minutter

NOR:

Margot Benacerrafs Araya delte Den internasjonale kritikerprisen i Cannes i 1959 med Alain Resnais’ Hiroshima mon amour. Mens sistnevnte har blitt et fast innslag på uavhengige kinoer og cinematek verden over, vises Araya fortsatt relativt sjelden, til tross for filmens høye anseelse. Filmen skildrer arbeidet og livet til salineros, som produserer salt på Araya-halvøya i det nordøstlige Venezuela. Arbeidsformene til salineros har forblitt nærmest uendret siden de spanske kolonimaktene oppdaget saltmyrene for et halvt århundre siden.

Dansen av menneskekropper i arbeid i Araya er både fortryllende og hjerteskjærende. Arbeidets monotoni, der kroppene smelter sammen til én samlet mekanisme, er fascinerende og leder tankene til Eisensteins Streik. Samtidig gir filmens tilsynelatende dokumentariske form et langt mer medfølende blikk på det utmattende arbeidet til arbeidere som er fanget i de vedvarende konsekvensene og byrdene etter kolonialiseringen.

ENG: 

Margot Benacerraf’s Araya shared the 1959 International Critics Prize in Cannes with Alain Resnais's Hiroshima mon amour. And while the latter has become the staple of independent cinemas and cinemateques around the world, Araya is still quite rarely shown for a film of such stature. It portrays the work and life of salineros who produce salt on the Araya peninsula in northeastern Venezuela. The means of labour for salineros has remained practically intact since the discovery of the salt marshes by Spain half a century ago.

The dance of human flesh performing labour in Araya is both enchanting and heart-breaking. The monotony of work, where bodies coalesce in a single mechanism, is mesmerising and harks back to Eisentstein’s Strike. At the same time, the supposedly documentary nature of the film clearly offers a much more sympathetic look at gruelling labour of workers trapped in the lingering effects and burden of colonisation.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Park Chan-wook
Manusforfatter: Park Chan-wook, Garon Tsuchiya, Nobuaki Minegishi
Skuespillere: Choi Min-sik, Yoo Ji-tae, Kang Hye-jeong
Produksjonsland: Sør-Korea
Språk: Koreansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 59 minutter

NOR:

Oldboy (2003) handler om en middelaldrende kontorarbeider, Oh Dae-su (Choi Min-sik), som på mystisk vis blir bortført og fengslet. Etter 15 år i isolasjon med bare en TV og en dagbok å skrive alle sine synder i, blir Dae-su like plutselig løslatt. Utstyrt med bare et par fasjonable solbriller og en klappetelefon, begir vår hovedperson seg ut for å finne svar i et land som har blitt fremmed for ham. Filmen er en løs tilpasning av mangaen med samme navn, utgitt av Garon Tsuchiya og Nobuaki Minegishi.

Oldboy er Park Chan-wooks gjennombrudd, som vant ham Grand Prix i Cannes i 2004, og er allment ansett som en av de største filmene, etter å ha blitt inkludert i en rekke «beste»-lister av ulike publikasjoner. Oldboy er en uforutsigbar thriller, fylt til randen med action og vold, men Dae-su forteller det som om han var en typisk noir-detektiv. Filmen er en mesterlig utforskning av hevn og skyld, og stiller spørsmålet om hevn noen gang virkelig kan rettferdiggjøres. Filmen bruker et rå, men lyst, nesten overmettede bildespråk, aggressive kamerabevegelsene, imponerende actionsekvensene og en sterk visuell fortelling som er nå kjennetegnende for Park Chan-wooks filmer. Dae-su lever, som mange av Parks karakterer, i en «Damned if I do, damned if I don't»-virkelighet, hvor alle handlinger er dømt til å ende i katastrofe. Oldboy er en dyster refleksjon over voldsspiralen og de urovekkende konsekvensene for dem som lever etter den.

ENG:

Oldboy (2003) follows a middle-aged office worker, Oh Dae-su (Choi Min-sik), who is mysteriously abducted and imprisoned. After 15 years of isolation with nothing but a TV and a diary to write all his sins in, Dae-su's release is just as sudden. Equipped with only a pair of fashionable sunglasses and a flip-phone, he sets out to find answers in a country now foreign to him. The film is a loose adaptation of the manga of the same name, published by Garon Tsuchiya and Nobuaki Minegishi.

Oldboy stands as Park Chan-wook's breakthrough, winning him the Grand Prix at Cannes in 2004, and is widely regarded as one of the greatest films by many critics and various publications. Oldboy is an unpredictable thriller, filled to the brim with action and violence, yet Dae-su narrates it as if he were a moody noir detective. The film is a masterful exploration of revenge and guilt, asking whether revenge is ever truly justifiable. The film features gritty but bright, almost oversaturated, visual language, aggressive camera movement, impressive action sequences, and strong visual narrative, now signature to Park Chan-wook's work. Dae-su, just like many of Park's characters, lives in a harsh "Damned if I do, damned if I don't" reality, where all actions are doomed to end in catastrophe. Oldboy is a grim meditation on the cycle of violence, and the haunting consequences of those who live by it.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Christiane Cegavske
Manusforfatter: Christiane Cegavske
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 11 minutter

NOR:

Blood Tea and Red String tilhører sjeldenhetene: en stop-motion-animert film fri for dialog, forankret i eventyrenes verden, laget for voksne hvor regissør Christiane Cegavske brukte 13 år på å lage filmen for hånd. Handlingen utspiller seg i en verden som virker å være fremkalt av drømmer og underbevisstheten, og åpner for utallige assosiasjoner. Vi møter noen aristokratiske mus som hyrer de såkalte Oak Dwellers – eller eikboerne – til å lage en dukke for dem. Disse eikboerne blir betatt av sin egen skapelse og ønsker å beholde dukken selv, men overklassemusene bestemmer seg for å stjele den. Dette ildner opp under spenningene mellom de to flokkene, og vi blir vitne til en kamp styrt av skapelseskraft, begjær, kjærlighet og mer.  

Cegavskes 13-år lange prosjekt er først og fremst kjent for sin unike visuelle stil. Alt er håndlaget, ned til hver minste detalj. De små dyrene kommer til livet i form av filtstoff, og hver eneste skapning føles møysommelig og omstendelig satt sammen. Det er som om dyrene vokser ut av den verden Cegavske har skapt på egenhånd i sitt hjem, og at de gjennom tidens løp har tatt form og pustet liv i hverandre. Fortellingen utspiller seg i et langsomt tempo, til tross for filmens korte spilletid, som i tråd med fraværet av tradisjonell dialog knytter filmen tett til mørke fabler. Cegavskes film er åpenbart inspirert av gotiske stiler og drømmeaktige perspektiver, og har blant annet blitt sammenlignet med «David Lynch feberdrømmer i Beatrix Potter sitt terreng», men den er også helt egenartet. Selv om den har fått kultstatus blant animasjonsentusiaster og festivalpublikum, har den ikke fått spesielt stor oppmerksomhet utenfor disse miljøene, men det vil ikke være overraskende om den en dag står som et referansepunkt for all stop-motion-animasjon. 

ENG:

Blood Tea and Red String is a rarity: a stop-motion animated film without dialogue, rooted in the world of fairy tales. Director Christiane Cegavske spent 13 years working on it by hand. The story unfolds in a world that seems conjured from dreams and the subconscious, opening up countless associations. We meet a group of aristocratic mice who hire the so-called Oak Dwellers to create a doll for them. The Oak Dwellers become enamored with their own creation and wish to keep the doll for themselves, but the upper-class mice decide to steal it. This ignites tensions between the two groups, and we witness a struggle driven by a desire for creation, love, and more.

Cegavske’s 13-year-long project is primarily known for its unique visual style. Everything is handmade, down to the smallest detail. The little animals come to life in felt, and each creature feels meticulously and painstakingly assembled. It is as if the animals grow out of the world Cegavske has crafted alone in her home, taking shape and breathing life into one another over time. The story unfolds at a slow pace, and with the absence of traditional dialogue, the film is closely aligned with dark fables. Cegavske’s style is clearly inspired by Gothic aesthetics and dreamlike perspectives, and has been compared to “a David Lynch fever dream on Beatrix Potter terrain,” yet it remains entirely singular. Although it has achieved cult status among animation enthusiasts and festival audiences, it has not received widespread attention outside these circles—but it would not be surprising if it someday stands a reference point for all stop-motion animation.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Wong Kar-wai
Manusforfatter: Wong Kar-wai
Skuespillere: Maggie Cheung, Tony Leung, Ping-Lam Siu
Produksjonsland: Hong Kong, Frankrike
Språk: Kantonesisk, fransk, spansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 38 minutter

NOR:

I 1962 – da Hong Kong fortsatt var under britisk kolonistyre – møter vi naboene Mr. Chow (Tony Leung) og Mrs. Chan (Maggie Cheung). Begge tilbringer store deler av dagen alene i sine respektive leiligheter når deres respektive ektefeller er i arbeid. De har en forbeholden høflig tone overfor hverandre, som gradvis utvikler seg til noe mer når de oppdager at deres ektefeller er utro med hverandre. Mr. Chow og Mrs. Chan kultiverer et tettere forhold, og selv om det tilsynelatende starter som en uskyldig tilknytning over et delt svik, blir båndet dem imellom ladet av sterke følelser. De spiller ut handlinger og møter de aner deres ektefeller opplevde, og speiler idéer av et utenomekteskapelig forhold de bare kan forestille seg. Gjennom å konstruere en slags scene for bare dem to, kan de spille ut deres voksende følelser for hverandre med påskudd om aksept og helbredelse. Deres bånd blir tettere og tettere, og mer og mer intenst. 

Det er ikke uten grunn at In the Mood for Love av Wong Kar-wai av mange regnes som en av de mest sensuelle filmene noensinne. Rolleprestasjonene til Tony Leung og Maggie Cheung er voldsomt ladet – av kjærlighet, av sorg, av en dvelende erotisme – og som i resten av Wongs filmografi, er bildene rystende vakre. Den ble filmet av Christopher Doyle (Wongs vante samarbeidspartner) og Mark Lee Ping Bin, kjent for sitt arbeid i Hou Hsiao-hsiens filmer. Dette er en kombinasjon som tilfører filmen en helt unik energi, uten å havne på avveie i Wongs øvrige filmografi: fra Doyles tradisjonelt mer frenetiske rytme til Ping Bins langt mer dvelende og meditative tilbøyelighet. Resultatet er en film som er så slående vakker at den har preget vår samtid på utallige måter: fra å bekle soveromsvegger og skrivebordsbakgrunner, til å være direkte katalysatorer og inspirasjonskilder for nyere filmskapere. Filmens foto tar oss med tilbake til 1962 i en slags erindringens tåke, hvor minnet om en by på vei mot turbulent forandring speiler karakterenes søken etter en kjærlighet de på mange måter savner å aldri ha hatt. Det er en film om kjærlighet, men like mye om fristelse, tilstedeværelse, tapte hendelser og uoppfylte minner.  

ENG:

In 1962 – when Hong Kong was still under British Colonial rule – we meet the neighbors Mr. Chow (Tony Leung) and Mrs. Chan (Maggie Cheung). Both spend much of the day alone in their respective apartments while their spouses are at work. Their relationship begins with a reserved politeness that gradually develops into something more when they discover that their spouses are having an affair with each other. Mr. Chow and Mrs. Chan cultivate a closer bond, and although it initially seems like an innocent connection born out of shared betrayal, the attachment between them becomes deeply charged with emotion. They begin to act out the encounters they imagine their spouses experienced, mirroring ideas of an extramarital affair they themselves can only picture. By constructing a kind of stage for just the two of them, they are able to explore their growing feelings under the pretense of acceptance and healing. Their bond grows ever closer, ever more intense.

It is no coincidence that Wong Kar Wai’s In the Mood for Love is widely regarded as one of the most sensual films ever made. The performances by Tony Leung and Maggie Cheung are charged with intensity: with love, with sorrow, with a lingering eroticism, and as in the rest of Wong’s filmography, the imagery is breathtakingly beautiful. It was filmed by Christopher Doyle (Wong’s longtime collaborator) and Mark Lee Ping Bin, known for his work with Hou Hsiao-hsien. This combination gives the film a truly unique energy, balancing Doyle’s traditionally more frenetic rhythm with Lee’s meditative and contemplative sensibility. The result is a film so visually stunning that it has shaped contemporary culture in countless ways: from adorning bedroom walls and computer screens to serving as a direct catalyst and inspiration for newer filmmakers. Its cinematography carries us back to 1962 in a kind of haze of remembrance, where the memory of a city on the brink of turbulent change mirrors the characters’ longing for a love they, in many ways, regret never having had. It is a film about love, but just as much about temptation, presence, missed moments, and unfulfilled memories.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Christiane Cegavske
Manusforfatter: Christiane Cegavske
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 11 minutter

NOR:

Blood Tea and Red String tilhører sjeldenhetene: en stop-motion-animert film fri for dialog, forankret i eventyrenes verden, laget for voksne hvor regissør Christiane Cegavske brukte 13 år på å lage filmen for hånd. Handlingen utspiller seg i en verden som virker å være fremkalt av drømmer og underbevisstheten, og åpner for utallige assosiasjoner. Vi møter noen aristokratiske mus som hyrer de såkalte Oak Dwellers – eller eikboerne – til å lage en dukke for dem. Disse eikboerne blir betatt av sin egen skapelse og ønsker å beholde dukken selv, men overklassemusene bestemmer seg for å stjele den. Dette ildner opp under spenningene mellom de to flokkene, og vi blir vitne til en kamp styrt av skapelseskraft, begjær, kjærlighet og mer.  

Cegavskes 13-år lange prosjekt er først og fremst kjent for sin unike visuelle stil. Alt er håndlaget, ned til hver minste detalj. De små dyrene kommer til livet i form av filtstoff, og hver eneste skapning føles møysommelig og omstendelig satt sammen. Det er som om dyrene vokser ut av den verden Cegavske har skapt på egenhånd i sitt hjem, og at de gjennom tidens løp har tatt form og pustet liv i hverandre. Fortellingen utspiller seg i et langsomt tempo, til tross for filmens korte spilletid, som i tråd med fraværet av tradisjonell dialog knytter filmen tett til mørke fabler. Cegavskes film er åpenbart inspirert av gotiske stiler og drømmeaktige perspektiver, og har blant annet blitt sammenlignet med «David Lynch feberdrømmer i Beatrix Potter sitt terreng», men den er også helt egenartet. Selv om den har fått kultstatus blant animasjonsentusiaster og festivalpublikum, har den ikke fått spesielt stor oppmerksomhet utenfor disse miljøene, men det vil ikke være overraskende om den en dag står som et referansepunkt for all stop-motion-animasjon. 

ENG:

Blood Tea and Red String is a rarity: a stop-motion animated film without dialogue, rooted in the world of fairy tales. Director Christiane Cegavske spent 13 years working on it by hand. The story unfolds in a world that seems conjured from dreams and the subconscious, opening up countless associations. We meet a group of aristocratic mice who hire the so-called Oak Dwellers to create a doll for them. The Oak Dwellers become enamored with their own creation and wish to keep the doll for themselves, but the upper-class mice decide to steal it. This ignites tensions between the two groups, and we witness a struggle driven by a desire for creation, love, and more.

Cegavske’s 13-year-long project is primarily known for its unique visual style. Everything is handmade, down to the smallest detail. The little animals come to life in felt, and each creature feels meticulously and painstakingly assembled. It is as if the animals grow out of the world Cegavske has crafted alone in her home, taking shape and breathing life into one another over time. The story unfolds at a slow pace, and with the absence of traditional dialogue, the film is closely aligned with dark fables. Cegavske’s style is clearly inspired by Gothic aesthetics and dreamlike perspectives, and has been compared to “a David Lynch fever dream on Beatrix Potter terrain,” yet it remains entirely singular. Although it has achieved cult status among animation enthusiasts and festival audiences, it has not received widespread attention outside these circles—but it would not be surprising if it someday stands a reference point for all stop-motion animation.

PET SEMATARY - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Mary Lambert
Manusforfatter: Stephen King
Skuespillere: Dale Midkiff, Denise Crosby, Fred Gwynne
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 43 minutter

JENNIFER'S BODY - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Karyn Kusama
Manusforfatter: Diablo Cody
Skuespillere: Megan Fox, Amanda Seyfried, Adam Brody
Produksjonsland: USA, Canada
Språk: Engelsk, spansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 42 minutter

NOR:

Jennifer’s Body er presentert i samarbeid med Skeive Studenter Bergen. 

Tenåringskomedie, demonisk besettelseshistorie, skeiv kjærlighet og mer. Dette er bare noe av det som definerer Karyn Kusamas Jennifer’s Body (2009). Megan Fox spiller Jennifer, en populær high school-elev som blir offer for et mislykket satanistisk ritual. Hun returnerer i form av en slags succubus som tilfredsstiller sin nye hunger ved å lokke inn sine mannlige klassekamerater ved å spille på deres primitive seksuelle lyster, men møter dem med blod og død. Hennes bestevenn Needy (Amanda Seyfried) blir satt i den umulige posisjonen av å måtte velge mellom vennskapet og å forhindre slakten, og kanskje enda vanskeligere, å selv stå imot tiltrekningen hun føler overfor Jennifer.

I Pet Sematary (1989) tar regissør Mary Lambert tak i Stephen Kings kjente roman med samme navn. Det starter, og fortsetter, som mange andre fortellinger av King: en familie bestående av en mor, en far, to barn og katten Church (oppkalt etter Winston Churchill) flytter inn i et hus like ved en gravplass. Ikke lenge etter deres ankomst blir det åpenbart at feilstavelsen av «cemetery» er det minst merkverdige ved denne gravplassen. 

Både Jennifer’s Body og Pet Sematary ble møtt med delte meninger da de først kom på kino. Kusamas film ble i mange miljøer avfeid før den hadde fått en sjanse, mye på grunn av lunkne anmeldelser, men også fordi filmens markedsføringskampanje var fullstendig misvisende. Det som ble presentert som en lett guttefantasi – dette var to år etter Megan Fox ble verdenskjent i Michael Bays Transformers (2007) – er noe langt mer komplekst enn som så: en feministisk, subversiv skrekk-komedie. Nå står den som en kultfilm som utforsker og utfordrer skrekkfilmens kjønnede mønstre og konvensjoner. Lamberts Pet Sematary ble på den ene siden hyllet for å være en trofast Stephen King-adaptasjon, men på den andre siden fikk den kritikk for å være for dyster og brutal. En selvoppfyllende profeti, når en adapterer King. Selv om den aldri har nådd lignende status som The Shining (1980), Carrie (1976), eller It-filmene, er Pet Sematary en film som bobler over i Kings mørke og morbide stemningsskapelse, og står fortsatt som en voldsomt sterk filmopplevelse. Pass på om du elsker katter. 

ENG:

Jennifer's Body is presented in collaboration with Skeive Studenter Bergen

Teen comedy, demonic possession, queer love, and more: this is just some of what defines Karyn Kusama’s Jennifer’s Body (2009). Megan Fox stars as Jennifer, a popular high school student who becomes the victim of a failed satanic ritual. When she returns as a kind of succubus, she satisfies her new hunger by luring in male classmates and playing on their primal sexual urges, only to greet them with blood and death. Her best friend Needy (Amanda Seyfried) is placed in the impossible position of having to choose between friendship and stopping the slaughter, and perhaps even more difficult, resisting the attraction she herself feels toward Jennifer.

In Pet Sematary (1989), director Mary Lambert adapts Stephen King’s well-known novel of the same name. The story begins—and continues—like many other King tales: a family consisting of a mother, a father, two children, and their cat Church (named after Winston Churchill) move into a house next to a cemetery. Soon after their arrival, it becomes clear that the misspelling of “cemetery” is the least disconcerting thing about this burial ground.

Both Jennifer’s Body and Pet Sematary received mixed reactions upon their initial releases. Kusama’s film was dismissed in many circles before it was even given a chance, largely due to tempered reviews but also because its marketing campaign was completely misleading. What was presented as a light teenage male fantasy—this was, after all, two years after Megan Fox became a global star in Michael Bay’s Transformers (2007)—is actually much more complex: a feminist, subversive horror comedy. It now stands as a cult film that explores and challenges the gendered patterns and conventions of the horror genre. Lambert’s Pet Sematary was on one hand praised as a faithful Stephen King adaptation, but on the other hand criticized for being too dark and brutal: a self-fulfilling prophecy when adapting King. Although it has never reached the same status as The Shining (1980), Carrie (1976), or the It films, Pet Sematary overflows with King’s dark and morbid atmospheric vision and remains an intensely powerful cinematic experience. Beware if you love cats.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Lino Brocka
Manusforfatter: Edgardo M. Reyes, Clodualdo Del Mundo Jr.
Skuespillere: Hilda Koronel, Bembol Rocco, Lou Salvador Jr.
Produksjonsland: Filippinene
Språk: Filippinsk, tagalog, engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer & 5 minutter

---

NOR:

Manila in the Claws of Light av Lino Brocka følger Julio Madiaga idet han ankommer storbyen Manila fra den relativt lille øy og provinsen Marinduque. Den unge mannen, spilt av Rafael Roco, Jr. med en påtagelig tilstedeværelse, er på søken etter sin store kjærlighet, Ligaya (Hilda Koronel). Hans tid i Manila er preget av lengselsfulle blikk mot vinduer av matt glass, som potensielt skjermer hans elskede; mot store folkemengder i håp om å skimte henne i mylderet. Resten av tiden er han i arbeid, først som bygningsarbeider og senere som eskorte, alt for å ha en plass å sove og noe penger til mat. Gjennom Julio skaper Brocka et bilde av et moderne Manila i voldsom bevegelse og oppstandelse, og selv om karakterene i sentrum er innbydende nok på egenhånd, er byportrettet nærmest overveldende i sin presisjon. 

Lino Brocka er en regissør som står blant de beste i filippinsk filmhistorie, inkludert navn som Lav Diaz og Isabel Sandoval. Gjennom filmer som Insiang (1976) og Bona (1980) – og mange flere – var han kjent for å lage samfunnskritiske spillefilmer, og Manila in the Claws of Light  er intet unntak. Julios reise er både melodramatisk og intens i sitt blikk på kjærlighetens voldsomme potensial som en lysbringende kraft i mørke tider, på samme tid som den kan føre til destruksjon. Brocka klarer på briljant vis å veve denne historien om ung tapt kjærlighet inn i en sosiopolitisk avbildning av en storby i vekst, hvor arbeiderklassen er nødt til å selge sin arbeidskraft, kropp og tid for penger som så vidt lar dem gå mett til sengs. Manila er skutt av Mike de Leon, en fremragende filmregissør i sin egen rett, som dessverre gikk bort tidligere i sommer. Hans kamerablikk er intimt og storslått på en og samme tid, noe som kommer ettertrykkelig til uttrykk her; spesielt i måten han fanger Julios søkende og senere voldsomme blikk.  

ENG:

Manila in the Claws of Light by Lino Brocka follows Julio Madiaga as he arrives in the bustling city of Manila from the relatively small island-province of Marinduque. The young man, played by Rafael Roco, Jr., is in search of his great love, Ligaya (Hilda Koronel). His time in Manila is marked by longing glances toward frosted-glass windows that may conceal his lost love, and through crowds in hopes of catching a glimpse of her amidst the bustling people. The rest of his time is spent working—first as a construction laborer and later as an escort—merely to secure a place to sleep and some money for food. Through Julio, Brocka paints a picture of a modern Manila in violent motion and upheaval; while the central characters are compelling in their own right, the portrait of the city itself is almost overwhelming in its precision.

Lino Brocka is regarded as one of the best filmmakers in Philippine cinema, alongside names such as Lav Diaz and Isabel Sandoval to name a few contemporary directors. Through films like Insiang (1976) and Bona (1980)—among many others—he is clearly a director concerned with societal issues and anti-authoritarian themes, and Manila in the Claws of Light is no exception. Julio’s journey is both melodramatic and intense in its depiction of love’s immense potential as a guiding light in dark times, while simultaneously being capable of ruin and destruction. Brocka brilliantly weaves this story of youthful, lost love into a socio-political portrayal of a growing city, where the working class is forced to sell their labor, bodies, and time for money that barely allows them to go to bed with their bellies full. Manila was shot by Mike de Leon, an outstanding filmmaker in his own right, who sadly passed away earlier this summer. His cinematography is at once intimate and immense, a duality that is strongly expressed here, particularly in the way he captures Julio’s searching and later piercing gaze. 

BEST SECRET PLACE - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Caroline Poggi, Jonathan Vinel
Manusforfatter: Caroline Poggi, Jonathan Vinel
Skuespillere: Idir Azougli, Bitsu, Chouf
Produksjonsland: Frankrike
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 1 minutt

HOW ARE YOU? - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Caroline Poggi, Jonathan Vinel
Manusforfatter: Caroline Poggi, Jonathan Vinel
Produksjonsland: Frankrike
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 31 minutter

HER FIVE LIVES - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Saodat Ismailova
Produksjonsland: Usbekistan
Språk: Usbekisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 13 minutter

HER RIGHT - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Saodat Ismailova
Produksjonsland: Usbekistan
Språk: Usbekisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 15 minutter

NOR:

Regissørduoen Caroline Poggi og Jonathan Vinel ble møtt med stor internasjonal anerkjennelse i fjor, da deres spillefilm Eat the Night ble presentert i Cannes-sideprogrammet Quinzaine des réalisateurs. Poggi og Vinel har markert seg som sterke stemmer i en ny generasjon fransk film over flere år, og dette kommer godt til uttrykk i kortfilmene Best Secret Place (2023) og How Are You? (2025). 

Begge filmene skildrer følelser av angst, sorg og tilstedeværelse i en sen-kapitalistisk og hyperdigital verden, hvor karakterene lever på grensen mellom drøm og virkelighet. Her blir digitale bilder og spill- og internettestetikk vevd sammen for å skape en fandenivoldsk rytme som er dypt forankret i den yngre generasjons sansning av verden. I Best Secret Place følger vi en gruppe unge mennesker som søker tilflukt i en alternativ, nesten mytisk verden som på en og samme tid fremstår idyllisk og klaustrofobisk. How Are You? legger perspektivet til de digitale dyrenes verden, hvor ironi og abstraksjon går hånd i hånd for disse animalske skapningene og deres eksistensielle traumer. Sammen med disse vises to kortfilmer av den usbekiske filmskaperen Saodat Ismailova, Her Right (2020) og Her Five Lives (2020), som med poetisk presisjon løfter frem kvinners erfaringer i hennes hjemland. Ismailovas filmer beveger seg mellom myte og dokumentar, og gir stemme til historier som ellers ofte forblir usynlige.

Felles for disse filmene er deres fryktløshet i å leke med filmens form for å åpne rom til nye måter å erfare virkeligheten på. Poggi og Vinel er kjent for sin bruk av digital estetikk, ofte inspirert av dataspill, internettkultur og musikkvideoer, noe som gir filmene et både hypermoderne og dypt personlig uttrykk. Ismailova på sin side er mer kjent for sine langsomme, sanselige filmer som kombinerer visuell presisjon med en politisk brodd forankret i reforhandlinger av arkivbilder. Der Poggi og Vinel gir en rå og direkte opplevelse av samtidens unge liv, arbeider Ismailova i en mer meditativ og spirituell tone. Sammen skaper filmene et møte mellom ulike geografier og sensibiliteter, men også et felles søk etter nye måter å sanse verden på hvor nye former for fellesskap og historisk opplevelse kan oppstå.

ENG:

Caroline Poggi and Jonathan Vinel received major international recognition last year when their feature film Eat the Night was presented in the Directors’ Fortnight section in Cannes. The duo have established themselves as singular voices in a new generation of French cinema over the past few years, something clearly expressed in their short films Best Secret Place (2023) and How Are You? (2025).

Both films depict feelings of anxiety, grief, and belonging in a late-capitalist and hyper-digital world, where characters live on the threshold between dream and reality. Digital imagery, as well as video game and internet aesthetics, are interwoven to create a defiant rhythm deeply rooted in how the younger generation senses the world. In Best Secret Place, we follow a group of young people seeking refuge in an alternative, almost mythical world that appears both idyllic and claustrophobic. How Are You? shifts the perspective to the realm of digital animals, where irony and abstraction go hand in hand for these creatures and their existential traumas. Alongside these, two short films by Uzbek filmmaker Saodat Ismailova will be shown: Her Right (2020) and Her Five Lives (2020). With poetic precision, these works highlight women’s experiences in her home country. Ismailova’s films move between myth and documentary, giving voice to stories that often remain unseen.

What unites these films is their fearless toying with cinematic form to open up spaces for new ways of experiencing reality. Poggi and Vinel are known for their use of digital aesthetics, often inspired by video games, internet culture, and music videos, which give their films both a hypermodern and deeply personal expression. Ismailova, by contrast, is best known for her slow, sensorial films that combine visual precision with a political edge grounded in the reappropriation and recontextualisation of archival imagery. While Poggi and Vinel offer a raw and direct encounter with contemporary youth, Ismailova works in a more meditative and spiritual register. Together, the films create a meeting point between different geographies and sensibilities, while also sharing a search for new ways of sensing the world—where new forms of community and historical experience may emerge.

INFO:

Visningsformat: ???
Regissør: ???
Manusforfatter: ???
Skuespillere: ???
Produksjonsland: ???
Språk: ???
Undertekst: ???
Lengde: ???

NOR:

Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) er like rundt hjørnet, men som i tidligere år klarer vi rett og slett ikke å vente til åpningsdagen den 15. oktober. Vi tyvstarter på festivalen med BIFF-snadder, hvor vi presenterer en film fra det kommende programmet. Som vanlig holder vi kortene tett til brystet, og du får ikke vite hvilken tittel som vises før lysene i salen dimmes og lerretet lyser opp. I fjor presenterte vi Dahomey (2024) av Mati Diop – en av fjorårets viktigste filmer – og i tidligere år har vi vist alt fra Parasite (2019) og Titane (2021) til Decision to Leave (2022) og Passages (2023). 

Dersom du følger oss på sosiale medier som Instagram og Facebook, vil du muligens finne noen hint til hvilken film det blir i år i ukene og dagene før visningen.

Ønsker du å være frivillig ved årets BIFF? Ta kontakt via frivillig (at) biff.no

ENG:

Bergen International Film Festival (BIFF) is just around the corner, but as in previous years, we cannot wait until the opening day on October 15. We’re kicking things off early with BIFF-snadder, where we present a film from the upcoming program. As always, we’re keeping the title under wraps—you won’t find out what the movie is until the lights go down and the screen lights up. Last year we presented Dahomey (2024) by Mati Diop—one of the most important films of the year—and in earlier editions we’ve surprised audiences with everything from Parasite (2019) and Titane (2021) to Decision to Leave (2022) and Passages (2023).

For those who follow us on Instagram and Facebook, you might be able to gather some clues and hints about the film in the weeks and days leading up to the screening.

Would you like to be a volunteer for BIFF this year? Reach out to frivillig (at) biff.no

A DONKEY - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissøre: Sirah Foighel Brutmann, Eitan Efrat
Manusforfattere: Sirah Foighel Brutmann, Eitan Efrat
Produksjonsland: Belgia
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 13 minutter

[anan] - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissøre: Sirah Foighel Brutmann, Eitan Efrat
Manusforfattere: Sirah Foighel Brutmann, Eitan Efrat
Produksjonsland: Belgia
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 12 minutter

NO HOME MOVIE - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Chantal Akerman
Manusforfatter: Chantal Akerman
Medvirkende: Chantal Akerman, Natalia Akerman, Sylvaine Akerman
Produksjonsland: Belgia
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time og 55 minutter

NOR:

I No Home Movie, Akermans siste film før hun tok sitt eget liv i 2015, inviterer hun oss inn i leiligheten til moren i Brussel. Det er en film om deres relasjon og morens sviktende helse. Fortalt fra innsiden av den trange leiligheten står filmen for mange som et monument til både mor og datter. Akerman, som leker med dokumentarfilmens tradisjonelle formspråk, kutter her fra samtaler rundt kjøkkenbordet til samtaler via Skype, og eksteriørbilder fra Negev-Naqab-ørkenen. For Akerman er disse bildene ment å skape en kontrast til det innestengte interiøret, men det er her kortfilmene A Donkey og [anan] til Sirah Foighel Brutmann og Eitan Efrat kommer i møte med No Home Movie.

Akerman bruker disse bildene utelukkende som et enkelt filmatisk verktøy. Hun snakker over bildene av ørkenen, men navngir den aldri. Hun fanger ørkenen med kamera, men ser aldri dens befolkning; dens dyre- og planteliv; dens historie. Negevørkenen, som er den offisielle betegnelsen i det norske språk – men som kalles an-Naqab på arabisk – har lenge vært brukt som et navnløst innspillingssted for spillefilmer og lignende. I Rambo III (1988) fungerte ørkenen som en stedfortreder for Afghanistan, hvor produksjonen – i tett samarbeid med IOF (Israel Occupying Force) – hadde dramatiske konsekvenser for Beduin-befolkningen i området (som er tema i dokumentarfilmen Under a Blue Sun fra 2024). Akerman, i sin taushet og blindhet i No Home Movie, er med på å viske ut historien til ørkenen og menneskene som kaller den sitt hjem. Brutmann og Efrat konfronterer dette direkte i to brev-filmer adressert til den belgiske filmskaperen, hvor de nettopp tar ansvar hvor hun så bort.

Brutmann og Efrat navngir ørkenen og ser dem som bor der: menneskene, dyrene, plantene. De anerkjenner fordrivelsen og folkemordet i Gaza og Palestina, utført av Israel med støtte fra utallige vestlige demokratier. De to filmskaperne er begge født i Tel Aviv, men har de siste 20 årene vært bosatt i Belgia hvor de aktivt tar avstand fra staten Israel og støtter frigjøringskampen for det Palestinske folk, i Palestina og resten av verden. De ser den voldsomme brutaliteten som har preget nyhetsbildet og sosiale medier de siste årene – fra den hensynsløse bombingen av barn, kvinner og sivile i Gaza (så vel som Libanon og andre land) til den koordinerte stansingen av nødhjelp som har ført til ekstreme tilstander av underernæring og hungersnød i Gaza. Brev-filmene retter sitt blikk på de materielle tilstandene i ørkenen, og de ordlegger historien og samtiden slik den er. Det har pågått i mange, mange, tiår.

Gjennom sine svar til Akerman bruker de filmspråket til å holde ikke bare henne, men alle andre i lignende posisjoner til ansvar: til ansvar for utviskingen av historien; for den manglende vilje til å navngi det en ser med egne øyne, eller for å snu et blindt øye. Den brasilianske pedagogen og filosofen, Paulo Freire skrev mye om den helt grunnleggende idéen om å «navngi verden». For Freire består ordet av to komponenter: handlingen, som er tilknyttet menneskelig aktivitet og former virkeligheten gjennom det vi gjør, og refleksjon, et verktøy for kritisk tenkning om verden og våre handlinger i den. Å navngi verden er for Freire både en språklig og politisk handling. Det pågår et folkemord i Gaza. Brutmann og Efrat stiller ingen spørsmålstegn ved dette, og det blir bare tydeligere og tydeligere for hver eneste time som passerer. Israel for lov å fortsette sin hensynsløse vold mot det palestinske folk fordi USA aktivt finansierer et folkemord, og fordi land som Norge fortsetter å samarbeide med organisasjoner som står ansvarlig for ulovlige bosettinger gjennom oljefondets investeringer. Akermans arv vil fortsatt stå sterkt, men desto viktigere er det å holde henne til ansvar når det er på sin plass.

ENG: 

In No Home Movie, Akerman’s final film before taking her own life in 2015, she invites us into her mother’s apartment in Brussels. It is a film about their relationship and her mother’s declining health. Told from within the confines of the small apartment, the film is for many a monument to both mother and daughter. Akerman, who plays with the traditional language of documentary cinema, cuts between conversations around the kitchen table, Skype calls, and exterior shots from the Negev-Naqab desert. For Akerman, these images are meant to create a contrast to the confined interior—and it is here that the short films A Donkey and [anan] by Sirah Foighel Brutmann and Eitan Efrat open a conversation with No Home Movie.

Akerman uses these images solely as a cinematic tool. She speaks over the desert shots, but never names it. She captures the desert with the camera but never acknowledges its Peoples, its flora and fauna, or its history. The Negev Desert—the official term in Norwegian, though called an-Naqab in Arabic—has long been used as an unnamed filming location for feature films and the like. In Rambo III (1988), the desert served as a stand-in for Afghanistan, where the production—in close collaboration with the IOF (Israel Occupying Force)—had dramatic consequences for the Bedouin population in the area (a topic explored in the 2024 documentary Under a Blue Sun). In her silence and blindness in No Home Movie, Akerman participates in erasing the history of the desert and the people who call it home. Brutmann and Efrat confront this directly in two letter-films addressed to the Belgian filmmaker, taking responsibility precisely where she looked away.

Brutmann and Efrat name the desert and see those who live there: the Peoples, the animals, the plants. They acknowledge the displacement and genocide in Gaza and Palestine, carried out by Israel with the support of countless Western democracies. They see the immense brutality that has shaped news coverage and social media in recent years—from the relentless bombing of children, women, and civilians in Gaza (as well as Lebanon and other countries) to the coordinated halting of humanitarian aid, which has led to extreme malnutrition and famine in Gaza. The two filmmakers were born in Tel Aviv, but have for almost 20 years lived and worked in Belgium. Here they actively distance themselves from the state of Israel and support the struggle for the liberation of the Palestinian people in Palestine and around the world. The letter-films focus on the material conditions in the desert, articulating history and the present as they are. This has been ongoing for many, many decades.

Through their responses to Akerman, they use the cinematic language to hold not only her, but all others in similar positions accountable: accountable for the erasure of history, for the unwillingness to name what one sees with one’s own eyes, or for turning a blind eye. The Brazilian pedagogue and philosopher Paulo Freire wrote extensively about the fundamental idea of “naming the world.” For Freire, the word consists of two components: action, which is tied to human activity and shapes reality through what we do, and reflection, a tool for critical thinking about the world and our actions within it. Naming the world is, for Freire, both a linguistic and political act. A genocide is ongoing in Gaza. Brutmann and Efrat raise no questions about this—and it becomes clearer and clearer with every passing hour. Israel is allowed to continue its relentless violence against the Palestinian people because the U.S. actively finances the genocide, and because countries like Norway continue to cooperate with organizations responsible for illegal settlements through the Oil Fund’s investments. Akerman’s legacy will remain, but it is all the more important to hold her accountable where appropriate.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Wim Wenders
Manusforfattere: Sam Shepard
Skuespillere: Harry Dean Stanton, Nastassja Kinski, Dean Stockwell, Aurore Clément, Hunter Carson
Produksjonsland: Vest-Tyskland, Frankrike, Storbritannia
Språk: Engelsk
Lengde: 147 minutter (2 timer og 27 minutter)

NOR:

En taus mann ved navn Travis Henderson (spilt av den forbilledlige Harry Dean Stanton) vandrer retningsløst i den øde Vest-Texas-ørkenen. Alt han bærer med seg er en rød skyggelue, en tom vannkanne og en lommebok. I den finner en lege telefonnummeret til den tause mannens bror, Walt (Dean Stockwell). Det blir klart at Travis forsvant fire år tidligere, og ingen har hørt fra ham siden. Når han blir gjenforent med sin sønn, Hunter (Hunter Carson), drar de to ut på en reise på landeveien for å oppsøke Hunters mor (Nastassja Kinski) som også er borte. 

Paris, Texas (1984) av Wim Wenders regnes ikke bare som en av de beste reisefilmene, men muligens en av de beste filmene noensinne. Wenders, som ikke er fremmed for applaus, kritiker- og publikumsros, priser og lignende, har her laget en film som har satt et helt fundamentalt avtrykk på filmhistorien. Gjennom det slående fotoarbeidet til Robby Müller, den melankolske klippingen til Peter Przygodda, og det hjerteskjærende manuset skrevet av Sam Shepard og L.M. Kit Carson er Paris, Texas en film av en nærmest mytisk kvalitet – tidvis gjenspeilet i filmens tilnærming til sine karakterer og deres relasjoner – hvor hvert eneste bilde og hver eneste scene er betagende i sin komposisjon. 

ENG:

A silent man named Travis Henderson (played by the exemplary Harry Dean Stanton) wanders aimlessly through the desolate West Texas desert. All he carries with him is a red baseball cap, an empty water jug, and a wallet. In it, a doctor finds the phone number of the silent man’s brother, Walt (Dean Stockwell). It becomes clear that Travis disappeared four years earlier, and no one has heard from him since. When he is reunited with his son, Hunter (Hunter Carson), the two set out on a road journey to find Hunter’s mother (Nastassja Kinski), who is also missing.

Paris, Texas (1984), directed by Wim Wenders, is regarded not only as one of the greatest road movies, but possibly as one of the greatest films ever made. Wenders, no stranger to applause, critical acclaim, awards, and accolades, has with this film created a work that has left a truly unmistakable mark on film history. Through the striking cinematography of Robby Müller, the melancholic editing of Peter Przygodda, and the heartbreaking script written by Sam Shepard and L.M. Kit Carson, Paris, Texas is a film of an almost mythical quality—at times mirrored in its approach to its characters and their relationships—where every single image and every single scene is breathtaking in its composition.

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Paul Thomas Anderson
Manusforfattere: Paul Thomas Anderson, Thomas Pynchon
Skuespillere: Joaquin Phoenix, Josh Brolin, Katherine Waterston
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer & 28 minutter

NOR:

Inherent Vice (2014) er basert på boken ved samme navn av Thomas Pynchon og følger Larry «Doc» Sportello (Joaquin Phoenix). Doc er en privatetterforsker som virker å eksistere i en konstant eim av tåke, enten det siger inn med morgensolen i Los Angeles, eller kommer fra de enorme mengdene cannabis som konsumeres fra morgen til kveld. Når Docs ekskjæreste, Sashta Fay Hepworth (Katherine Waterston), kommer vandrende inn i leiligheten hans en sen sommerkveld, blir han dratt inn i et overveldende komplott, rendyrket av paranoia og uro. Institusjonell korrupsjon gjennomsyrer hele byen, fra statsadvokatens kontor og alle politiavdelingene, til et tilsynelatende kriminelt tannlege-syndikat. Et tannlege-syndikat som muligens er aktive deltakere i maritime uærligheter i samarbeid med nifse skikkelser fra den kriminelle underverden. Vi møter karakterer som politimannen som vil være skuespiller, Bigfoot Bjornsen (Josh Brolin); sjøfartsadvokaten Sauncho Smilax, Esq. (Benicio del Toro), samt FBI-agentene Flatweed og Borderline.

Når det er snakk om «umulige adaptasjoner» fra litteratur til film, er det mange navn å nevne: fra James Joyce og William Faulkner til Thomas Mann og mange andre. Pynchons navn er notorisk i disse samtalene og selv om det har vært mange forsøk eller urealiserte drømmer, er det kun Paul Thomas Anderson som har vært vellykket i sitt forsøk. Ikke bare er han den eneste som har fått liv i sin adaptasjon, han har lykkes briljant. Fra filmens flytende narrative rytme og tidvis episodiske fortellerstruktur, til rekontekstualiseringen av Sortilège: en mindre karakter i boken som fungerer som filmens fortellerstemme i Joanna Newsoms skikkelse. Filmen er innimellom ugjennomtrengelig i sin ruspregede virkelighetsopplevelse, men dette er selvsagt ut av respekt for Pynchons verk og tar oss enda nærmere sanseopplevelsen til Doc Sportello. Filmens blikk, og derfor vårt blikk, formes av de uklare grensene mellom humor og tragedie, realisme og hallusinasjon, sinnsro og paranoia, åpenhet og hemmelighold. Ut av dette kommer det en sanseopplevelse som er både hysterisk morsom og sensorisk overveldende.

Vi viser Inherent Vice i samarbeid med Bergen offentlige bibliotek. I år kommer Paul Thomas Andersons nye film, One Battle After Another, på kino. Dette er en løs adaptasjon av Vineland. I oktober er det endelig klart for Thomas Pynchons Shadow Ticket, hans første roman siden 2013.

ENG:

Inherent Vice (2014) is based on the book of the same name by Thomas Pynchon, and follows Larry “Doc” Sportello (Joaquin Phoenix), a private investigator who seems to exist in a constant haze of fog—whether it drifts in with the morning sun in Los Angeles or is simply a consequence of his constant consumption of cannabis. When Doc’s ex-old lady, Sashta Fay Hepworth (Katherine Waterston), wanders into his apartment on a late summer evening, he is drawn into an overwhelming conspiracy, steeped in paranoia and unease. Institutional corruption permeates the entire city, from the district attorney’s office and all the police departments, to an apparently criminal dentist syndicate, possibly active participants in maritime illegalities alongside sinister figures from the criminal underworld. We meet characters such as the cop who wants to be an actor, Bigfoot Bjornsen (Josh Brolin); the maritime lawyer Sauncho Smilax, Esq. (Benicio del Toro); as well as the FBI agents Flatweed and Borderline.

When it comes to “impossible adaptations”, many names come up: from James Joyce and William Faulkner to Thomas Mann, and of course Thomas Pynchon. Pynchon’s name is notorious in these conversations, and although there have been many attempts or unrealized dreams to translate his work to film, Paul Thomas Anderson is the only one who has succeeded. Not only is he the only one who has brought his adaptation to life, but he has done so brilliantly. From the film’s fluid narrative rhythm and occasionally episodic storytelling structure, to the recontextualization of Sortilège—a minor character in the book who serves as the film’s narrative voice embodied by Joanna Newsom. The film is at times impenetrable in its drug-influenced perception of reality, but this is naturally out of respect for Pynchon’s work and brings us even closer to the sensory experience of Doc Sportello. The film’s gaze, and thus our gaze, is shaped by the blurred boundaries between humor and tragedy, realism and hallucination, serenity and paranoia, openness and secrecy, which at once makes the film downright hilarious and sensory-overwhelming.

We screen Inherent Vice in collaboration with Bergen Public Library. Later this year you can see Paul Thomas Anderson’s latest film, One Battle After Another in the cinema, a loose adaptation of Vineland. In October, Thomas Pynchon returns with his first novel since 2013 with Shadow Ticket. 

NOR:

The Company of Strangers (1990) er den eneste spillefilmen laget av den kanadiske regissøren Cynthia Scott, og er uten tvil hennes mest kjente verk. Vi viste denne i fjor og nå har vi lagt fokus på hennes kortfilmer. Vi starter med The Ungrateful Land: Roch Carrier Remembers Ste. Justine (1972), en dempet dokumentar som skildrer forfatteren Roch Carriers minner om hjembygden, der landskapet blir et like aktivt vitne som menneskene som befolker det. I Some Natives of Churchill (1973) vender Scott blikket nordover mot et arktisk lokalsamfunn, hvor naturen og folkene som bor der sammen former dets historie. Scoggie (1975) er, som The Ungrateful Land, et slags intimt portrett av en person i et større fellesskap; her den noe eksentriske Scoggie Watson, som virker sammensveiset med seilbåten han bygget for hånd. Disse tre filmene kan ses på som en slags triptyk av det kanadiske landskapet og menneskene som ofte blir glemt av historien og andre filmskapere. Her er det erindringens potensial i møte med konkrete materielle og arbeidsmessige utfordringer som står i sentrum. I Flamenco at 5:15 (1983) har Scott lagt bort naturen til fordel for kunsten: en danseklasse ved en ballettskole i Toronto. Her er det bevegelse, rytme og disiplin som blir filmens sentrale drivkraft.

Cynthia Scott var lenge et ukjent navn utenfor bestemte filmmiljøer. Selv om The Company of Strangers var høyt respektert av enkelte da den ble lansert, var det først rundt 2010-tallet at filmen fikk en form for fornyet oppmerksomhet. Den regnes nå som et sentralt verk i feministisk filmteori og kanadisk filmhistorie, men hennes kortfilmer har fått bemerkelsesverdig lite oppmerksomhet. Disse fire kortfilmene er åpenbart beslektet med Scotts spillefilm i både innhold, fokus og temperament: observerende, intime og empatiske. De retter et blikk mot mennesker og historier fra utkanten av den nasjonale bevisstheten og gir dem rom uten noen fordommer eller sensasjonalisme og lar deres stemmer komme klart frem. Selv om det er trist at Cynthia Scott ikke har fått regissert flere spillefilmer, til tross for hennes egne uttalte ønsker, er det flott å vite at vi har disse kortfilmene.

ENG:

The Company of Strangers (1990) is the only feature film made by the Canadian director Cynthia Scott, and it is undoubtedly her best-known work. We screened it last year, and now we are focusing on her short films. We begin with The Ungrateful Land: Roch Carrier Remembers Ste. Justine (1972), a quiet documentary that depicts the author Roch Carrier’s memories of his hometown, where the landscape becomes as active a witness as the people who inhabit it. In Some Natives of Churchill (1973), Scott turns her gaze northward to an Arctic community, where nature and the people living there together shape its history. Scoggie (1975), like The Ungrateful Land, is an intimate portrait of a person within a larger community; here, the somewhat eccentric Scoggie Watson, who seems as closely bonded with the sailboat he built by hand as the nature that surrounds it. These three films can be seen as a kind of triptych of the Canadian landscape and the people that history often forgets. At the center is the potential of remembrance, faced with concrete material and labor-related challenges. In Flamenco at 5:15 (1983), Scott puts aside nature in favor of the world of art: a dance class at a ballet school in Toronto. Here, movement, rhythm, and discipline drive the film forward.

Cynthia Scott was long an unknown name outside certain film circles. Although The Company of Strangers was highly respected by some upon its release, it was not until around the 2010s that the film received renewed attention. While it is now considered a central work in feminist film theory and Canadian film history, her short films have received remarkably little attention. These four films are clearly related to Scott’s feature film in content, focus, and temperament: observant, intimate, and empathetic. They turn their gaze toward people and stories from the margins of national consciousness, giving them space without prejudice or sensationalism, and allowing their voices to come through clearly. Although it is unfortunate that Cynthia Scott did not direct more feature films despite her expressed wishes, it is great to know that we have these short films.

The Ungrateful Land: Roch Carrier Rembembers Ste. Justine - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Cynthia Scott
Medvirkende: Roch Carrier
Produksjonsland: Canada
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 27 minutter

Some Natives of Churchhill - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Cynthia Scott
Produksjonsland: Canada
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 27 minutter

Scoggie - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Cynthia Scott
Manusforfatter: Donald Brittain
Medvirkende: Scoggie Watson
Produksjonsland: Canada
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 27 minutter

Flamenco at 5:15 - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Cynthia Scott
Medvirkende: Susana Robledo, Antonio Robledo, Rita Bozi
Produksjonsland: Canada
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 29 minutter

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Madeleine Hunt-Ehrlich
Manusforfattere: Madeleine Hunt-Ehrlich, Marina Magloire
Skuespillere: Zita Hanrot, Motell Gyn Foster, Josué Gutierrez
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk, fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 15 minutter

NOR:

The Ballad of Suzanne Césaire er en ukonvensjonell og sjangeroverskridende dokumentarfilm om Suzanne Césaire: en forfatter, aktivist og lærer fra Martinique. Selv om hennes navn ikke er like kjent som hennes ektemanns, Aimé Césaire, er hennes bidrag til antikolonial tenkning og litterær teori ikke desto mindre verdifull. Hun var en av grunnleggerne av det dissidentiske tidsskriftet Tropiques, hvor hun blant annet tok ansvar i møte med forsøkt sensur fra Vichy-regimet. Hun skrev syv essays for tidsskriftet, som utgjør hele hennes forfatterskap. Da Tropiques ble lagt ned ved slutten av andre verdenskrig sluttet hun å skrive, men aldri å undervise. Hun arbeidet som lærer i både Martinique og Haiti.

«We are making a film about an artist who didn’t want to be remembered,” sier skuespiller Zita Henrot. Hun står sentralt i nesten hver scene i dette verket, tidvis som Suzanne Césaire, tidvis som seg selv. Hvordan lager du en film om en person som ikke ønsket å bli husket? Dette spørsmålet ligger som en resonans i hele denne filmen av regissør Madeleine Hunt-Ehrlich. Løsningen finner Hunt-Ehrlich i tett samarbeid med Henrot, samt Motell Gyn Foster (som spiller Aimé Césaire), og resten av sitt produksjonsteam. Samlet utfordrer de ideer om kollektiv hukommelse og gjenoppdagelse ved å bryte ved dokumentarfilmens grenser og konvensjoner. Blant annet hvisker de ut den fjerde veggen – mer enn at de bryter den – ved at skuespillerne virker å eksistere i begge rollene på en og samme tid; både Suzanne og Aimé Césaire, men også som Zita Henrot og Gyn Foster. Henrot, som i store deler av filmen leser tekstfragmenter fra Suzannes arbeid, tar innimellom avbrekk for å ta vare på sitt eget nyfødte barn. Ikke bare knytter dette bånd mellom Henrot og hennes «karakter», i form av at Suzanne Césaire var mor til seks, det gir rom for en klar politisk praksis i filmverkets form: arbeiderklassens arbeid, og spesielt arbeiderklassemorens, er alltid todelt. Videre er filmen preget av lyriske sekvenser og fremførelse av tekst; historiske gjenskapelser og andre overskridelser av den fjerde veggen. Alt dette er umåtelig tilknyttet det å huske en som ikke ønsket å bli husket, men som absolutt fortjener å bli det.

ENG: 

The Ballad of Suzanne Césaire is an unconventional documentary about Suzanne Césaire: a writer, activist, and teacher from Martinique. Although her name is not as well known as that of her husband, Aimé Césaire, her contribution to anti-colonial thought and literary theory is no less valuable. She was one of the founders of the dissident magazine Tropiques, where she, among other things, took responsibility in the face of attempted censorship by the Vichy regime. She wrote seven essays for the journal, which constitute her entire body of published work. When Tropiques was shut down close to the end of World War II, she stopped writing but never stopped her pedagogical work, as she worked as a teacher in both Martinique and Haiti.

“We are making a film about an artist who didn’t want to be remembered,” states actress Zita Henrot. She appears in almost every scene of this work, sometimes as Suzanne Césaire, at other times as herself. How do you make a film about a person who didn’t want to be remembered? This question resonates throughout the entire film by director Madeleine Hunt-Ehrlich. Hunt-Ehrlich finds the solution in close collaboration with Henrot, as well as Motell Gyn Foster (who plays Aimé Césaire), and the rest of her production team. Together they challenge ideas about collective memory and re-discovery by breaking the boundaries and conventions of documentary filmmaking. Among other things, they erase the fourth wall—more than breaking it—by having the actors seem to exist in both roles at the same time: both Suzanne and Aimé Césaire, but also as Zita Henrot and Gyn Foster. Henrot, who for much of the film reads excerpts and text fragments from Suzanne’s work, occasionally takes breaks to care for her own newborn child. This not only creates a bond between Henrot and her “character,” given that Suzanne Césaire was a mother to six children, but it also makes space for a clear political praxis in the film’s form: the labor of the working class, and especially that of the working class mother, is always twofold. Furthermore, the film is marked by lyrical sequences and text performance, historical reenactments, and other transgressions of the fourth wall. All of which is intricately connected to remembering someone who did not want to be remembered, but certainly deserves to be.