De frivillige presenterer: Paris, Texas (1984)
Sep
28
7:00 PM19:00

De frivillige presenterer: Paris, Texas (1984)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

DE FRIVILLIGE PRESENTERER / VOLUNTEER TAKEOVER

PARIS, TEXAS (1984)

Søndag 28. september 2025 - kl. 19:00

Kjøpp billett


INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Wim Wenders
Manusforfattere: Sam Shepard
Skuespillere: Harry Dean Stanton, Nastassja Kinski, Dean Stockwell, Aurore Clément, Hunter Carson
Produksjonsland: Vest-Tyskland, Frankrike, Storbritannia
Språk: Engelsk
Lengde: 147 minutter (2 timer og 27 minutter)

NOR:

En taus mann ved navn Travis Henderson (spilt av den forbilledlige Harry Dean Stanton) vandrer retningsløst i den øde Vest-Texas-ørkenen. Alt han bærer med seg er en rød skyggelue, en tom vannkanne og en lommebok. I den finner en lege telefonnummeret til den tause mannens bror, Walt (Dean Stockwell). Det blir klart at Travis forsvant fire år tidligere, og ingen har hørt fra ham siden. Når han blir gjenforent med sin sønn, Hunter (Hunter Carson), drar de to ut på en reise på landeveien for å oppsøke Hunters mor (Nastassja Kinski) som også er borte. 

Paris, Texas (1984) av Wim Wenders regnes ikke bare som en av de beste reisefilmene, men muligens en av de beste filmene noensinne. Wenders, som ikke er fremmed for applaus, kritiker- og publikumsros, priser og lignende, har her laget en film som har satt et helt fundamentalt avtrykk på filmhistorien. Gjennom det slående fotoarbeidet til Robby Müller, den melankolske klippingen til Peter Przygodda, og det hjerteskjærende manuset skrevet av Sam Shepard og L.M. Kit Carson er Paris, Texas en film av en nærmest mytisk kvalitet – tidvis gjenspeilet i filmens tilnærming til sine karakterer og deres relasjoner – hvor hvert eneste bilde og hver eneste scene er betagende i sin komposisjon. 

ENG:

A silent man named Travis Henderson (played by the exemplary Harry Dean Stanton) wanders aimlessly through the desolate West Texas desert. All he carries with him is a red baseball cap, an empty water jug, and a wallet. In it, a doctor finds the phone number of the silent man’s brother, Walt (Dean Stockwell). It becomes clear that Travis disappeared four years earlier, and no one has heard from him since. When he is reunited with his son, Hunter (Hunter Carson), the two set out on a road journey to find Hunter’s mother (Nastassja Kinski), who is also missing.

Paris, Texas (1984), directed by Wim Wenders, is regarded not only as one of the greatest road movies, but possibly as one of the greatest films ever made. Wenders, no stranger to applause, critical acclaim, awards, and accolades, has with this film created a work that has left a truly unmistakable mark on film history. Through the striking cinematography of Robby Müller, the melancholic editing of Peter Przygodda, and the heartbreaking script written by Sam Shepard and L.M. Kit Carson, Paris, Texas is a film of an almost mythical quality—at times mirrored in its approach to its characters and their relationships—where every single image and every single scene is breathtaking in its composition.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
A Donkey & [anan] (2024) + No Home Movie (2015)
Oct
1
7:00 PM19:00

A Donkey & [anan] (2024) + No Home Movie (2015)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

A Donkey & [anan] (2024) + No Home Movie (2015)

Onsdag 1. oktober 2025 - kl. 19:00

Kjøpp billett


A DONKEY - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissøre: Sirah Foighel Brutmann, Eitan Efrat
Manusforfattere: Sirah Foighel Brutmann, Eitan Efrat
Produksjonsland: Belgia
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 13 minutter

[anan] - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissøre: Sirah Foighel Brutmann, Eitan Efrat
Manusforfattere: Sirah Foighel Brutmann, Eitan Efrat
Produksjonsland: Belgia
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 12 minutter

NO HOME MOVIE - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Chantal Akerman
Manusforfatter: Chantal Akerman
Medvirkende: Chantal Akerman, Natalia Akerman, Sylvaine Akerman
Produksjonsland: Belgia
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time og 55 minutter

NOR:

I No Home Movie, Akermans siste film før hun tok sitt eget liv i 2015, inviterer hun oss inn i leiligheten til moren i Brussel. Det er en film om deres relasjon og morens sviktende helse. Fortalt fra innsiden av den trange leiligheten står filmen for mange som et monument til både mor og datter. Akerman, som leker med dokumentarfilmens tradisjonelle formspråk, kutter her fra samtaler rundt kjøkkenbordet til samtaler via Skype, og eksteriørbilder fra Negev-Naqab-ørkenen. For Akerman er disse bildene ment å skape en kontrast til det innestengte interiøret, men det er her kortfilmene A Donkey og [anan] til Sirah Foighel Brutmann og Eitan Efrat kommer i møte med No Home Movie.

Akerman bruker disse bildene utelukkende som et enkelt filmatisk verktøy. Hun snakker over bildene av ørkenen, men navngir den aldri. Hun fanger ørkenen med kamera, men ser aldri dens befolkning; dens dyre- og planteliv; dens historie. Negevørkenen, som er den offisielle betegnelsen i det norske språk – men som kalles an-Naqab på arabisk – har lenge vært brukt som et navnløst innspillingssted for spillefilmer og lignende. I Rambo III (1988) fungerte ørkenen som en stedfortreder for Afghanistan, hvor produksjonen – i tett samarbeid med IOF (Israel Occupying Force) – hadde dramatiske konsekvenser for Beduin-befolkningen i området (som er tema i dokumentarfilmen Under a Blue Sun fra 2024). Akerman, i sin taushet og blindhet i No Home Movie, er med på å viske ut historien til ørkenen og menneskene som kaller den sitt hjem. Brutmann og Efrat konfronterer dette direkte i to brev-filmer adressert til den belgiske filmskaperen, hvor de nettopp tar ansvar hvor hun så bort.

Brutmann og Efrat navngir ørkenen og ser dem som bor der: menneskene, dyrene, plantene. De anerkjenner fordrivelsen og folkemordet i Gaza og Palestina, utført av Israel med støtte fra utallige vestlige demokratier. De to filmskaperne er begge født i Tel Aviv, men har de siste 20 årene vært bosatt i Belgia hvor de aktivt tar avstand fra staten Israel og støtter frigjøringskampen for det Palestinske folk, i Palestina og resten av verden. De ser den voldsomme brutaliteten som har preget nyhetsbildet og sosiale medier de siste årene – fra den hensynsløse bombingen av barn, kvinner og sivile i Gaza (så vel som Libanon og andre land) til den koordinerte stansingen av nødhjelp som har ført til ekstreme tilstander av underernæring og hungersnød i Gaza. Brev-filmene retter sitt blikk på de materielle tilstandene i ørkenen, og de ordlegger historien og samtiden slik den er. Det har pågått i mange, mange, tiår.

Gjennom sine svar til Akerman bruker de filmspråket til å holde ikke bare henne, men alle andre i lignende posisjoner til ansvar: til ansvar for utviskingen av historien; for den manglende vilje til å navngi det en ser med egne øyne, eller for å snu et blindt øye. Den brasilianske pedagogen og filosofen, Paulo Freire skrev mye om den helt grunnleggende idéen om å «navngi verden». For Freire består ordet av to komponenter: handlingen, som er tilknyttet menneskelig aktivitet og former virkeligheten gjennom det vi gjør, og refleksjon, et verktøy for kritisk tenkning om verden og våre handlinger i den. Å navngi verden er for Freire både en språklig og politisk handling. Det pågår et folkemord i Gaza. Brutmann og Efrat stiller ingen spørsmålstegn ved dette, og det blir bare tydeligere og tydeligere for hver eneste time som passerer. Israel for lov å fortsette sin hensynsløse vold mot det palestinske folk fordi USA aktivt finansierer et folkemord, og fordi land som Norge fortsetter å samarbeide med organisasjoner som står ansvarlig for ulovlige bosettinger gjennom oljefondets investeringer. Akermans arv vil fortsatt stå sterkt, men desto viktigere er det å holde henne til ansvar når det er på sin plass.

ENG: 

In No Home Movie, Akerman’s final film before taking her own life in 2015, she invites us into her mother’s apartment in Brussels. It is a film about their relationship and her mother’s declining health. Told from within the confines of the small apartment, the film is for many a monument to both mother and daughter. Akerman, who plays with the traditional language of documentary cinema, cuts between conversations around the kitchen table, Skype calls, and exterior shots from the Negev-Naqab desert. For Akerman, these images are meant to create a contrast to the confined interior—and it is here that the short films A Donkey and [anan] by Sirah Foighel Brutmann and Eitan Efrat open a conversation with No Home Movie.

Akerman uses these images solely as a cinematic tool. She speaks over the desert shots, but never names it. She captures the desert with the camera but never acknowledges its Peoples, its flora and fauna, or its history. The Negev Desert—the official term in Norwegian, though called an-Naqab in Arabic—has long been used as an unnamed filming location for feature films and the like. In Rambo III (1988), the desert served as a stand-in for Afghanistan, where the production—in close collaboration with the IOF (Israel Occupying Force)—had dramatic consequences for the Bedouin population in the area (a topic explored in the 2024 documentary Under a Blue Sun). In her silence and blindness in No Home Movie, Akerman participates in erasing the history of the desert and the people who call it home. Brutmann and Efrat confront this directly in two letter-films addressed to the Belgian filmmaker, taking responsibility precisely where she looked away.

Brutmann and Efrat name the desert and see those who live there: the Peoples, the animals, the plants. They acknowledge the displacement and genocide in Gaza and Palestine, carried out by Israel with the support of countless Western democracies. They see the immense brutality that has shaped news coverage and social media in recent years—from the relentless bombing of children, women, and civilians in Gaza (as well as Lebanon and other countries) to the coordinated halting of humanitarian aid, which has led to extreme malnutrition and famine in Gaza. The two filmmakers were born in Tel Aviv, but have for almost 20 years lived and worked in Belgium. Here they actively distance themselves from the state of Israel and support the struggle for the liberation of the Palestinian people in Palestine and around the world. The letter-films focus on the material conditions in the desert, articulating history and the present as they are. This has been ongoing for many, many decades.

Through their responses to Akerman, they use the cinematic language to hold not only her, but all others in similar positions accountable: accountable for the erasure of history, for the unwillingness to name what one sees with one’s own eyes, or for turning a blind eye. The Brazilian pedagogue and philosopher Paulo Freire wrote extensively about the fundamental idea of “naming the world.” For Freire, the word consists of two components: action, which is tied to human activity and shapes reality through what we do, and reflection, a tool for critical thinking about the world and our actions within it. Naming the world is, for Freire, both a linguistic and political act. A genocide is ongoing in Gaza. Brutmann and Efrat raise no questions about this—and it becomes clearer and clearer with every passing hour. Israel is allowed to continue its relentless violence against the Palestinian people because the U.S. actively finances the genocide, and because countries like Norway continue to cooperate with organizations responsible for illegal settlements through the Oil Fund’s investments. Akerman’s legacy will remain, but it is all the more important to hold her accountable where appropriate.

Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
BIFF-snadder (????)
Oct
8
7:00 PM19:00

BIFF-snadder (????)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

BIFF-snadder (????)

Sondag 8. oktober 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


INFO:

Visningsformat: ???
Regissør: ???
Manusforfatter: ???
Skuespillere: ???
Produksjonsland: ???
Språk: ???
Undertekst: ???
Lengde: ???

NOR:

Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) er like rundt hjørnet, men som i tidligere år klarer vi rett og slett ikke å vente til åpningsdagen den 15. oktober. Vi tyvstarter på festivalen med BIFF-snadder, hvor vi presenterer en film fra det kommende programmet. Som vanlig holder vi kortene tett til brystet, og du får ikke vite hvilken tittel som vises før lysene i salen dimmes og lerretet lyser opp. I fjor presenterte vi Dahomey (2024) av Mati Diop – en av fjorårets viktigste filmer – og i tidligere år har vi vist alt fra Parasite (2019) og Titane (2021) til Decision to Leave (2022) og Passages (2023). 

Dersom du følger oss på sosiale medier som Instagram og Facebook, vil du muligens finne noen hint til hvilken film det blir i år i ukene og dagene før visningen.

Ønsker du å være frivillig ved årets BIFF? Ta kontakt via frivillig (at) biff.no

ENG:

Bergen International Film Festival (BIFF) is just around the corner, but as in previous years, we cannot wait until the opening day on October 15. We’re kicking things off early with BIFF-snadder, where we present a film from the upcoming program. As always, we’re keeping the title under wraps—you won’t find out what the movie is until the lights go down and the screen lights up. Last year we presented Dahomey (2024) by Mati Diop—one of the most important films of the year—and in earlier editions we’ve surprised audiences with everything from Parasite (2019) and Titane (2021) to Decision to Leave (2022) and Passages (2023).

For those who follow us on Instagram and Facebook, you might be able to gather some clues and hints about the film in the weeks and days leading up to the screening.

Would you like to be a volunteer for BIFF this year? Reach out to frivillig (at) biff.no


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Reconstructing Memory: Best Secret Place (2023), How Are You? (2025), Her Right & Her Five Lives (2020)
Oct
12
7:00 PM19:00

Reconstructing Memory: Best Secret Place (2023), How Are You? (2025), Her Right & Her Five Lives (2020)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

RECONSTRUCTING MEMORY

Søndag 12. oktober 2025 - kl. 19:00

Kjøpp billett


BEST SECRET PLACE - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Caroline Poggi, Jonathan Vinel
Manusforfatter: Caroline Poggi, Jonathan Vinel
Skuespillere: Idir Azougli, Bitsu, Chouf
Produksjonsland: Frankrike
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 1 minutt

HOW ARE YOU? - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Caroline Poggi, Jonathan Vinel
Manusforfatter: Caroline Poggi, Jonathan Vinel
Produksjonsland: Frankrike
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 31 minutter

HER FIVE LIVES - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Saodat Ismailova
Produksjonsland: Usbekistan
Språk: Usbekisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 13 minutter

HER RIGHT - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Saodat Ismailova
Produksjonsland: Usbekistan
Språk: Usbekisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 15 minutter

NOR:

Regissørduoen Caroline Poggi og Jonathan Vinel ble møtt med stor internasjonal anerkjennelse i fjor, da deres spillefilm Eat the Night ble presentert i Cannes-sideprogrammet Quinzaine des réalisateurs. Poggi og Vinel har markert seg som sterke stemmer i en ny generasjon fransk film over flere år, og dette kommer godt til uttrykk i kortfilmene Best Secret Place (2023) og How Are You? (2025). 

Begge filmene skildrer følelser av angst, sorg og tilstedeværelse i en sen-kapitalistisk og hyperdigital verden, hvor karakterene lever på grensen mellom drøm og virkelighet. Her blir digitale bilder og spill- og internettestetikk vevd sammen for å skape en fandenivoldsk rytme som er dypt forankret i den yngre generasjons sansning av verden. I Best Secret Place følger vi en gruppe unge mennesker som søker tilflukt i en alternativ, nesten mytisk verden som på en og samme tid fremstår idyllisk og klaustrofobisk. How Are You? legger perspektivet til de digitale dyrenes verden, hvor ironi og abstraksjon går hånd i hånd for disse animalske skapningene og deres eksistensielle traumer. Sammen med disse vises to kortfilmer av den usbekiske filmskaperen Saodat Ismailova, Her Right (2020) og Her Five Lives (2020), som med poetisk presisjon løfter frem kvinners erfaringer i hennes hjemland. Ismailovas filmer beveger seg mellom myte og dokumentar, og gir stemme til historier som ellers ofte forblir usynlige.

Felles for disse filmene er deres fryktløshet i å leke med filmens form for å åpne rom til nye måter å erfare virkeligheten på. Poggi og Vinel er kjent for sin bruk av digital estetikk, ofte inspirert av dataspill, internettkultur og musikkvideoer, noe som gir filmene et både hypermoderne og dypt personlig uttrykk. Ismailova på sin side er mer kjent for sine langsomme, sanselige filmer som kombinerer visuell presisjon med en politisk brodd forankret i reforhandlinger av arkivbilder. Der Poggi og Vinel gir en rå og direkte opplevelse av samtidens unge liv, arbeider Ismailova i en mer meditativ og spirituell tone. Sammen skaper filmene et møte mellom ulike geografier og sensibiliteter, men også et felles søk etter nye måter å sanse verden på hvor nye former for fellesskap og historisk opplevelse kan oppstå.

ENG:

Caroline Poggi and Jonathan Vinel received major international recognition last year when their feature film Eat the Night was presented in the Directors’ Fortnight section in Cannes. The duo have established themselves as singular voices in a new generation of French cinema over the past few years, something clearly expressed in their short films Best Secret Place (2023) and How Are You? (2025).

Both films depict feelings of anxiety, grief, and belonging in a late-capitalist and hyper-digital world, where characters live on the threshold between dream and reality. Digital imagery, as well as video game and internet aesthetics, are interwoven to create a defiant rhythm deeply rooted in how the younger generation senses the world. In Best Secret Place, we follow a group of young people seeking refuge in an alternative, almost mythical world that appears both idyllic and claustrophobic. How Are You? shifts the perspective to the realm of digital animals, where irony and abstraction go hand in hand for these creatures and their existential traumas. Alongside these, two short films by Uzbek filmmaker Saodat Ismailova will be shown: Her Right (2020) and Her Five Lives (2020). With poetic precision, these works highlight women’s experiences in her home country. Ismailova’s films move between myth and documentary, giving voice to stories that often remain unseen.

What unites these films is their fearless toying with cinematic form to open up spaces for new ways of experiencing reality. Poggi and Vinel are known for their use of digital aesthetics, often inspired by video games, internet culture, and music videos, which give their films both a hypermodern and deeply personal expression. Ismailova, by contrast, is best known for her slow, sensorial films that combine visual precision with a political edge grounded in the reappropriation and recontextualisation of archival imagery. While Poggi and Vinel offer a raw and direct encounter with contemporary youth, Ismailova works in a more meditative and spiritual register. Together, the films create a meeting point between different geographies and sensibilities, while also sharing a search for new ways of sensing the world—where new forms of community and historical experience may emerge.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Manila in the Claws of Light (1975)
Oct
26
7:00 PM19:00

Manila in the Claws of Light (1975)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

MANILA IN THE CLAWS OF LIGHT (1975)

Søndag 26. oktober 2025 - kl. 19:00

Kjøpp billett


INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Lino Brocka
Manusforfatter: Edgardo M. Reyes, Clodualdo Del Mundo Jr.
Skuespillere: Hilda Koronel, Bembol Rocco, Lou Salvador Jr.
Produksjonsland: Filippinene
Språk: Filippinsk, tagalog, engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer & 5 minutter


NOR:

Manila in the Claws of Light av Lino Brocka følger Julio Madiaga idet han ankommer storbyen Manila fra den relativt lille øy og provinsen Marinduque. Den unge mannen, spilt av Rafael Roco, Jr. med en påtagelig tilstedeværelse, er på søken etter sin store kjærlighet, Ligaya (Hilda Koronel). Hans tid i Manila er preget av lengselsfulle blikk mot vinduer av matt glass, som potensielt skjermer hans elskede; mot store folkemengder i håp om å skimte henne i mylderet. Resten av tiden er han i arbeid, først som bygningsarbeider og senere som eskorte, alt for å ha en plass å sove og noe penger til mat. Gjennom Julio skaper Brocka et bilde av et moderne Manila i voldsom bevegelse og oppstandelse, og selv om karakterene i sentrum er innbydende nok på egenhånd, er byportrettet nærmest overveldende i sin presisjon. 

Lino Brocka er en regissør som står blant de beste i filippinsk filmhistorie, inkludert navn som Lav Diaz og Isabel Sandoval. Gjennom filmer som Insiang (1976) og Bona (1980) – og mange flere – var han kjent for å lage samfunnskritiske spillefilmer, og Manila in the Claws of Light  er intet unntak. Julios reise er både melodramatisk og intens i sitt blikk på kjærlighetens voldsomme potensial som en lysbringende kraft i mørke tider, på samme tid som den kan føre til destruksjon. Brocka klarer på briljant vis å veve denne historien om ung tapt kjærlighet inn i en sosiopolitisk avbildning av en storby i vekst, hvor arbeiderklassen er nødt til å selge sin arbeidskraft, kropp og tid for penger som så vidt lar dem gå mett til sengs. Manila er skutt av Mike de Leon, en fremragende filmregissør i sin egen rett, som dessverre gikk bort tidligere i sommer. Hans kamerablikk er intimt og storslått på en og samme tid, noe som kommer ettertrykkelig til uttrykk her; spesielt i måten han fanger Julios søkende og senere voldsomme blikk.  

ENG:

Manila in the Claws of Light by Lino Brocka follows Julio Madiaga as he arrives in the bustling city of Manila from the relatively small island-province of Marinduque. The young man, played by Rafael Roco, Jr., is in search of his great love, Ligaya (Hilda Koronel). His time in Manila is marked by longing glances toward frosted-glass windows that may conceal his lost love, and through crowds in hopes of catching a glimpse of her amidst the bustling people. The rest of his time is spent working—first as a construction laborer and later as an escort—merely to secure a place to sleep and some money for food. Through Julio, Brocka paints a picture of a modern Manila in violent motion and upheaval; while the central characters are compelling in their own right, the portrait of the city itself is almost overwhelming in its precision.

Lino Brocka is regarded as one of the best filmmakers in Philippine cinema, alongside names such as Lav Diaz and Isabel Sandoval to name a few contemporary directors. Through films like Insiang (1976) and Bona (1980)—among many others—he is clearly a director concerned with societal issues and anti-authoritarian themes, and Manila in the Claws of Light is no exception. Julio’s journey is both melodramatic and intense in its depiction of love’s immense potential as a guiding light in dark times, while simultaneously being capable of ruin and destruction. Brocka brilliantly weaves this story of youthful, lost love into a socio-political portrayal of a growing city, where the working class is forced to sell their labor, bodies, and time for money that barely allows them to go to bed with their bellies full. Manila was shot by Mike de Leon, an outstanding filmmaker in his own right, who sadly passed away earlier this summer. His cinematography is at once intimate and immense, a duality that is strongly expressed here, particularly in the way he captures Julio’s searching and later piercing gaze. 


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Jennifer's Body (2009) & Pet Sematary (1989)
Oct
29
6:00 PM18:00

Jennifer's Body (2009) & Pet Sematary (1989)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

HALLOWEEN DOBBELTVISNING

JENNIFER'S BODY (2009) & PET SEMATARY (1989)

Onsdag 29. oktober 2025 - kl. 18:00

Kjøpp billett


PET SEMATARY - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Mary Lambert
Manusforfatter: Stephen King
Skuespillere: Dale Midkiff, Denise Crosby, Fred Gwynne
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 43 minutter

JENNIFER'S BODY - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Karyn Kusama
Manusforfatter: Diablo Cody
Skuespillere: Megan Fox, Amanda Seyfried, Adam Brody
Produksjonsland: USA, Canada
Språk: Engelsk, spansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 42 minutter

NOR:

Jennifer’s Body er presentert i samarbeid med Skeive Studenter Bergen. 

Tenåringskomedie, demonisk besettelseshistorie, skeiv kjærlighet og mer. Dette er bare noe av det som definerer Karyn Kusamas Jennifer’s Body (2009). Megan Fox spiller Jennifer, en populær high school-elev som blir offer for et mislykket satanistisk ritual. Hun returnerer i form av en slags succubus som tilfredsstiller sin nye hunger ved å lokke inn sine mannlige klassekamerater ved å spille på deres primitive seksuelle lyster, men møter dem med blod og død. Hennes bestevenn Needy (Amanda Seyfried) blir satt i den umulige posisjonen av å måtte velge mellom vennskapet og å forhindre slakten, og kanskje enda vanskeligere, å selv stå imot tiltrekningen hun føler overfor Jennifer.

I Pet Sematary (1989) tar regissør Mary Lambert tak i Stephen Kings kjente roman med samme navn. Det starter, og fortsetter, som mange andre fortellinger av King: en familie bestående av en mor, en far, to barn og katten Church (oppkalt etter Winston Churchill) flytter inn i et hus like ved en gravplass. Ikke lenge etter deres ankomst blir det åpenbart at feilstavelsen av «cemetery» er det minst merkverdige ved denne gravplassen. 

Både Jennifer’s Body og Pet Sematary ble møtt med delte meninger da de først kom på kino. Kusamas film ble i mange miljøer avfeid før den hadde fått en sjanse, mye på grunn av lunkne anmeldelser, men også fordi filmens markedsføringskampanje var fullstendig misvisende. Det som ble presentert som en lett guttefantasi – dette var to år etter Megan Fox ble verdenskjent i Michael Bays Transformers (2007) – er noe langt mer komplekst enn som så: en feministisk, subversiv skrekk-komedie. Nå står den som en kultfilm som utforsker og utfordrer skrekkfilmens kjønnede mønstre og konvensjoner. Lamberts Pet Sematary ble på den ene siden hyllet for å være en trofast Stephen King-adaptasjon, men på den andre siden fikk den kritikk for å være for dyster og brutal. En selvoppfyllende profeti, når en adapterer King. Selv om den aldri har nådd lignende status som The Shining (1980), Carrie (1976), eller It-filmene, er Pet Sematary en film som bobler over i Kings mørke og morbide stemningsskapelse, og står fortsatt som en voldsomt sterk filmopplevelse. Pass på om du elsker katter. 

ENG:

Jennifer's Body is presented in collaboration with Skeive Studenter Bergen

Teen comedy, demonic possession, queer love, and more: this is just some of what defines Karyn Kusama’s Jennifer’s Body (2009). Megan Fox stars as Jennifer, a popular high school student who becomes the victim of a failed satanic ritual. When she returns as a kind of succubus, she satisfies her new hunger by luring in male classmates and playing on their primal sexual urges, only to greet them with blood and death. Her best friend Needy (Amanda Seyfried) is placed in the impossible position of having to choose between friendship and stopping the slaughter, and perhaps even more difficult, resisting the attraction she herself feels toward Jennifer.

In Pet Sematary (1989), director Mary Lambert adapts Stephen King’s well-known novel of the same name. The story begins—and continues—like many other King tales: a family consisting of a mother, a father, two children, and their cat Church (named after Winston Churchill) move into a house next to a cemetery. Soon after their arrival, it becomes clear that the misspelling of “cemetery” is the least disconcerting thing about this burial ground.

Both Jennifer’s Body and Pet Sematary received mixed reactions upon their initial releases. Kusama’s film was dismissed in many circles before it was even given a chance, largely due to tempered reviews but also because its marketing campaign was completely misleading. What was presented as a light teenage male fantasy—this was, after all, two years after Megan Fox became a global star in Michael Bay’s Transformers (2007)—is actually much more complex: a feminist, subversive horror comedy. It now stands as a cult film that explores and challenges the gendered patterns and conventions of the horror genre. Lambert’s Pet Sematary was on one hand praised as a faithful Stephen King adaptation, but on the other hand criticized for being too dark and brutal: a self-fulfilling prophecy when adapting King. Although it has never reached the same status as The Shining (1980), Carrie (1976), or the It films, Pet Sematary overflows with King’s dark and morbid atmospheric vision and remains an intensely powerful cinematic experience. Beware if you love cats.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Blood Tea and Red String (2006)
Nov
26
7:00 PM19:00

Blood Tea and Red String (2006)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

BLOOD TEA AND RED STRING (2006)

Onsdag 26. november 2025 - kl. 19:00

Kjøpp billett


INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Christiane Cegavske
Manusforfatter: Christiane Cegavske
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 11 minutter

NOR:

Blood Tea and Red String tilhører sjeldenhetene: en stop-motion-animert film fri for dialog, forankret i eventyrenes verden, laget for voksne hvor regissør Christiane Cegavske brukte 13 år på å lage filmen for hånd. Handlingen utspiller seg i en verden som virker å være fremkalt av drømmer og underbevisstheten, og åpner for utallige assosiasjoner. Vi møter noen aristokratiske mus som hyrer de såkalte Oak Dwellers – eller eikboerne – til å lage en dukke for dem. Disse eikboerne blir betatt av sin egen skapelse og ønsker å beholde dukken selv, men overklassemusene bestemmer seg for å stjele den. Dette ildner opp under spenningene mellom de to flokkene, og vi blir vitne til en kamp styrt av skapelseskraft, begjær, kjærlighet og mer.  

Lino Brocka er en regissør som står blant de beste i filippinsk filmhistorie, inkludert navn som Lav Diaz og Isabel Sandoval. Gjennom filmer som Insiang (1976) og Bona (1980) – og mange flere – var han kjent for å lage samfunnskritiske spillefilmer, og Manila in the Claws of Light  er intet unntak. Julios reise er både melodramatisk og intens i sitt blikk på kjærlighetens voldsomme potensial som en lysbringende kraft i mørke tider, på samme tid som den kan føre til destruksjon. Brocka klarer på briljant vis å veve denne historien om ung tapt kjærlighet inn i en sosiopolitisk avbildning av en storby i vekst, hvor arbeiderklassen er nødt til å selge sin arbeidskraft, kropp og tid for penger som så vidt lar dem gå mett til sengs. Manila er skutt av Mike de Leon, en fremragende filmregissør i sin egen rett, som dessverre gikk bort tidligere i sommer. Hans kamerablikk er intimt og storslått på en og samme tid, noe som kommer ettertrykkelig til uttrykk her; spesielt i måten han fanger Julios søkende og senere voldsomme blikk.  

Cegavskes 13-år lange prosjekt er først og fremst kjent for sin unike visuelle stil. Alt er håndlaget, ned til hver minste detalj. De små dyrene kommer til livet i form av filtstoff, og hver eneste skapning føles møysommelig og omstendelig satt sammen. Det er som om dyrene vokser ut av den verden Cegavske har skapt på egenhånd i sitt hjem, og at de gjennom tidens løp har tatt form og pustet liv i hverandre. Fortellingen utspiller seg i et langsomt tempo, til tross for filmens korte spilletid, som i tråd med fraværet av tradisjonell dialog knytter filmen tett til mørke fabler. Cegavskes film er åpenbart inspirert av gotiske stiler og drømmeaktige perspektiver, og har blant annet blitt sammenlignet med «David Lynch feberdrømmer i Beatrix Potter sitt terreng», men den er også helt egenartet. Selv om den har fått kultstatus blant animasjonsentusiaster og festivalpublikum, har den ikke fått spesielt stor oppmerksomhet utenfor disse miljøene, men det vil ikke være overraskende om den en dag står som et referansepunkt for all stop-motion-animasjon. 

ENG:

Blood Tea and Red String is a rarity: a stop-motion animated film without dialogue, rooted in the world of fairy tales. Director Christiane Cegavske spent 13 years working on it by hand. The story unfolds in a world that seems conjured from dreams and the subconscious, opening up countless associations. We meet a group of aristocratic mice who hire the so-called Oak Dwellers to create a doll for them. The Oak Dwellers become enamored with their own creation and wish to keep the doll for themselves, but the upper-class mice decide to steal it. This ignites tensions between the two groups, and we witness a struggle driven by a desire for creation, love, and more.

Lino Brocka is regarded as one of the best filmmakers in Philippine cinema, alongside names such as Lav Diaz and Isabel Sandoval to name a few contemporary directors. Through films like Insiang (1976) and Bona (1980)—among many others—he is clearly a director concerned with societal issues and anti-authoritarian themes, and Manila in the Claws of Light is no exception. Julio’s journey is both melodramatic and intense in its depiction of love’s immense potential as a guiding light in dark times, while simultaneously being capable of ruin and destruction. Brocka brilliantly weaves this story of youthful, lost love into a socio-political portrayal of a growing city, where the working class is forced to sell their labor, bodies, and time for money that barely allows them to go to bed with their bellies full. Manila was shot by Mike de Leon, an outstanding filmmaker in his own right, who sadly passed away earlier this summer. His cinematography is at once intimate and immense, a duality that is strongly expressed here, particularly in the way he captures Julio’s searching and later piercing gaze. 

Cegavske’s 13-year-long project is primarily known for its unique visual style. Everything is handmade, down to the smallest detail. The little animals come to life in felt, and each creature feels meticulously and painstakingly assembled. It is as if the animals grow out of the world Cegavske has crafted alone in her home, taking shape and breathing life into one another over time. The story unfolds at a slow pace, and with the absence of traditional dialogue, the film is closely aligned with dark fables. Cegavske’s style is clearly inspired by Gothic aesthetics and dreamlike perspectives, and has been compared to “a David Lynch fever dream on Beatrix Potter terrain,” yet it remains entirely singular. Although it has achieved cult status among animation enthusiasts and festival audiences, it has not received widespread attention outside these circles—but it would not be surprising if it someday stands a reference point for all stop-motion animation.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
In the Mood for Love (2000)
Dec
3
7:00 PM19:00

In the Mood for Love (2000)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

IN THE MOOD FOR LOVE (2000)

Onsdag 3. desember 2025 - kl. 19:00

Kjøpp billett


INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Wong Kar-wai
Manusforfatter: Wong Kar-wai
Skuespillere: Maggie Cheung, Tony Leung, Ping-Lam Siu
Produksjonsland: Hong Kong, Frankrike
Språk: Kantonesisk, fransk, spansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 38 minutter

NOR:

I 1962 – da Hong Kong fortsatt var under britisk kolonistyre – møter vi naboene Mr. Chow (Tony Leung) og Mrs. Chan (Maggie Cheung). Begge tilbringer store deler av dagen alene i sine respektive leiligheter når deres respektive ektefeller er i arbeid. De har en forbeholden høflig tone overfor hverandre, som gradvis utvikler seg til noe mer når de oppdager at deres ektefeller er utro med hverandre. Mr. Chow og Mrs. Chan kultiverer et tettere forhold, og selv om det tilsynelatende starter som en uskyldig tilknytning over et delt svik, blir båndet dem imellom ladet av sterke følelser. De spiller ut handlinger og møter de aner deres ektefeller opplevde, og speiler idéer av et utenomekteskapelig forhold de bare kan forestille seg. Gjennom å konstruere en slags scene for bare dem to, kan de spille ut deres voksende følelser for hverandre med påskudd om aksept og helbredelse. Deres bånd blir tettere og tettere, og mer og mer intenst. 

Det er ikke uten grunn at In the Mood for Love av Wong Kar-wai av mange regnes som en av de mest sensuelle filmene noensinne. Rolleprestasjonene til Tony Leung og Maggie Cheung er voldsomt ladet – av kjærlighet, av sorg, av en dvelende erotisme – og som i resten av Wongs filmografi, er bildene rystende vakre. Den ble filmet av Christopher Doyle (Wongs vante samarbeidspartner) og Mark Lee Ping Bin, kjent for sitt arbeid i Hou Hsiao-hsiens filmer. Dette er en kombinasjon som tilfører filmen en helt unik energi, uten å havne på avveie i Wongs øvrige filmografi: fra Doyles tradisjonelt mer frenetiske rytme til Ping Bins langt mer dvelende og meditative tilbøyelighet. Resultatet er en film som er så slående vakker at den har preget vår samtid på utallige måter: fra å bekle soveromsvegger og skrivebordsbakgrunner, til å være direkte katalysatorer og inspirasjonskilder for nyere filmskapere. Filmens foto tar oss med tilbake til 1962 i en slags erindringens tåke, hvor minnet om en by på vei mot turbulent forandring speiler karakterenes søken etter en kjærlighet de på mange måter savner å aldri ha hatt. Det er en film om kjærlighet, men like mye om fristelse, tilstedeværelse, tapte hendelser og uoppfylte minner.  

ENG:

In 1962 – when Hong Kong was still under British Colonial rule – we meet the neighbors Mr. Chow (Tony Leung) and Mrs. Chan (Maggie Cheung). Both spend much of the day alone in their respective apartments while their spouses are at work. Their relationship begins with a reserved politeness that gradually develops into something more when they discover that their spouses are having an affair with each other. Mr. Chow and Mrs. Chan cultivate a closer bond, and although it initially seems like an innocent connection born out of shared betrayal, the attachment between them becomes deeply charged with emotion. They begin to act out the encounters they imagine their spouses experienced, mirroring ideas of an extramarital affair they themselves can only picture. By constructing a kind of stage for just the two of them, they are able to explore their growing feelings under the pretense of acceptance and healing. Their bond grows ever closer, ever more intense.

It is no coincidence that Wong Kar Wai’s In the Mood for Love is widely regarded as one of the most sensual films ever made. The performances by Tony Leung and Maggie Cheung are charged with intensity: with love, with sorrow, with a lingering eroticism, and as in the rest of Wong’s filmography, the imagery is breathtakingly beautiful. It was filmed by Christopher Doyle (Wong’s longtime collaborator) and Mark Lee Ping Bin, known for his work with Hou Hsiao-hsien. This combination gives the film a truly unique energy, balancing Doyle’s traditionally more frenetic rhythm with Lee’s meditative and contemplative sensibility. The result is a film so visually stunning that it has shaped contemporary culture in countless ways: from adorning bedroom walls and computer screens to serving as a direct catalyst and inspiration for newer filmmakers. Its cinematography carries us back to 1962 in a kind of haze of remembrance, where the memory of a city on the brink of turbulent change mirrors the characters’ longing for a love they, in many ways, regret never having had. It is a film about love, but just as much about temptation, presence, missed moments, and unfulfilled memories.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →

Inherent Vice (2014)
Sep
24
7:00 PM19:00

Inherent Vice (2014)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

I samarbeid med Bergen offentlige bibliotek

Inherent Vice (2014)

Onsdag 24. september 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Paul Thomas Anderson
Manusforfattere: Paul Thomas Anderson, Thomas Pynchon
Skuespillere: Joaquin Phoenix, Josh Brolin, Katherine Waterston
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer & 28 minutter

NOR:

Inherent Vice (2014) er basert på boken ved samme navn av Thomas Pynchon og følger Larry «Doc» Sportello (Joaquin Phoenix). Doc er en privatetterforsker som virker å eksistere i en konstant eim av tåke, enten det siger inn med morgensolen i Los Angeles, eller kommer fra de enorme mengdene cannabis som konsumeres fra morgen til kveld. Når Docs ekskjæreste, Sashta Fay Hepworth (Katherine Waterston), kommer vandrende inn i leiligheten hans en sen sommerkveld, blir han dratt inn i et overveldende komplott, rendyrket av paranoia og uro. Institusjonell korrupsjon gjennomsyrer hele byen, fra statsadvokatens kontor og alle politiavdelingene, til et tilsynelatende kriminelt tannlege-syndikat. Et tannlege-syndikat som muligens er aktive deltakere i maritime uærligheter i samarbeid med nifse skikkelser fra den kriminelle underverden. Vi møter karakterer som politimannen som vil være skuespiller, Bigfoot Bjornsen (Josh Brolin); sjøfartsadvokaten Sauncho Smilax, Esq. (Benicio del Toro), samt FBI-agentene Flatweed og Borderline.

Når det er snakk om «umulige adaptasjoner» fra litteratur til film, er det mange navn å nevne: fra James Joyce og William Faulkner til Thomas Mann og mange andre. Pynchons navn er notorisk i disse samtalene og selv om det har vært mange forsøk eller urealiserte drømmer, er det kun Paul Thomas Anderson som har vært vellykket i sitt forsøk. Ikke bare er han den eneste som har fått liv i sin adaptasjon, han har lykkes briljant. Fra filmens flytende narrative rytme og tidvis episodiske fortellerstruktur, til rekontekstualiseringen av Sortilège: en mindre karakter i boken som fungerer som filmens fortellerstemme i Joanna Newsoms skikkelse. Filmen er innimellom ugjennomtrengelig i sin ruspregede virkelighetsopplevelse, men dette er selvsagt ut av respekt for Pynchons verk og tar oss enda nærmere sanseopplevelsen til Doc Sportello. Filmens blikk, og derfor vårt blikk, formes av de uklare grensene mellom humor og tragedie, realisme og hallusinasjon, sinnsro og paranoia, åpenhet og hemmelighold. Ut av dette kommer det en sanseopplevelse som er både hysterisk morsom og sensorisk overveldende.

Vi viser Inherent Vice i samarbeid med Bergen offentlige bibliotek. I år kommer Paul Thomas Andersons nye film, One Battle After Another, på kino. Dette er en løs adaptasjon av Vineland. I oktober er det endelig klart for Thomas Pynchons Shadow Ticket, hans første roman siden 2013.

ENG:

Inherent Vice (2014) is based on the book of the same name by Thomas Pynchon, and follows Larry “Doc” Sportello (Joaquin Phoenix), a private investigator who seems to exist in a constant haze of fog—whether it drifts in with the morning sun in Los Angeles or is simply a consequence of his constant consumption of cannabis. When Doc’s ex-old lady, Sashta Fay Hepworth (Katherine Waterston), wanders into his apartment on a late summer evening, he is drawn into an overwhelming conspiracy, steeped in paranoia and unease. Institutional corruption permeates the entire city, from the district attorney’s office and all the police departments, to an apparently criminal dentist syndicate, possibly active participants in maritime illegalities alongside sinister figures from the criminal underworld. We meet characters such as the cop who wants to be an actor, Bigfoot Bjornsen (Josh Brolin); the maritime lawyer Sauncho Smilax, Esq. (Benicio del Toro); as well as the FBI agents Flatweed and Borderline.

When it comes to “impossible adaptations”, many names come up: from James Joyce and William Faulkner to Thomas Mann, and of course Thomas Pynchon. Pynchon’s name is notorious in these conversations, and although there have been many attempts or unrealized dreams to translate his work to film, Paul Thomas Anderson is the only one who has succeeded. Not only is he the only one who has brought his adaptation to life, but he has done so brilliantly. From the film’s fluid narrative rhythm and occasionally episodic storytelling structure, to the recontextualization of Sortilège—a minor character in the book who serves as the film’s narrative voice embodied by Joanna Newsom. The film is at times impenetrable in its drug-influenced perception of reality, but this is naturally out of respect for Pynchon’s work and brings us even closer to the sensory experience of Doc Sportello. The film’s gaze, and thus our gaze, is shaped by the blurred boundaries between humor and tragedy, realism and hallucination, serenity and paranoia, openness and secrecy, which at once makes the film downright hilarious and sensory-overwhelming.

We screen Inherent Vice in collaboration with Bergen Public Library. Later this year you can see Paul Thomas Anderson’s latest film, One Battle After Another in the cinema, a loose adaptation of Vineland. In October, Thomas Pynchon returns with his first novel since 2013 with Shadow Ticket. 

Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Cynthia Scott - Kortfilmkveld
Sep
17
7:00 PM19:00

Cynthia Scott - Kortfilmkveld

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

The Ungrateful Land: Roch Carrier Remembers Ste. Justine (1972), Some Natives of Churchill (1973), Scoggie (1975), Flamenco at 5:15 (1983)

Cynthia Scott - Kortfilmkvled

Onsdag 17. september 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


NOR:

The Company of Strangers (1990) er den eneste spillefilmen laget av den kanadiske regissøren Cynthia Scott, og er uten tvil hennes mest kjente verk. Vi viste denne i fjor og nå har vi lagt fokus på hennes kortfilmer. Vi starter med The Ungrateful Land: Roch Carrier Remembers Ste. Justine (1972), en dempet dokumentar som skildrer forfatteren Roch Carriers minner om hjembygden, der landskapet blir et like aktivt vitne som menneskene som befolker det. I Some Natives of Churchill (1973) vender Scott blikket nordover mot et arktisk lokalsamfunn, hvor naturen og folkene som bor der sammen former dets historie. Scoggie (1975) er, som The Ungrateful Land, et slags intimt portrett av en person i et større fellesskap; her den noe eksentriske Scoggie Watson, som virker sammensveiset med seilbåten han bygget for hånd. Disse tre filmene kan ses på som en slags triptyk av det kanadiske landskapet og menneskene som ofte blir glemt av historien og andre filmskapere. Her er det erindringens potensial i møte med konkrete materielle og arbeidsmessige utfordringer som står i sentrum. I Flamenco at 5:15 (1983) har Scott lagt bort naturen til fordel for kunsten: en danseklasse ved en ballettskole i Toronto. Her er det bevegelse, rytme og disiplin som blir filmens sentrale drivkraft.

Cynthia Scott var lenge et ukjent navn utenfor bestemte filmmiljøer. Selv om The Company of Strangers var høyt respektert av enkelte da den ble lansert, var det først rundt 2010-tallet at filmen fikk en form for fornyet oppmerksomhet. Den regnes nå som et sentralt verk i feministisk filmteori og kanadisk filmhistorie, men hennes kortfilmer har fått bemerkelsesverdig lite oppmerksomhet. Disse fire kortfilmene er åpenbart beslektet med Scotts spillefilm i både innhold, fokus og temperament: observerende, intime og empatiske. De retter et blikk mot mennesker og historier fra utkanten av den nasjonale bevisstheten og gir dem rom uten noen fordommer eller sensasjonalisme og lar deres stemmer komme klart frem. Selv om det er trist at Cynthia Scott ikke har fått regissert flere spillefilmer, til tross for hennes egne uttalte ønsker, er det flott å vite at vi har disse kortfilmene.

ENG:

The Company of Strangers (1990) is the only feature film made by the Canadian director Cynthia Scott, and it is undoubtedly her best-known work. We screened it last year, and now we are focusing on her short films. We begin with The Ungrateful Land: Roch Carrier Remembers Ste. Justine (1972), a quiet documentary that depicts the author Roch Carrier’s memories of his hometown, where the landscape becomes as active a witness as the people who inhabit it. In Some Natives of Churchill (1973), Scott turns her gaze northward to an Arctic community, where nature and the people living there together shape its history. Scoggie (1975), like The Ungrateful Land, is an intimate portrait of a person within a larger community; here, the somewhat eccentric Scoggie Watson, who seems as closely bonded with the sailboat he built by hand as the nature that surrounds it. These three films can be seen as a kind of triptych of the Canadian landscape and the people that history often forgets. At the center is the potential of remembrance, faced with concrete material and labor-related challenges. In Flamenco at 5:15 (1983), Scott puts aside nature in favor of the world of art: a dance class at a ballet school in Toronto. Here, movement, rhythm, and discipline drive the film forward.

Cynthia Scott was long an unknown name outside certain film circles. Although The Company of Strangers was highly respected by some upon its release, it was not until around the 2010s that the film received renewed attention. While it is now considered a central work in feminist film theory and Canadian film history, her short films have received remarkably little attention. These four films are clearly related to Scott’s feature film in content, focus, and temperament: observant, intimate, and empathetic. They turn their gaze toward people and stories from the margins of national consciousness, giving them space without prejudice or sensationalism, and allowing their voices to come through clearly. Although it is unfortunate that Cynthia Scott did not direct more feature films despite her expressed wishes, it is great to know that we have these short films.

The Ungrateful Land: Roch Carrier Rembembers Ste. Justine - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Cynthia Scott
Medvirkende: Roch Carrier
Produksjonsland: Canada
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 27 minutter

Some Natives of Churchhill - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Cynthia Scott
Produksjonsland: Canada
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 27 minutter

Scoggie - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Cynthia Scott
Manusforfatter: Donald Brittain
Medvirkende: Scoggie Watson
Produksjonsland: Canada
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 27 minutter

Flamenco at 5:15 - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Cynthia Scott
Medvirkende: Susana Robledo, Antonio Robledo, Rita Bozi
Produksjonsland: Canada
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 29 minutter


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
The Ballad of Suzanne Césaire (2024)
Sep
14
7:00 PM19:00

The Ballad of Suzanne Césaire (2024)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

The Ballad of Suzanne Césaire (2024)

Søndag 14. september 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Madeleine Hunt-Ehrlich
Manusforfattere: Madeleine Hunt-Ehrlich, Marina Magloire
Skuespillere: Zita Hanrot, Motell Gyn Foster, Josué Gutierrez
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk, fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 15 minutter

NOR:

The Ballad of Suzanne Césaire er en ukonvensjonell og sjangeroverskridende dokumentarfilm om Suzanne Césaire: en forfatter, aktivist og lærer fra Martinique. Selv om hennes navn ikke er like kjent som hennes ektemanns, Aimé Césaire, er hennes bidrag til antikolonial tenkning og litterær teori ikke desto mindre verdifull. Hun var en av grunnleggerne av det dissidentiske tidsskriftet Tropiques, hvor hun blant annet tok ansvar i møte med forsøkt sensur fra Vichy-regimet. Hun skrev syv essays for tidsskriftet, som utgjør hele hennes forfatterskap. Da Tropiques ble lagt ned ved slutten av andre verdenskrig sluttet hun å skrive, men aldri å undervise. Hun arbeidet som lærer i både Martinique og Haiti.

«We are making a film about an artist who didn’t want to be remembered,” sier skuespiller Zita Henrot. Hun står sentralt i nesten hver scene i dette verket, tidvis som Suzanne Césaire, tidvis som seg selv. Hvordan lager du en film om en person som ikke ønsket å bli husket? Dette spørsmålet ligger som en resonans i hele denne filmen av regissør Madeleine Hunt-Ehrlich. Løsningen finner Hunt-Ehrlich i tett samarbeid med Henrot, samt Motell Gyn Foster (som spiller Aimé Césaire), og resten av sitt produksjonsteam. Samlet utfordrer de ideer om kollektiv hukommelse og gjenoppdagelse ved å bryte ved dokumentarfilmens grenser og konvensjoner. Blant annet hvisker de ut den fjerde veggen – mer enn at de bryter den – ved at skuespillerne virker å eksistere i begge rollene på en og samme tid; både Suzanne og Aimé Césaire, men også som Zita Henrot og Gyn Foster. Henrot, som i store deler av filmen leser tekstfragmenter fra Suzannes arbeid, tar innimellom avbrekk for å ta vare på sitt eget nyfødte barn. Ikke bare knytter dette bånd mellom Henrot og hennes «karakter», i form av at Suzanne Césaire var mor til seks, det gir rom for en klar politisk praksis i filmverkets form: arbeiderklassens arbeid, og spesielt arbeiderklassemorens, er alltid todelt. Videre er filmen preget av lyriske sekvenser og fremførelse av tekst; historiske gjenskapelser og andre overskridelser av den fjerde veggen. Alt dette er umåtelig tilknyttet det å huske en som ikke ønsket å bli husket, men som absolutt fortjener å bli det.

ENG: 

The Ballad of Suzanne Césaire is an unconventional documentary about Suzanne Césaire: a writer, activist, and teacher from Martinique. Although her name is not as well known as that of her husband, Aimé Césaire, her contribution to anti-colonial thought and literary theory is no less valuable. She was one of the founders of the dissident magazine Tropiques, where she, among other things, took responsibility in the face of attempted censorship by the Vichy regime. She wrote seven essays for the journal, which constitute her entire body of published work. When Tropiques was shut down close to the end of World War II, she stopped writing but never stopped her pedagogical work, as she worked as a teacher in both Martinique and Haiti.

“We are making a film about an artist who didn’t want to be remembered,” states actress Zita Henrot. She appears in almost every scene of this work, sometimes as Suzanne Césaire, at other times as herself. How do you make a film about a person who didn’t want to be remembered? This question resonates throughout the entire film by director Madeleine Hunt-Ehrlich. Hunt-Ehrlich finds the solution in close collaboration with Henrot, as well as Motell Gyn Foster (who plays Aimé Césaire), and the rest of her production team. Together they challenge ideas about collective memory and re-discovery by breaking the boundaries and conventions of documentary filmmaking. Among other things, they erase the fourth wall—more than breaking it—by having the actors seem to exist in both roles at the same time: both Suzanne and Aimé Césaire, but also as Zita Henrot and Gyn Foster. Henrot, who for much of the film reads excerpts and text fragments from Suzanne’s work, occasionally takes breaks to care for her own newborn child. This not only creates a bond between Henrot and her “character,” given that Suzanne Césaire was a mother to six children, but it also makes space for a clear political praxis in the film’s form: the labor of the working class, and especially that of the working class mother, is always twofold. Furthermore, the film is marked by lyrical sequences and text performance, historical reenactments, and other transgressions of the fourth wall. All of which is intricately connected to remembering someone who did not want to be remembered, but certainly deserves to be.

Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Black Is... Black Ain't (1994)
Sep
10
7:00 PM19:00

Black Is... Black Ain't (1994)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Black Is... Black Ain't (1995)

Onsdag 10. september 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Marlon Riggs
Medvirkende: Angela Davis, Essex Hemphill, bell hooks, Cornel West
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 27 minutter

NOR:

Dokumentarfilmen har alltid stått i et slags krysningspunkt mellom det objektive og det subjektive; det prosaiske og det poetiske; det journalistiske og det essayistiske. Det er dokumentarer som utelukkende fungerer som informasjonsformidling, de rent didaktiske og pedagogiske filmene som formet mang en barndom på skolebenken, og det er dokumentarfilmer som leker med form og uttrykk, og bryter med egne sjangerkonvensjoner. Black Is… Black Ain’t (1995) av Marlon Riggs tilhører sistnevnte type og undersøker hva det vil si å være svart i USA. Med en personlig og poetisk fortellerstil kombinerer Riggs egne refleksjoner med intervjuer av svarte amerikanere fra ulike miljøer: intellektuelle, kunstnere, aktivister, skeive, kvinner osv. Vi møter blant annet uvurderlige personer som Angela Davis, bell hooks og Cornel West.

Black Is… Black Ain’t ble laget mens Riggs selv kjempet mot AIDS og ble ferdigstilt etter hans død. Filmen stiller spørsmål til identitet og tilhørighet og ikke minst er den interessert i hvordan kjønn, seksualitet og klasse spiller en sentral rolle i hvordan anerkjennelse av individuelle mennesker former et samfunn. Dette er en dokumentarfilm som blander tradisjonell dokumentarstil – med intervjuer og arkivklipp – med mer lyriske sekvenser, hvor Riggs ser til poesien for å finne en uttrykksform som komplementerer filmens tematikk. Flere av filmens sterkeste scener er skutt på sykehuset der Riggs var sengeliggende frem til han døde under produksjonen. Gjennom disse svært personlige samtalene med kamera inviterer Riggs oss helt inn, og selv om det er sterkt nok i seg selv, er det hans grundige og nådeløse blikk utover som gir filmen dens enorme kulturelle tyngde, nettopp fordi den ikke tyr til enkle eller komfortable sannheter for sitt publikum.

ENG:

The documentary has always stood at a kind of crossroads between the objective and the subjective; the prosaic and the poetic; the observational and the expressionistic. There are documentaries that function mainly as vehicles for information—those purely didactic and pedagogical films that shaped many a childhood in the schoolroom—and there are documentaries that play with form and expression, challenging their own genre conventions. Black Is… Black Ain’t (1995) by Marlon Riggs belongs to the latter kind and it examines what it means to be Black in the United States. With a personal and poetic narrative style, Riggs combines his own reflections with interviews with Black Americans from various walks of life: intellectuals, artists, activists, queer people, women and more. We meet invaluable figures such as Angela Davis, bell hooks, and Cornel West.

Black Is… Black Ain’t was made while Riggs himself was battling AIDS, and was completed after his death. The film raises questions of identity and belonging. It is especially concerned with how gender, sexuality, and class play a central role in shaping how individuals are recognized and how that recognition influences a society. This is a documentary that blends traditional documentary style—with interviews and archival footage—with more lyrical sequences, where Riggs turns to poetry to find a mode of expression that complements the film’s themes. Some of the film’s most powerful scenes were shot in the hospital where Riggs was bedridden. Through these deeply personal conversations with the camera, Riggs draws us in, and while this alone is powerful enough, it is his rigorous and unflinching gaze outward that gives the film its immense cultural weight—precisely because it refuses to offer its audience simple or comfortable truths.

Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Happy End (1967)
Sep
7
7:00 PM19:00

Happy End (1967)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Happy End (1967)

Søndag 07. september 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Oldřich Lipský
Manusforfattere: Oldřich Lipský, Miloš Macourek
Skuespillere: Vladimír Menšík, Jaroslava Obermaierová, Josef Abrhám
Produksjonsland: Tsjekkoslovakia
Språk: Tsjekkisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 13 minutter

NOR:

33 år før den ikke-lineære og fragmenterte historien i Memento (2000) og 53 år før Protagonisten (John David Washington) i Tenet (2020) reddet verden i et sensorisk overveldende baklengssammensurium, finner vi slakteren Bedřich Frydrych (Vladimír Menšík). Han står ved giljotinen i et fengsel i Tsjekkoslovakia. Hele filmen er fortalt fra slutt til start, hvor både hendelser, bevegelser og samtaler blir presentert baklengs. Slakterens død blir hans fødsel og tiden i fengsel blir hans oppvekstskildring. Han slipper ut av fengsel og møter en lemlestet kvinne som han setter sammen på ny og de to blir mann og kone. Slik fortsetter historien om denne slakteren som drepte sin kone og ble dømt til døden, eller fødselen, helt tilbake til hans barndom eller død.

Hvor baklengsbevegelsene i Tenet er begrenset til enkelte mennesker i enkelte situasjoner mens resten av verden beveger seg fremover, er alt i Happy End bokstavelig talt spilt av baklengs: som om du spoler tilbake en VHS. Det avhuggede hodet ruller tilbake til kroppen; røyken siver fra luften tilbake til sigaretten; maten kommer opp og ut, istedenfor inn og ned. Dette er bare noen illustrative eksempler på hvordan denne undervurderte filmen fra regissør Oldrich Lipský fungerer. Dette er en film full av morbid og makaber humor, hvor dens baklengsstruktur gir rom for klassisk slapstick-humor. Noen av filmens vitser er som tatt rett fra et revy- eller sketsjprogram, mens andre er langt mer dvelende og metafysisk om liv/død/sex og alt imellom.

Det er uklart om Christopher Nolan har sett Happy End, men kunstens påvirkningskraft er ikke nødvendigvis alltid eksplisitt. Hvor Lipský muligens har inspirert Nolan, er det også rom for å påstå at The Parallel Street (1962) av Ferdinand Khittl preget Happy End – hvor slaktningen av kyr og sauer er spilt av baklengs. Selv om man lett kan reise innvendinger mot Harold Blooms idé om «innflytelsens angst», fungerer likevel Happy End sin plass i filmhistorien som et spennende utgangspunkt for en nærmere utforskning av innflytelse, påvirkning og speilinger i filmkunsten.

ENG:

Thirty-three years before the non-linear and fragmented narrative of Memento (2000), and fifty-three years before the Protagonist (John David Washington) in Tenet (2020) saved the world in a sensory-overwhelming backwards pincer movement, we find the butcher Bedřich Frydrych (Vladimír Menšík) by the guillotine in a prison in Czechoslovakia. The entire film is told from end to start, where events, movements, and conversations are all presented backwards. The butcher’s death becomes his birth, and the time spent in prison, or years in the “schoolyard” is his childhood. He is released from prison and meets a dismembered woman whom he puts back together, and the two become husband and wife. Thus, the story continues about this butcher who killed his wife and was sentenced to death (or birth) all the way back to his childhood… or death.

Where the reversed movements in Tenet are limited to certain people in certain situations, with the rest of the world moving forward, everything in Happy End is literally played backwards: as if you were rewinding a VHS tape. The severed head rolls back onto the body; smoke seeps from the air back into the cigarette; food comes up and out, rather than in and down. These are just a few illustrative examples of how this underrated film by director Oldřich Lipský operates. This is a film full of morbid and macabre humor, where the film’s backward structure creates space for classic slapstick comedy. Some of the jokes in the film feel like they are taken straight from a sketch show, while others are far more philosophical and metaphysical, dealing with life, death, sex and everything in between.

It is unclear whether Christopher Nolan has seen Happy End, but the power of artistic influence is not necessarily always explicit. While Lipský may have inspired Nolan, there is also room to argue that The Parallel Street (1962) by Ferdinand Khittl influenced Happy End—where the slaughtering of cows and sheep is played backwards. Although it is easy to raise objections to Harold Bloom’s idea of the “anxiety of influence,” Happy End’s position in film history nonetheless serves as an exciting starting point for a closer exploration of influence, impact, and reflections in the art of film.

Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
REGISSØRBESØK: Kanskje i morgen (2012)  & Verden venter  (2014)
Sep
3
5:00 PM17:00

REGISSØRBESØK: Kanskje i morgen (2012) & Verden venter (2014)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

REGISSØRBESØK

Kanskje i morgen (2012) & Verden venter (2014)

Onsdag 03. september 2025 - kl. 17:00

Kjøp billett


KANSKJE I MORGEN - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Mariken Halle
Manusforfatter: Mariken Halle
Skuespillere: Bianca Kronlöf, Marcus Carlsson, Jan Coster
Produksjonsland: Sverige, Norge
Språk: Svensk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 37 minutter

VERDEN VENTER - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Mariken Halle
Manusforfatter: Mariken Halle
Skuespillere: Bianca Kronlöf, Nina Haber, Roozbeh Behtaji
Produksjonsland: Norge, Sverige
Språk: Norsk, svensk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 52 minutter

NOR:

Kanskje i morgen (2012) starter med et enkelt spørsmål: «Jeg lurte på om jeg kunne få filme deg?» Det er regissør Mariken Halle som her opptrer som intervjuer i spissen av et filmteam basert i Gøteborg. De vandrer rundt i den svenske storbyen for å stille dette spørsmålet til vilkårlige mennesker. «Filme meg? Hvorfor det?», svarer en av de første personene de møter, og lignende svar skal prege store deler av filmen. Enkelte mennesker er mer bekvemme foran kamera enn andre og får tydeligere plass i filmen. Hvorvidt det er fordi ingen andre ønsket eller fordi akkurat disse menneskene pirret interessen til Halle som regissør og/eller intervjuer forblir et spørsmål som står sentralt i filmens hybridstruktur. I Verden venter (2014) møter vi tre kvinner ved Kunstnernes Hus i Oslo, hvor alle arbeider som servitører. Det er ikke stort mer konkret plott i filmen enn som så. Vi følger disse kvinnene i deres daglige rutiner. Tidvis oppleves det som om vi er en flue på veggen, andre tider føles det orkestrert: noen sekvenser bærer preg av voyeurisme av kvinnene, så vel som huset og Oslo som helhet.

Det har alltid eksistert en friksjon i filmkunsten mellom fiksjon og fakta, eller sagt med filmspråket: spillefilmen og dokumentarfilmen. Fra det Bazin sannsynligvis ville kalt filmens iboende indeksikalitet, hvor selv fiksjonsfilmen fanger virkeligheten i sine bilder, til moderne hybridfilmer og populære TV-serier. I Nathan for You (2013-17) og The Rehearsal (2022-) av Nathan Fielder er spørsmålet om hvorvidt det vi ser på er genuint eller ikke helt sentralt i verket, fra dens skapelsesprosess til dets mottakelse og offentlige diskurs. Mariken Halles spillefilmer eksisterer i et lignende landskap, men hvor Fielder lener seg mot ekstravaganse og det utrolige som trolig, ser Halle mot trivialiteter og hverdagsligheter. Fra den klart dokumentariske estetikken som introduserer oss for Halles tendenser i Kanskje i morgen til Verden venter. Sistnevntes åpningssekvens fungerer som en direkte fortsettelse og reforhandling av «det sette» i Kanskje i morgen. Helt frem til filmens konklusjon bryter Halle med grensene mellom det reelle og det konstruerte innenfor filmkunstens rammeverk.

ENG: 

Kanskje i morgen (2012) begins with a simple question: “I was wondering if I could film you?” It is director Mariken Halle who appears here as the interviewer, leading a film crew based in Gothenburg. They wander through the Swedish city, posing this question to random people. “Film me? Why would you?” responds one of the first people they meet, and similar answers characterize much of the film. Some people are more comfortable in front of the camera than others and become more prominently featured in the film. Whether this is because no one else wanted to participate, or because these particular individuals sparked Halle’s interest as director and/or interviewer, remains a question central to the film’s hybrid structure. In Verden venter (2014), we meet three women at Kunstnernes Hus in Oslo, all working as waitresses. There’s not much concrete plot beyond this. We follow these women through their daily routines. At times it feels as if we are a fly on the wall, at other moments, it seems orchestrated, and some sequences bear traces of voyeurism; both of the women themselves and of the house and Oslo as a whole.

There has always existed a tension in cinema between fiction and fact—or, in filmic terms, between the feature film and the documentary. From Bazin’s notion of indexicality in which even fiction films capture reality in their images, to contemporary art films and popular TV shows. In Nathan for You (2013–17) and The Rehearsal (2022–) by Nathan Fielder, the question of whether what we see is genuine or not is central to the work, from its production process to its reception and public discourse. Mariken Halle’s feature films clearly exist within a similar landscape, but whereas Fielder leans toward extravagance and the impossible-as-possible, Halle turns toward trivialities and the quotidian. From the documentary aesthetics that introduce us to Halle’s tendencies in Kanskje i morgen to Verden venter. The latter’s opening sequence functions as a direct continuation and renegotiation of the seen in the former. From beginning to end Halle challenges the boundaries between the real and the constructed within the framework of cinematic art.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Akira (1988)
Aug
27
7:00 PM19:00

Akira (1988)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Akira (1988)

Onsdag 27. august 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Katsuhiro Otomo
Manusforfattere: Katsuhiro Otomo, Izo Hashimoto
Skuespillere: Mitsuo Iwata, Nozomu Sasaki, Mami Koyama
Produksjonsland: Japan
Språk: Japansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 time & 4 minutter

NOR:

Akira (1988) trenger muligens ingen introduksjon. Denne banebrytende japanske anime-filmen er å regne blant historiens mest innflytelsesrike. Dersom du aldri har sett Akira tidligere, vil du nok kunne kjenne igjen flere visuelle motiver. Mest kjent er den ikoniske sykkelen og dens svingninger, som har vært et referansepunkt i alt fra Batman: The Animated Series (1993) og Pokémon-serien til Nope (2022) av Jordan Peele. Filmen er satt i en post-apokalyptisk Neo Tokyo – bygget på restene av tidligere Tokyo – hvor vi finner ulike motorsykkelbander i konstant konfrontasjon med hverandre. Bybildet er styrt og formet av overveldende korrupsjon og vold, og de autoritære styresmaktene utsetter befolkningen for enorme overskridelser. Midt i alt dette finnes det også skikkelser med tilsynelatende overnaturlige evner, som potensielt kan ødelegge hele verden.

Akira kombinerer et komplekst og dypt filosofisk narrativ med visuelle effekter som var revolusjonerende for sin tid og som sammen med Ghost in the Shell (1995) av Mamoru Oshii står som hjørnesteiner i animesjangerens historie. Dette er en film som aldri har sluttet å være relevant, både for filmkunsten, estetisk innovasjon og ikke minst samfunnsmessige og politiske lesninger. Når vi ser utviklingen av høyreradikale miljøer og politiske styresmakter i store deler av verden og ikke minst den totalt destruktive konsekvensen av menneskeskapt klimakrise, er det kanskje noe å hente fra Akira og regissør Katsuhiro Otomo. Hele veien utforsker filmen makt, kontroll og de etiske grensene ved vitenskap og teknologi. Tenkere som Kohei Saito har satt konsepter som vekstkritisk kapitalisme og økososialisme på dagsorden igjen, blant annet med Marx in the Anthropocen: Towards the Idea of Degrowth Communism (2023), og Akira står i tett samtale med disse idéene.

ENG: 

Akira (1988) is a movie that likely needs no introduction. It is widely regarded as one of the most influential anime films in history. If you have never watched Akira before, you will likely still recognize several of its visual motifs, such as the iconic motorcycle slide, which has served as a reference point in everything from Batman: The Animated Series (1993) and the Pokémon series, to Jordan Peele’s Nope (2022). The film is set in a post-apocalyptic Neo-Tokyo—built upon the ruins of Tokyo—where rival biker gangs clash regularly, while the cityscape is ruled and shaped by extreme corruption and violence. The authoritarian government commits vast abuses against its population, and amidst all of this, there are people who seem to possess almost supernatural powers that may hold the potential to destroy the world.

Akira combines a complex and deeply philosophical narrative with visual effects that were revolutionary for their time. Alongside Ghost in the Shell (1995) by Mamoru Oshii, it stands as a cornerstone in the history of its genre. It is a film that has never ceased to be relevant—for cinema, for aesthetic innovation, and not least, for social and political interpretations. As we bear witness to the rise of far-right movements and authoritarian regimes in many parts of the world—not to mention the utterly destructive consequences of human-made climate catastrophes—it may be worth revisiting Katsuhiro Otomo’s Akira. Throughout, the film explores power, control, and the ethical boundaries of science and technology—or the lack thereof. Concepts like degrowth capitalism and ecosocialism have been brought into the public consciousness again, largely through works such as Marx in the Anthropocene: Towards the Idea of Degrowth Communism (2023) by Kohei Saito. For those passionate or concerned about such issues, there’s likely a lot to be drawn from Akira.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Western (2017)
Aug
24
7:00 PM19:00

Western (2017)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Western (2017)

Søndag 24. august 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Valeska Grisebach
Manusforfatter: Valeska Grisebach
Skuespillere: Meinhard Neumann, Reinhardt Wetrek, Syuleyman Alilov Letifov
Produksjonsland: Tyskland, Bulgaria, Østerrike
Språk: Tysk, bulgarsk, engelsk, fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 time & 1 minutt

NOR:

I Western av Valeska Grisebach følger vi en gruppe tyske byggearbeidere som jobber på et vannkraftverk i utkanten av en avsidesliggende bulgarsk landsby. En av disse mennene er spilt av nykommer Meinhard Neumann, som låner sitt fornavn til filmens hovedkarakter. Mens mange av arbeiderne dyrker de mer konservative sidene av maskulinitet og tilhørighet i møte med lokalbefolkningen og naturen som omslutter dem, fremstår Meinhard tilsynelatende mer tilbaketrukken og reflektert.

Western vokser ut av sjangeren filmen låner sitt navn fra. Det er hester og menn som rir dem; det er en lokalbefolkning i møte med en fremmed og påtrengende maskulinitet; det er storslått natur som kolliderer med moderne industri og kapitalisme—og mennene som representerer disse globaliserende tendensene. Den såkalte «moderne western-filmen» kan omfatte alt fra Coen-brødrenes No Country for Old Men (2007) og David Mackenzies Hell or High Water (2016) til mer lavmælte og subversive tilnærminger som Meek’s Cutoff av Kelly Reichardt og Beau Travail (1999) av Claire Denis. Sistnevnte tittel kan oppleves som en søsterfilm til Western i både tematiske ideer som maskulin overskridelse og tilhørighet, så vel som i struktur og form. Grisebachs film er preget av en langsom rytme, men under overflaten ligger en rå nerve som dirrer på bristepunktet.

ENG: 

In Valeska Grisebach’s Western, we follow a group of German construction workers building a dam in the outskirts of a remote Bulgarian village. One of these men is played by Meinhard Neumann, who lends his first name to the film’s protagonist: a reserved and seemingly more thoughtful figure than many of the other workers. Some of these men prefer to cultivate more conservative notions of masculinity and belonging in their interactions with the local population and the nature in which they find themselves.

Western flows out of the genre from which it takes its name. There are horses and men who ride them; a local population that struggles in their encounter with a foreign and intrusive masculinity; vast nature in collision with modern industry and capitalism—and the men who represent these globalizing tendencies. The so-called "modern western" can include everything from the Coen brothers’ No Country for Old Men (2007) and David Mackenzie’s Hell or High Water (2016) to more understated and subversive approaches like Kelly Reichardt’s Meek’s Cutoff and even Claire Denis’ Beau Travail (1999). The latter could be seen as a sister film to Western in both thematic obsessions, such masculine belonging and transgressions, as well as in structure and form. Grisebach’s film is marked by a slow rhythm, but beneath the surface, it vibrates with a raw nerve that feels as if it could rupture at any moment.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Drive (2011)
Aug
20
7:00 PM19:00

Drive (2011)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Åpningsfilm

Drive (2011)

Onsdag 20. august 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Nicolas Winding Refn
Manusforfattere: Hossein Amini, James Sallis
Skuespillere: Ryan Gosling, Carey Mulligan, Bryan Cranston, Oscar Isaac
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 40 minutter

NOR:

I Drive av danske Nicolas Winding Refn møter vi en navnløs bilist, spilt av den alltid forlokkende Ryan Gosling. På dagen eksisterer han som stuntsjåfør for filmbransjen, midt i den overveldende og insisterende solsteken i Los Angeles, mens han på nattestid benytter kveldens kjølige mørke til mindre lovlydige aktiviteter bak rattet. Når bilisten blir nær og kjent med sin nabo (Carey Mulligan) og hennes mann (Oscar Isaac), som har sittet i fengsel, blir det som skulle være en enkel rutinejobb til noe langt mer eksplosivt, og sender ham inn i et nett av farlige konspirasjoner i den kriminelle underverdenen.

Filmens åpningssekvens setter tonen fra første sekund. Bilisten, denne moderne og navnløse rytteren, fungerer som en fluktsjåfør for noen småkriminelle. Ryan Gosling sitter bak rattet, iskald og behersket, mens et pulserende lydspor maner frem adrenalin allerede før spenningen tar form i handlingen. Drive har siden verdenspremieren ved Cannes i 2011 blitt et slags internett-fenomen, og som internett har for vane, reduserer fenomenet ofte verket. Refns film er langt mer enn meme-statusen rundt Goslings tiltrekningskraft og den hypermaskuline fikseringen på bilistens «stoisisme» eller den ikoniske Skorpion-jakken. Dette er en rå og voldsom film som eksisterer i krysningspunktet mellom action-, pop- og kunstfilmen, hvor ømme og kjære øyeblikk eksisterer side om side med rasende fart, rystende vold, og sekvenser der musikken på lydsporet—hvor Nightcall av Kavinsky er et klart høydepunkt—smelter sammen med neonlys, nattemørke, og suggererende bevegelser i form og innhold for å skape noe helt særegent.

ENG: 

In Drive, by Danish director Nicolas Winding Refn, we meet a nameless driver played by the consistently captivating Ryan Gosling. Under the relentless heat of the Los Angeles sun, he works as a stunt driver for the film industry by day, while he uses the cool cover of night for his less lawful activities behind the wheel. When the driver becomes close to his neighbor (Carey Mulligan) and her husband (Oscar Isaac), who was recently released from prison, what was supposed to be an easy routine drive turns into something far more explosive, throwing the driver into a web of dangerous conspiracies in the criminal underworld.

The film’s opening sequence sets the tone from the very first second. The driver, this nameless rider in modern form, acts as a getaway driver for some small-time criminals. Gosling sits behind the wheel, focused and composed, while the pulsating rhythm of the soundtrack conjures adrenaline even before the tension takes shape in the action. Drive has, since its world premiere at Cannes in 2011, become a full-blown internet phenomenon. As the internet tends to do, the phenomenon risks reducing the work itself. Refn’s film is much more than the meme-status surrounding Gosling’s allure, the hypermasculine fixation on the driver’s “stoicism,” or the iconic Scorpion jacket. This is a raw and visceral work that exists at the crossroads between action, pop and arthouse cinema. Here tender and intimate moments exist side by side with raging motion, visceral violence, and sequences in which the music of the soundtrack—in which Kavinsky’s Nightcall is an obvious highlight—meld with neon lights, the dark blues of night, and hypnotic movements in both form and action to create something truly special.

Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Strike (1925) - Stumfilmkonsert med Dronehenge
May
30
8:00 PM20:00

Strike (1925) - Stumfilmkonsert med Dronehenge

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Strike (1925)

Stumfilmkonsert med Dronehenge

Fredag 30. mai 2025 - kl. 20:00

Kjøp billett


Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Sergei Eisenstein
Manusforfatter: Sergei Eisenstein, Grigoriy Aleksandrov, Ilya Kravchunovsky, Valerian Pletnev
Skuespillere: Maksim Shtraukh, Grigoriy Aleksandrov, Mikhail Gomorov
Produksjonsland: Sovjetunionen
Språk: Stumfilm
Undertekst: Engelske tekstplakater
Lengde: 1 time & 22 minutter

Nor:

Når det er snakk om de mest imponerende spillefilmdebutene i filmhistorien, er det ikke uventet å se titler som Citizen Kane av Orson Welles, Eraserhead av David Lynch, Hiroshima Mon Amour av Alain Resnais eller Pather Panchali av Satyajit Ray. Strike av Sergej Eisenstein må også nevnes, og kanskje er den en av de beste av de beste.

Det er 100 år siden filmen først kom ut, og den står fortsatt like sterkt i den kollektive filmbevisstheten. Strike, og Battleship Potemkin som kom ut samme år (!), regnes kanskje som de viktigste filmene innenfor den Sovjetiske montasjefilmen—sammen med blant annet Napoléon av Abel Gance—og tross sitt noe mer akademiske og intellektuelle rykte enn sin Amerikanske søster/motpart, er disse filmene skjellsettende i sin innflytelse på filmmediet og filmteorien; fra kunst- og propaganda, til den rene underholdningsfilmen. Eisensteins montasje-teknikk er muligens tydeligst eksemplifisert i den kjente scenen med barnevognen i Battleship Potemkin, eller i en av de sterkeste scenene i Strike hvor arbeidernes opprør—og den volden de møter—kryssklippes med den brutale slaktningen av kyr. For Eisenstein har filmmediet en helt særegen mulighet til å skape dialektikk i sin rene form, og det handler om kollisjoner og konfrontasjoner av bilder, hvor kontradiksjonene skaper en ny helhet, som deretter blir en del av den videre montasjen.

Vi presenterer denne uvurderlige filmen som en stumfilmkonsert med Bergensbandet, Dronehenge. Dronehenge har spilt stumfilmkonserter for oss flere ganger de siste årene, blant annet for Battleship Potemkin, Metropolis, The Phantom Carriage, og Limite. Nå er de tilbake! For de som ikke kjenner Dronehenge, kan vi friste med et av de livligste og mest idiosynkratiske bandene byen har å by på, og i takt med den kollektivistiske ånden i Eisensteins film, består bandet av utallige medlemmer hvor du aldri vet hvem du får før du sitter i kinosalen. De vil, som alltid, improvisere musikken i møte med filmen; en ekte form for montasje som sprer seg fra kinolerretet og ut i det mørke rommet—en opplevelse som ikke lar seg gjenskapes

ENG:

When discussing the most impressive feature film debuts in cinema history, one expects to see titles such as Citizen Kane by Orson Welles, Eraserhead by David Lynch, Hiroshima Mon Amour by Alain Resnais, or Pather Panchali by Satyajit Ray. Strike by Sergei Eisenstein must also be mentioned—and perhaps it should be considered one of the best of the best.

It’s been 100 years since the film was first released, and it still holds a strong position in the collective film consciousness. Strike, as well as Battleship Potemkin, which was released the same year (!), are often regarded as the most important works of Soviet montage cinema—alongside Napoléon by Abel Gance. Despite a somewhat more academic and intellectual reputation than its American counterpart, these films are foundational in their influence on both the cinematic medium and film theory—from film art and propaganda to pure entertainment. Eisenstein’s montage technique is perhaps most clearly exemplified in the famous carriage scene in Battleship Potemkin, or in one of the most powerful sequences in Strike, where the workers’ rebellion—and the violence they face—is cross-cut with the brutal slaughter of cattle. For Eisenstein, cinema holds a unique potential to create dialectics in the form itself. It is about collisions and confrontations of images, where contradictions form a new whole, which then becomes part of the ongoing montage.

We present this invaluable film as a silent film concert with the Bergen-based band, Dronehenge. Dronehenge has performed silent film concerts for us several times over the past years, including for Battleship Potemkin, Metropolis, The Phantom Carriage, and LimiteNow they’re back! For those unfamiliar with Dronehenge, we can tempt you with one of the liveliest and most idiosyncratic bands the city has to offer. In keeping with the collectivist spirit of Eisenstein’s film, the band consists of countless members, and you never know who you’ll get until you’re seated in the cinema. As always, they will improvise the music in direct response to the film—an authentic form of montage that extends from the cinema screen into the darkened room—a truly unrepeatable experience.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Living on the River Agano (1992) & Memories of Agano (2005)
May
21
7:00 PM19:00

Living on the River Agano (1992) & Memories of Agano (2005)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Living on the River Agano (1992) & Memories of Agano (2005)

Onsdag 21. mai 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


Info - Living on the River Agano:

Visningsformat: DCP
Regissør: Makoto Satô
Produksjonsland: Japan
Språk: Japansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 55 minutter

Info - Memories of Agano:

Visningsformat: DCP
Regissør: Makoto Satô
Produksjonsland: Japan
Språk: Japansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 55 minutter

Nor:

Makoto Satô sine dokumentarfilmer Living on the River Agano og Memories of Agano står som en rørende diptykon som tar oss tett på befolkningen og omgivelsene i Niigata-prefekturet i Japan. Dette er et område som har vært voldsomt rystet av metylkvikksølvutslipp og -forgiftning som direkte konsekvens av industrielt avfall fra et kjemisk anlegg i byen Minamata; som senere rant inn i elven Agano.

Satô besøker et miljø som bor langs elven, hvor store deler av den lille befolkningen ble hardt rammet av utslippet. Han besøker dem først mot slutten av forrige århundre, og bor der i tre år for å bli kjent med og fortelle historiene til disse menneskene—som i stor del består av eldre personer som har arbeidet i og rundt elven hele sitt liv. Agano-elven får en urovekkende rolle som både livsbærende—i den forstand vannet er instrumentalt i gårdsdrift, matproduksjon, osv—men også som en overhengende trussel som forgifter både menneskene som drikker og arbeider i vannet, men også økologien og naturen rundt. Living on the River Agano er en meditativ og tålmodig dokumentar, hvor Satô og andre bak kamera tok del i livet til dem de avbilder; de la ofte ned kamera for å assistere i det daglige arbeidet, og oppdaget raskt hvor krevende det var. Han returner noen år senere, i Memories of Agano, og skaper en langt mer eksperimentell, men ikke desto mindre radikalt empatisk film.

Filmene avbilder ikke bare menneskene og naturen som har blitt påvirket av utslippet, men de står også som vitne og fungerer som en form for testament til de menneskene som ikke lenger er i livet og de historiene som aldri har blitt fortalt. Gjennom disse filmene nekter Satô å la slike industrielle overgrep av natur og befolkning forsvinne i det stille, tross hva dem med all kapitalmakten måtte ønske. Filmene er kanskje stille i sin form og sitt temperament, men de er aldri taus og det de sier bærer en voldsom vekt.

ENG:

Makoto Satô’s documentaries Living on the River Agano and Memories of Agano stand as a poignant diptych that brings us intimately close to the people and environment of the Niigata Prefecture in Japan. This is a region deeply effected by methylmercury contamination and poisoning as a direct result of industrial waste discharged from a chemical plant in the city of Minamata; which subsequently flowed into the Agano River.

Satô visits a community along the river where much of the small population was severely affected by the pollution. He first arrives there toward the end of the 20th century and lives in the area for three years to get to know the inhabitants and tell their stories—most of whom are elderly people who have worked in and around the river all their lives. The Agano river assumes an unsettling dual role: it is life-giving—instrumental in farming, food production, and daily survival—but also a looming threat, poisoning not only those who drink and work in its waters, but also the surrounding ecology and natural world.

Living on the River Agano is a meditative and patient documentary, where Sato and his team did not merely observe but actively participated in the daily lives of the people they filmed. They often put down the camera to assist with labor, quickly realizing just how demanding the work was. He returns some years later with Memories of Agano, creating a more experimental, though no less radically empathetic, film.

These films do more than depict the people and nature impacted by pollution—they also serve as witness, and as a form of testament to those no longer living and the stories never told. Through the two films, Satô refuses to let such industrial violations against nature and humanity fade quietly away, no matter the will of those holding capital and economic power. Though the films may be quiet in tone and temperament, they are never silent; and what they communicate carries tremendous weight.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
DE FRIVILLIGE PRESENTERER: Whiplash (20
May
14
7:00 PM19:00

DE FRIVILLIGE PRESENTERER: Whiplash (20

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Whiplash (2014)

GRATISVISNING

Onsdag 14. mai 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Damien Chazelle
Manusforfatter: Damien Chazelle
Skuespillere: Miles Teller, J.K. Simmons, Melissa Benoist
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 46 minutter

Nor:

Denne visningen er valgt og presentert av de frivillige i Bergen filmklubb. Dette er et konsept vi har hentet tilbake fra tidligere år. Vi takker alle våre frivillige for fantastisk og uvurderlig innsats.
Ønsker du å være med å velge filmer for Bergen filmklubb og bli kjent med andre filmelskere? Bli med som frivillig!


I Whiplash fra 2014 møter vi Miles Teller i hovedrollen som Andrew, en ambisiøs ung jazz-trommeslager, og J.K. Simmons som Terence Fletcher, hans skremmende og briljante musikkinstruktør. Det originale lydsporet, komponert av Justin Hurwitz, slår hardt ifra seg med kraftfulle jazzstykker som driver filmens rytme og følelser.

Vi valgte denne filmen for å dele vår dype kjærlighet til jazz–dens spontanitet, dens spenning, dens sjel. Whiplash fanger ikke bare lyden av jazz, men også intensiteten, kravene og besettelsen etter perfeksjon. Damien Chazelle har blitt en betydelig filmskaper de siste årene, med titler som La La Land, First Man, og Babylon. Selv om Whiplash ikke er hans regidebut, var det filmen som gjorde navnet hans kjent og introduserte hans særegne stil til et bredere publikum: visuelt skarp, musikalsk drevet og følelsesmessig rå.

Whiplash handler om lidenskap–men også om prisen vi er villige til å betale for storhet. Den er spennende, ubehagelig og uforglemmelig.

Eng:

This screening is selected and presented by the volunteers at Bergen Film Club. This is a concept we’ve brought back from previous years. We thank all our volunteers for their fantastic and invaluable efforts.
Would you like to help choose films for Bergen Film Club and get to know other film lovers? Join us as a volunteer!


Released in 2024, Whiplash stars Miles Teller as Andrew, an ambitious young jazz drummer, and J.K. Simmons as Terence Fletcher, his terrifying and brilliant music instructor. The original score was composed by Justin Hurwitz, with powerful jazz pieces that drive the film’s rhythm and emotion.

We chose this film to share our deep love for jazz—its spontaneity, its tension, its soul. Whiplash captures not only the sound of jazz, but its intensity, its demands, and its obsession with perfection. Damien Chazelle has become a major filmmaker in recent years, with titles such as La La Land, First Man, and Babylon. While Whiplash is not his directorial debut, it was the film that made his name a familiar one and introduced to a wider audience his distinct style: visually sharp, musically driven, and emotionally raw.

Whiplash is about passion—but also about the price we’re willing to pay for greatness. It’s thrilling, uncomfortable, and unforgettable.

Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Beau Travail (1999)
Apr
23
7:00 PM19:00

Beau Travail (1999)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Beau Travail (1999)

Onsdag 23. april 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Claire Denis
Manusforfatter: Claire Denis, Jean-Pol Fargeau, Herman Melville
Skuespillere: Denis Lavant, Grégorie Colin, Michel Subor
Produksjonsland: Frankrike, Belarus, Belgia, Kypros, Italia
Språk: Fransk, italiensk, russisk, gresk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 32 minutter

Nor:

Når du ser en film av Claire Denis, er det kanskje taktiliteten til kroppene på lerretet som skiller seg mest ut, ved siden av all den tematiske rikdommen, den sosioøkonomiske nysgjerrigheten og den formelle presisjonen. Fra skuespillerprestasjonene hun får ut av skuespillerne til deres kroppslighet innenfor rammen; måten en kropp—eller skyggen av en kropp—beveger seg fra et rom til det neste; bevegelsen til en arm eller konturene av en hals som strekker seg.

Dette gjelder nesten alle arbeidene hennes, enten det er den kjødelige volden i Trouble Every Day (2001), den tunge vektløsheten i High Life (2018) eller det solfylte White Material (2009). Likevel er det ikke uten grunn at Beau Travail stadig regnes som en av hennes beste.

I sentrum av filmen står offiseren Galoup (den alltid ekstraordinære Denis Lavant) i den franske Fremmedlegionen, der han og legionærene hans lever i et slags flyktig rom der deres strenge og regimenterte rutiner sjelden eller aldri blir avbrutt av ytre krefter. Men da en ny rekrutt ankommer (spilt av den alltid berusende Grégoire Colin), blir harmonien forstyrret av sjalusi og spenninger. Under Djiboutibuktens stekende sol filtreres undertrykkelsen av begjær, følelser og forbindelser mellom alle disse mennene gjennom det fragmenterte minnet av offiseren deres. Deres hypermaskulinitet gir stadig gjenklang i hver eneste scene og interaksjon, mens kroppene deres og skyggene av kroppene deres brennes inn i Djiboutis hvite sand.

Eng:

When you look at any film by Claire Denis, beside all her thematic richness, socioeconomic inquisitiveness, and formal rigor, what stands out the most might the tactility of the bodies on screen. From the performances she extracts from her actors to their physicality within the frame; the way in which a body—or the shadow of a body—moves from one space to the next, the motion of an arm, the contours of a stretching neck.

This is true for almost all her work, whether it is the carnal violence of Trouble Every Day (2001), the heavy weightlessness of High Life (2018), the sun-drenched White Material (2009). Yet, it is not without reason that Beau Travail is consistently regarded as one of her best.

At the center of the film is officer Galoup (the always extraordinary Denis Lavant) of the French Foreign Legion, where him and his legionnaires exist in a sort of transient space where their strict and regimented routines are rarely or never interrupted by external forces. Yet, when a new recruit arrives (played by the always intoxicating Grégoire Colin), the harmony is disrupted by states of jealousy and tension. Set under the scorching sun of the Gulf of Djibouti, the repression of desires, emotions, and connections between all these men are filtered through the fragmented memory of their officer. Their hyper-masculinity constantly reverberating through each scene and interaction as their bodies and the shadows of their bodies are burnt into the white sands of Djibouti.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Le bonheur (1965)
Apr
9
7:00 PM19:00

Le bonheur (1965)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Le bonheur (1965)

Onsdag 9. april 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Agnès Varda
Manusforfatter: Agnès Varda
Skuespillere: Jean-Claude Drouot, Claire Drouot, Oliver Drouot
Produksjonsland: Frankrike
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 20 minutter

Nor:

Få navn er mer anerkjent, elsket og hedret i filmsamfunn verden over enn Agnès Varda, og det med rette. Den nyskapende regissøren, som ble hyllet av Martin Scorsese som «en av filmens guder», huskes som en av de mest innflytelsesrike nybølgeregissørene gjennom tidene, sammen med folk som Jean-Luc Godard, Éric Rohmer og Jacques Rivette.

Varda har aldri skygget unna det ukonvensjonelle, og hennes radikale tilnærming til film kan sees i alle hennes arbeider, som spenner over 60 år! Varda er kjent for å arbeide med ikke-profesjonelle skuespillere—noe som var ganske uortodoks på 1950-tallet—og som ble et grunnleggende element i den franske nybølgens tilnærming til filmskaping. Hun viser også ofte sine tverrfaglige egenskaper, noe som kanskje illustreres best i Salut les Cubains (1963), der Varda bruker sin fortid som profesjonell fotograf og blander det med filmens strukturalisme for å skape en unik, utforskende, essayistisk dokumentarfilm.

Le Bonheur (1965) er ikke noe annerledes, og Varda er igjen i stand til å skape noe helt unikt og dyptfølt. Det unike ved Le Bonheur er kanskje best beskrevet av Dr. Jenny Chamarette, som sa at filmen er som «... en skrekkfilm pakket inn i solsikker». Le Bonheur er en film som utforsker patriarkatet, kjærligheten, familierelasjoner og—som tittelen antyder—lykken. En lykke som er selvsentrert, betinget, fråtsende og skjør i sin natur.

Eng:

Very few names are more recognized, beloved and honoured in film societies around the world than Agnès Varda, and deservingly so. The innovative director, once hailed by Martin Scorsese as “one of the Gods of Cinema”, is remembered as one of the most influential new wave directors of all time, alongside people like Jean-Luc Godard, Éric Rohmer and Jacques Rivette.

Varda has never been one to shy away from the unconventional and her radical approach to film can be seen throughout all of her work, spanning over 60 years! Varda is known for hiring non-professional actors—quite unorthodox in the 1950s—something which became a foundational aspect in The French New Wave’s “bare bone” approach to filmmaking. She often showcases her interdisciplinary skills as well, which is perhaps best illustrated in Salut les Cubains (1963) where Varda uses her past as a professional photographer, mixing it with the structuralism of film to create a unique explorative essayistic documentary.

Le Bonheur (1965) is no different, and Varda is again able to create something truly unique, and deeply heartfelt. Its uniqueness is perhaps best described by Dr. Jenny Chamarette, who said that the film is like “...a horror movie wrapped up in sunflowers”. Le Bonheur is a film that explores patriarchy, love, family relationships, and—as the title alludes to—happiness. A happiness that is self-centered, contingent, conditional, gluttonous and fragle in nature.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Hundreds of Beavers (2022)
Apr
6
12:30 PM12:30

Hundreds of Beavers (2022)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Bergsem 2025

Hundreds of Beavers (2022)

Søndag 6. april 2025 - kl. 12:30

Kjøp billett


Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Mike Cheslik
Manusforfatter: Mike Cheslik, Ryland Brickson Cole Tews
Skuespillere: Ryland Brickson Cole Tews, Olivia Graves, Doug Mancheski
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: TBA
Lengde: 1 time & 48 minutter

Nor:

Å nei, du ville bare lage verdens beste eplebrennevin, men nå er du strandet i den Canadiske vintervillmarken takket være noen plagsomme bevere. Velger du a) å finne ly hos andre mennesker og starte livet på nytt som en pelsjeger b) å leve som en villmann og søke lykken som en eremitt, eller c) å dedikere all din tid og energi på hevn ovenfor beverne, uansett hva de kommer til å koste?

I Hundreds of Beavers av Mike Cheslik møter vi Jean Kayak som velger siste alternativ. Kayak, spilt av Ryland Brickson Cole Tews (som også var med å skrive manus), mister tilsynelatende alt når to bevere kommer på besøk, og da er ideen om hevn allerede forplantet. Dersom det høres relativt lett ut å utføre hevn på et par bevere, har vel filmens tittel allerede avslørt at det blir mer utfordrende enn som så.

Cheslik og Tews har her skrevet og utformet en helt særegen komedie hvor beverne rett og slett er mennesker i bever-kostymer—urovekkende store, uhyggelige kostymer. Duoen var inspirert av ideen om å lage en slags parodi av overlevelsesfilmer som The Revenant, og regissør Cheslik har sagt at store deler av filmen ikke hadde et tradisjonelt manus, men at ideer til spøker og vitser ble skrevet og tegnet ned på enkle notatark—ikke helt ulikt George Miller sin metode i for eksempel Mad Max: Fury Road, i følge Cheslik selv. Fury Road er ikke et helt ille sammenligningsgrunnlag for det ferdige verket heller, for her er det konstant bevegelse, innovasjon og adrenalin. Filmen henter åpenbart mye inspirasjon fra de største slapstick-klassikerne fra stumfilmens gullalder, og kan kanskje best beskrives som en film hvor all den fysiske og vanvittige humoren herfra blandes med energien til animasjonsfilmer og TV-serier; men hvor filmens interne regler er styrt av såkalt «survival» spill (eller overlevelsesspill), hvor Kayak er den usannsynlige hovedkarakteren som må starte på nytt og finne resurser, våpen, tygg havn og mer for å nå sitt mål.

Eng:

Oh no, you just wanted to make the world's best applejack, but now you're stranded in the Canadian winter wilderness thanks to some marauding beavers. Do you choose to a) find shelter with other humans and start your life over as a fur trapper, b) live life alone and seek your fortune as a hermit, or c) dedicate all your time and energy to getting revenge on the beavers, no matter the cost?

In Hundreds of Beavers by Mike Cheslik, we meet Jean Kayak who chooses the latter option. Kayak, played by Ryland Brickson Cole Tews (who also co-wrote the screenplay), seemingly loses everything when two beavers come to visit, and by then the idea of revenge has already set. If exacting revenge on a pair of beavers sounds relatively easy, the movie's title might have already revealed that it will be more challenging than that.

Cheslik and Tews have written and crafted a unique comedy in which the beavers are simply humans in beaver costumes: freakishly large, uncanny, beaver costumes. The duo were inspired by the idea of creating a kind of parody of survival films such as The Revenant, and director Cheslik has said that much of the film did not have a traditional script, but that ideas for gags and jokes were written and drawn on simple notecards—not unlike George Miller's method in Mad Max: Fury Road, according to Cheslik himself. Fury Road isn not a bad comparison for the finished work either, as there is constant forward momentum and movement, innovation and kinetic adrenaline. The film obviously draws a lot of inspiration from the greatest slapstick classics from the golden age of silent film, and can perhaps best be described as a film in which all the physical and wacky humor from here is mixed with the energy of animated films and TV series; but where the film's internal rules are governed by so-called “survival” games, where Kayak is the unlikely protagonist who has to start over and find resources, weapons, safe houses and more to achieve his goal.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Dahomey (2024)
Apr
5
6:30 PM18:30

Dahomey (2024)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Bergsem 2025

med video introduksjon av Mosa Mpetha

with video introduction by Mosa Mpetha

Dahomey (2024)

Lørdag 5. april 2025 - kl. 18:30

Kjøp billett


Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Mati Diop
Manusforfatter: Mati Diop, Makenzy Orcel
Skuespillere: Lucrèce Hougbelo, Parfait Vaiayinon, Didier Sedoha Nassangade
Produksjonsland: Frankrike, Senegal, Benin, Singapore
Språk: Engelsk, fransk, fon
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 8 minutter

Nor:

Da Mati Diop debuterte som spillefilmregissør i 2019 med Atlantique, hadde filmen verdenspremiere i hovedkonkurransen i Cannes. Før dette hadde hun gjort seg bemerket som skuespiller blant annet i 35 Shots of Rum (2008) av Claire Denis, men også som regissør for mange sterke kortfilmer, hvor spesielt Snow Canon fra 2011 er verdt å søke opp.

Det var naturligvis enorme forventninger tilknyttet hennes nye film i fjor, men det var likevel mange som ble overrasket da Dahomey vant Gullbjørnen for beste film ved filmfestivalen i Berlin i 2024. Det var fullt fortjent.

Dahomey er først og fremst en dokumentarfilm om hjemsendelsen av kulturskatter til sitt opprinnelige folk fra kolonimaktene som plyndret (og plyndrer) rundt om i verden. Her blir vi vitne til hvordan Frankrike returnerer 26 skatter til det moderne Benin (tidligere Kongedømmet Dahomey)—mens flere tusen andre skatter blir liggende i museum, lagerbygninger, private samlinger, osv. Til tross for at Diop bruker flere virkemidler fra den observerende dokumentarfilmen—spesielt forfriskende er en lengre studentdebatt om blant annet motivasjonen bak slike politiske handlinger av kolonimaktene—er hun langt mer spekulativ og lyrisk enn som så. En av filmens sterkeste virkemidler er den subjektiviteten hun tillegger en av de hjemsendte skattene, hvor den får rom til å reflektere, tenke, og snakke om sin egen historie; og kanskje enda viktigere, sin egen plass i den historien som fortsatt skal skrives. Statuens stemme fyller kinorommet med en dyp røst, som om den er kastet ut fra et slags mørkt rom i et temporalt limbo.

Dahomey formidler mer på 68 minutter enn tusenvis av andre filmer får til på det dobbelte, og dette handler om hvordan Diop benytter dokumentarfilmens regler, begrensninger, og muligheter til å skape en ren dialektisk diskurs i både filmens form og dens innhold. Det er liten tvil om at dette er en film som vil bli studert nært i årene som kommer, og vi ser allerede i nyhetsbildet fra kulturinstitusjoner i både Frankrike og Benin at den er brennene aktuell enda: statuene som ble sendt hjem er nå stengt bort fra befolkningen på ny, i kjellerne til museum bygget i vestlig arkitektonisk stil med penger fra Frankrike.

Eng:

When Mati Diop made her feature film directorial debut in 2019 with Atlantique, the film had its world premiere in the main competition at Cannes. Before that, she had made a name for herself as an actress in such masterworks as 35 Shots of Rum (2008) by Claire Denis, but also as the director of many strong short films, of which Snow Canon from 2011 is particularly worth seeking out.

Naturally, there were enormous expectations associated with her new film last year, but many were still surprised when Dahomey won the Golden Bear for Best Film at the Berlin International Film Festival in 2024. It was fully deserved.

Dahomey is first and foremost a documentary about the repatriation of cultural treasures to their original Peoples from the colonial powers that plundered (and plunder) around the world. Here, we witness France returning 26 treasures to modern-day Benin (formerly the Kingdom of Dahomey)—while thousands more remain in museums, warehouses, private collections, etc. Although Diop uses many of the techniques of the observational documentary—especially refreshing is a lengthy student debate on, among other things, the motivations behind such political actions by the colonial powers—she is far more speculative and lyrical than that. One of the film's strongest devices is the subjectivity she attributes to one of the repatriated treasures, giving it space to reflect, think and talk about its own history; and perhaps more importantly, its own place in the history still to be written. The statue's voice fills the cinema space with a deep and rumbling voice, as if it has been flung out of some kind of dark void in a temporal limbo.

Dahomey conveys more in 68 minutes than thousands of other films do in twice that, and this is about how Diop uses the rules, limitations and possibilities of documentary film to create a pure dialectical discourse in both the film's form and its content. There is little doubt that this is a film that will be studied closely in the years to come, and we already see in the news from cultural institutions in both France and Benin that it is still relevant: the statues that were sent home are now locked away from the population once more, in the basements of museums built in Western architectural style with money from France.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Queer (2024)
Apr
4
7:00 PM19:00

Queer (2024)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Bergsem 2025

Queer (2024)

Fredag 4. april 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Luca Guadagnino
Manusforfatter: William S. Burroughs, Justin Kuritzkes
Skuespillere: Daniel Craig, Daan de Wit, Jason Schwartzman
Produksjonsland: Italia, USA
Språk: Engelsk, spansk, fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 time & 17 minutter

Nor:

For mange er Luca Guadagnino en av de mest spennende filmskaperne som er aktiv for tiden. Fra hans store gjennombrudd med Call Me By Your Name i 2017 til remaken av Dario Argento klassiker Suspira (2018), kannibal-romansen Bones and All (2022), og ikke minst det suggererende og brennheite trekant-tennis-dramaet Challengers fra 2024. La oss ikke glemme I Am Love (2009) og A Bigger Splash (2015)—som tilsynelatende vil få en ny og lenger versjon i løpet av året. Det er sjeldent verdifullt å ramse opp en filmskapers CV på denne måten, men for Guadagnino illustrerer det ikke bare et sjeldent tempo, men også en enorm rekkevidde når det kommer til sjanger, stil, og temperament.

Queer er hans nyeste film og om den ikke er en kulminasjon av alt han har arbeidet med til nå, er det i hvert fall et slags knutepunkt. Filmen er basert på romanen til Williams S. Burroughs ved samme navn, og det er ikke akkurat overraskende at Guadagnino var tiltrukket til ideen om å adaptere den til film. Her blir det kroppslige og sanselige som ett, smeltet sammen i den svette, nærmest lammende varmen i Mexico by. Her møter vi William Lee (spilt av en gjennomvåt (!) Daniel Craig) som fyller dagene sine med fyll, klam og tilfeldig sex med andre menn, og lengsel etter kjærlighet, identifikasjon, og yagé-planten som han håper vil la ham kommunisere med telepati.

Dette er en erotisk og tragisk film, og med sitt sterke formspråk har Guadagnino gitt William Lee en kompleks og nyansert subjektivitet som fører og forfører oss på tvers av landegrenser og mange relasjoner—blant annet møter han karakterer spilt av filmskaperne David Lowery (A Ghost Story) og Lisandro Alonso (Jauja)—hvor han blir konfrontert med det store spørsmålet: hva skjer dersom en ikke blir elsket slik enn ønsker å bli det?

Eng:

For many, Luca Guadagnino is one of the most exciting filmmakers active today. From his major breakthrough with Call Me By Your Name in 2017 to his remake of Dario Argento’s classic Suspira (2018), the cannibal romance Bones and All (2022), and not least the hypnotic and scorching hot love-triangle tennis drama Challengers (2024). Let’s not forget I Am Love (2009) and A Bigger Splash (2015)—which will apparently receive a new and longer version later this year. It’s rarely worthwhile to list a filmmaker’s CV like this, but in Guadagnino’s case, it not only illustrates his remarkable pace but also his immense range when it comes to genre, style, and temperament.

Queer is his latest film, and if it’s not the culmination of everything he has worked on so far, it is at least a kind of focal point. The film is based on the novel of the same name by William S. Burroughs, and it’s hardly surprising that Guadagnino was drawn to the idea of adapting it for the screen. Here, the physical and the sensual become one, melting together in the sweaty, almost paralyzing heat of Mexico City. We meet William Lee (played by a drenched (!) Daniel Craig), who fills his days with drinking, clammy and casual sex with other men, and a longing for love, identity, and the yagé plant, which he hopes will allow him to communicate through telepathy.

This is an erotic and tragic film, and with its strong visual language, Guadagnino has given William Lee a complex and nuanced subjectivity that guides and seduces us across borders and many relationships—among others he encounters characters played by filmmakers David Lowery (A Ghost Story) and Lisandro Alonso (Jauja)—while being confronted by crushing questions of love and the possibility of it never being requited.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Last Year at Marienbad (1961)
Apr
2
7:00 PM19:00

Last Year at Marienbad (1961)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Last Year at Marienbad (1961)

Onsdag 02. april 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Alain Resnais
Manusforfatter: Alain Robbe-Grillet
Skuespillere: Delphine Seyrig, Giorgio Albertazzi, Sacha Pitoëff
Produksjonsland: Frankrike, Italia
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 34 minutter

Nor:

En mann møter en kvinne. Han insisterer på at de har møttes før. Last Year at Marienbad er regissert av Alain Resnais og skrevet av Alain Robbe-Grillet, en overbevisende forening av to særegne kunstnere. Historien er som sagt enkel på overflaten, men som man kan forvente av begge de kreative kreftene som er involvert, er den ikke fortalt rett frem.

Mannen og kvinnen-spilt av Giorgio Albertazzi og Delphine Seyrig-støter på hverandre på et mystisk og avsidesliggende slott, der de enorme hagene og de endeløse gangene forvandler stedet til et labyrintisk territorium av fragmenterte minner og erindringer.

Verken Resnais eller Robbe-Grillet er fremmed for å bruke minnet som et narrativt strukturelt virkemiddel. Minnet er på samme tid unnvikende og flyktig, særlig i informasjonsalderen, der bilder strømmer mot oss i et konstant tempo. Fra halvglemte møter eller samtaler til de grunnleggende minnene fra barndommen som kan vise seg å være fiktive—formet over mange år, der drømmer, bilder, historiefortellere og erindringer rundt tidligere erindringer kan lure oss. Resnais og Robbe-Grillet ser ut til å forstå hvordan filmmediet har alle disse forvrengningene av erindringen innebygd i seg, fra det illusoriske arbeidet med tid og rom til en klipper, samt måten filmfotografen fanger et sted eller et rom i tiden som vi kan se tilbake på. For mannen og kvinnen i Marienbads «sentrum» er det en prekær oppgave å navigere i erindringenes verden, og Resnais og Robbe-Grillet bruker filmmediet til å skape ekko som trekker tilskueren inn i labyrinten sammen med karakterene.

Eng:

A man meets a woman. He insists that they have met before. Last Year at Marienbad is directed by Alain Resnais and written by Alain Robbe-Grillet, a forceful union of two singular artists. The set up is as simple as stated above, but as one would expect from both creative forces involved, the story is not as straight-forward as such.

The man and the woman—played by Giorgio Albertazzi and Delphine Seyrig—come across one another at a mysterious and remote chateau, in which the vastness of the gardens and the endlessness of the hallways transform the space into a labyrinthine territory of fragmented memories and remembrances.

Neither Resnais nor Robbe-Grillet are strangers to the use of memory as a narrative structural device. Memory is at once elusive and volatile, particularly in the surge of the information age where images rush at us at a constant pace. From half-remembered encounters or conversations to those foundational memories from childhood that might turn out to be fictitious—taken shape over many years where dreams, images, storytellers, recollections of other recollections may decieve us in the end. Resnais and Robbe-Grillet seem to understand the way in which the medium of film has all these distortions of memory embedded within it, from the temporal and spatial illusiory work of an editor to the way in which the cinematographer (or photographer) captures a place or a space in time for us to look back on. For the man and woman at the “center” of Marienbad navigating the world of memories is a precarious task, and Resnais and Robbe-Grillet use the medium of film to create echoes that pull the viewer into the labyrinth with the characters.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Eraserhead + t-skjorte-lansering
Mar
30
7:00 PM19:00

Eraserhead + t-skjorte-lansering

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

I samarbeid med 10/10

Eraserhead (1977)

Søndag 30. mars 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: David Lynch
Manusforfatter: David Lynch
Skuespillere: Jack Nance, Charlotte Stewart, Allen Joseph
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 29 minutter

Nor:

“Straub is gone. Godard is gone. Rivette is gone. Of course there’s others, there’s friends …”

Den portugisiske filmskaperen Pedro Costa sa disse ordene i 2023. På samme tid som han sørget over de som har gått bort, og en filmindustri hvor markedet rår mer og mer for hvert år som går, fant han rom for venner og optimisme for fremtiden.

Da David Lynch døde 16. januar i år, mistet vi ikke bare en legende og et enormt talent, men også en venn for fremtiden. Når personer som David Lynch går bort, er det alltid fristende å se på dem som singulære skikkelser; kunstnere uten sidestykke. David Lynch hadde selvsagt sine forgjengere og kontemporære, han eksisterte aldri i et vakuum, og kunsten hans blomstret ut ifra utallige og ubegrensede retninger. Selv om han nå er borte, vil filmene, maleriene, musikken, skulpturen, og alt annet leve videre; og enda viktigere, han vil ha sine etterkommere, uansett hvilken form og fasong disse vil ta.

Bergen filmklubb har alltid vært en kino for David Lynch sine filmer og for de som liker dem. Vi har vist nesten alle filmene hans, men ingen like mye som Eraserhead. 18. september 1982 var første gang, og sist var 4. november 2011. Det var åttende gang Lynch sin spillefilmdebut ble vist hos oss, og nå er vi klar for runde ni.

De som har besøkt Bergen filmklubb i mange år husker kanskje tilbake til 90-tallet hvor vi hadde en lekker t-skjorte som hyllet Eraserhead, og nå er vi ENDELIG klar for å relansere denne med et noe mer moderne design. Vi ser frem til å dele den med dere!

Kom å se Eraserhead på kino og vær en av de første i Bergen til å bære den nye t-skjorten som en hyllest til Lynch, Eraserhead, og alle de gangene den har blitt vist hos Bergen filmklubb.

Eng:

"Straub is gone. Godard is gone. Rivette is gone. Of course, there are others, there are friends..."

The Portuguese filmmaker Pedro Costa said these words in 2023. While mourning those who have passed, as well as a film industry increasingly dictated by the market forces, he still found room for friends and optimism for the future.

When David Lynch passed away on January 16 this year, we didn’t just lose a legend and an immense talent—we lost a friend for the future. When figures like Lynch pass away, it’s always tempting to see them as singular, unmatched artists. But David Lynch, of course, had his predecessors and contemporaries; he never existed in a vacuum, and his art blossomed from countless and unlimited sources. Even though he is now gone, his films, paintings, music, sculptures, and everything else will live on—and, more importantly, he will have his successors, in whatever form they may take.

BFK has always been a cinema for David Lynch and his films, and for those who love them. We have screened almost all of his movies, but none as often as Eraserhead. The first time was on September 18, 1982, and the most recent was on November 4, 2011. That was the eighth time Lynch’s feature debut had been shown here, and now we’re ready for round nine.

Those who have visited our cinema for many years may remember the 90s, when we had a really elegant T-shirt celebrating Eraserhead—and now, we are FINALLY ready to launch an homage to it, with a slightly more contemporary design.

Come see the movie on the big screen and be one of the first in Bergen to wear the new T-shirt as a tribute to Lynch, Eraserhead, and all the times it has been shown at BFK.

Om t-skjortene / About the t-shirts:

T-skjortene er laget i 100% organisk bomull (215gsm) og er noe store i størrelsen. Det kan være lurt å kjøpe én mindre enn normalt (se størrelsesguide under). Dersom du velger å kjøpe en t-skjorte via TicketCo, får du filmbiletten med på kjøpet og du kan hente t-skjorten i visningslokalet før filmen.

/

The T-shirts are 100% organic cotton (215gsm) and run slightly large. It might be a good idea to buy a size down from your usual size (see size chart below). If you buy a T-shirt through TicketCo, the film ticket is included in the price and you can pick up your shirt once you arrive before the film.

Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Magdalena Viraga (1986)
Mar
26
7:00 PM19:00

Magdalena Viraga (1986)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Magdalena Viraga (1986)

Onsdag 26. mars 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Nina Menkes
Manusforfatter: Nina Menkes
Skuespillere: Tinka Menkes, Claire Aguilar, Nora Bendich, Dave Gist
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 30 minutter

Nor:

I frontlinjen av eksperimentell feministisk film finner vi den eksepsjonelle Nina Menkes, som konstruerer et blikk som lar de kvinnelige karakterene bli sett uten å bli objektifisert. Følelser av sinne, fremmedgjøring, nederlag og likegyldighet kommer til uttrykk i Menkes sine filmer, og hun setter ord på den iboende og instinktive smerten av kvinnelig erfaring på en måte som vanligvis blir gjemt bort.

Magdalena Viraga står som den dystrere motparten til Lizzie Bordens kultklassiker fra 1986, Working Girls, som en del av vårt fokus på feministiske perspektiver på sexarbeid. Menkes første spillefilm skildrer kampene til en prostituert, Ida—spilt av "Den filmiske trollkvinnens" mangeårige samarbeidspartner og søster, Tinka Menkes—som navigerer gjennom landskap av skitne hotellrom, drømmeaktige og slitte barer; og barer av en annen type, mens hun blir anklaget for mord. Dette er en tragisk historie om utnyttelse med politiske nyanser og et knust sinn som—uansett hvor gledesløst det er—fungerer som et sikkerhetsnett og en verden mer behagelig enn virkeligheten.

Ved å blande poesi fra Mary Daly, Gertrude Stein og Anne Sexton i manuset til Magdalena Viraga, hyller Menkes forfattere som dykket ned i hva det vil si å være kvinne; et tema hun har fortsatt å undersøke siden.

Eng:

At the vanguard of experimental feminist film, the extraordinary Nina Menkes constructs a gaze that allows the female characters to be seen without being objectified. The feelings of anger, alienation, failure and indifference get a stage in Menkes' films giving voice to the often silenced visceral agony of female experience.

Magdalena Viraga plays the grimmer counterpart for Lizzie Borden’s 1986 cult classic Working Girls as a part of our focus on feminist perspective on sex work. Menkes’ first feature film depicts the struggles of a prostitute named Ida—played by the “Cinematic Sorceress’s” long time collaborator and sister Tinka Menkes—who navigates through landscapes of nasty hotel rooms, dreamlike shabby bars, and bars of another kind as she gets accused of murder. It is a tragic story of exploitation with well planted political nuances, and a shattered mind that, however joyless, works as a safety net and a realm more pleasant than the real.

By blending poetry from Mary Daly, Gertrude Stein and Anne Sexton in the script of Magdalena Viraga, Menkes celebrates writers that dove into what it means to be a woman—a theme whose exploration she has continued investigating since.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Working Girls (1986)
Mar
5
7:00 PM19:00

Working Girls (1986)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Working Girls (1986)

Onsdag 5. mars 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Lizzie Borden
Manusforfatter: Lizzie Borden, Sandra Kay
Skuespillere: Louise Smith, Ellen McElduff, Amanda Goodwin
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 33 minutter

Nor:

For Lizzie Borden var filmproduksjon knyttet til eksperimentering og nye subjektiviteter. Hun har uttalt at da hun så et retrospektiv over Jean-Luc Godards filmer, innså hun at «film kunne være både narrativ og agit-prop». Det ble spiren til hennes spillefilmdebut, Born in Flames. Det betyr ikke at Godard er den eneste som har hatt innflytelse på Bordens estetiske sensibilitet og politiske blikk, for hun var også en aktiv deltaker på kunstscenen i New York, der hun var forfatter, maler og kunstkritiker. Her var hun vitne til, og opplevde, hvordan kvinnelige kunstnere ble behandlet i slike miljøer—enten forkastet, ignorert eller redusert til « mindre enn» sine mannlige motparter.

Working Girls er mindre eksperimentell i formen enn hennes spillefilmdebut, men ikke mindre radikal i sin tilnærming til og behandling av tematikken. Den blir ofte hyllet som en banebrytende feministisk film om sexarbeidets realiteter, sett fra perspektivet til kvinnene som jobber med det. I motsetning til dusinvis av lignende filmer som i stedet skildrer dette på en sensasjonalistisk og/eller moralistisk måte, enten motivert av konservative politiske overbevisninger eller på grunn av ren likegyldighet (en annen form for sexisme og klassediskriminering), gjør Bordens film et oppgjør med slike reaksjonære tendenser. Gjennom sin rolige observasjonsstil ser Borden på sexarbeid gjennom et ærlig blikk, der sexarbeid verken romantiseres eller skandaliseres, men snarere betraktes som en annen form for arbeid med alle de iboende hverdagslige problemene og vanskelighetene en arbeider har innenfor kapitalismens økonomiske struktur.

Borden er definitivt en av de sterkeste feministiske stemmene i amerikansk film, ikke bare fordi hun utfordrer forestillingene om blikk og subjektivitet i filmspråket, men også på grunn av måten hun konkretiserer form innenfor en materiell ramme. Sexarbeid i Working Girls eksisterer innenfor et kapitalistisk og patriarkalsk system, der karakterene vi møter må navigere i denne verdenen som arbeidere. Det er en film om arbeid som gester; saklig, møysommelig og ofte kjedelig. Den sensasjonaliserer aldri, men nærmer seg det gjennom ren arbeidersolidaritet.

Eng:

For Lizzie Borden the notion of filmmaking was one of experimentation and recentered subjectivities. When she saw a retrospective on the works of Jean-Luc Godard, she has stated that she “realized that film could be both narrative and agit-prop.” From this the seeds for her feature debut, Born in Flames, were planted. This is not to suggest that Godard is a sole influence on Borden’s aesthetic sensibilities and political lenses, because she was also an active participant in the downtown New York art scene where she was a writer, painter, and art critic. Here she witnessed, and experienced, how women artists were treated in scenes like this—either discarded, ignored, or reduced to “lesser-than” their male counterparts.

Working Girls, although less experimental in form than her feature debut, is no-less radical in its approach and treatment of its subjects. It is often hailed as a landmark feminist film about the realities of sex work from the perspective of the women who do it. Unlike dozens of similar films that turn their depiction to sensationalism and/or moralism, either motivated by conservative political convictions or through willful negligence (another form of sexism and classism), Borden’s film dismantles such reactionary tendencies. Through its quiet observational style, Borden looks at sex work through a candid lens in which it is neither romanticized or villainized, but rather seen as another form of labor with all the inherent mundanities and difficulties of a worker within the economic structure of capitalism.

Borden is decidedly one of the strongest feminist voices within American cinema, not only because she challenges the notions of gaze and subjectivity within the language of cinema, but also for the ways in which she concretizes form within a material framework. Sex work in Working Girls exist within a capitalistic and patriarchal system, in which the characters we meet have to navigate this world as laborers. It is a film of work as gestures; matter-of-fact, laborious and oftentimes tedious. It never sensationalizes, but approaches it through pure workers’ solidarity.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
REGISSØRBESØK: Thea Hvistendahl - Kortfilmprogra
Mar
2
7:00 PM19:00

REGISSØRBESØK: Thea Hvistendahl - Kortfilmprogra

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

REGISSØRBESØK

Kortfilmprogram: Vill mark, Virgins 4 Lyfe, Satans barn, Cramps

Søndag 02. mars 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


Regissøren av Håndtering av udøde kommer til Bergen filmklubb

The Director of Handling the Undead comes to Bergen filmklubb

The talk and Q&A will be hosted in English

Nor:

Vi er svært glade for å kunne annonsere at Thea Hvistendahl, regissøren av Håndtering av udøde, kommer til Bergen filmklubb 2. mars!

Thea debuterte som spillefilmregissør med Håndtering av udøde i fjor, med kjente skuespillere som Renate Reinsve og Anders Danielsen Lie i hovedrollene. Filmen hadde verdenspremiere på fjorårets filmfestival i Sundance og ble møtt med enorm internasjonal anerkjennelse. Med dette har Thea hevet seg fra å være en lovende ung norsk regissør til å være blant de mest spennende kommende regissørene i verden i dag. Hennes konsert -dokumentar-hybrid-film Adjø Montebello fra 2017 understreker denne påstanden.

Søndag 2. mars vil vi dykke ned i Thea Hvistendahls tidligere verk og vise en rekke av hennes kortfilmer. Etter filmene vil vi ha en samtale og Q&A med Thea, hvor vi vil snakke om hele hennes filmografi, fra kortfilmene og konsertfilmen til spillefilmen. Q&A-økten er en fantastisk mulighet til å stille regissøren dine egne spørsmål om hennes arbeid. Vi håper å se deg søndag 2. mars!

Eng:

We are extremely happy to announce that we will host a director’s visit with Thea Hvistendahl.

Her feature debut Handling the Undead, starring such household names as Renate Reinsve and Anders Danielsen Lie, premiered at last year’s Sundance Film Festival to enormous international acclaim. With this, Thea has transcended the status of a promising young Norwegian director and has put her name amongst the most exciting up-and-coming directors in the world right now. Her concert-documentary-hybrid film The Monkey and the Mouth from 2017 support such a claim.

On Sunday 2nd of March, we will delve into the earlier works of Thea and will screen an array of her short films. After the films, we will have a talk and Q&A session with Thea, where we will dive into her whole library of work, from her shorts and concert film to Handling the Undead. The Q&A session is a tremendous opportunity to ask the director your own questions about her work. We hope to see you on Sunday, March 2nd!

Info - Vill mark:

Visningsformat: DCP
Regissør: Thea Hvistendahl
Manusforfatter: Thea Hvistendahl
Skuespillere: Celine Victoria Alsted, Vilde Vedø-Hansen, Sofia Diesen, Siri Thue Wiig
Produksjonsland: Norge
Språk: Norsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 5 minutter

Info - Virgins 4 Lyfe:

Visningsformat: DCP
Regissør: Thea Hvistendahl
Manusforfatter: Thea Hvistendahl, Sofia Lersol Lund
Skuespillere: Idun Aasheim Mykland, Marion Stærfelt, Evandro Alberto da Costa Cruz Vaz, Shadrack Nsengimana
Produksjonsland: Norge
Språk: Norsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 18 minutter

Info - Satans barn:

Visningsformat: DCP
Regissør: Thea Hvistendahl
Manusforfatter: Thea Hvistendahl, Sofia Lersol Lund
Skuespillere: Helene Bergsholmd, Emma Bones, Stella Valpuri Nilsen, Tia Scjølberg-Olavsen, Iben Amalie Valås
Produksjonsland: Norge
Språk: Norsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 23 minutter

Info - Cramps:

Visningsformat: DCP
Regissør: Thea Hvistendahl
Manusforfatter: Thea Hvistendahl
Skuespillere: Sofie Steffensen, Malin Angelica Utstad Bergersen, Johannes Riise Undall
Produksjonsland: Norge
Språk: Norsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 9 minutter


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
DOBBELTVISNING: Hill of Freedom (2014) & By the Stream (2024)
Feb
26
7:00 PM19:00

DOBBELTVISNING: Hill of Freedom (2014) & By the Stream (2024)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Two Films by Hong Sang-soo

Hill of Freedom (2014) & By the Stream (2024)

Onsdag 26. februar 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


Hill of Freedom - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Hong Sang-soo
Manusforfatter: Hong Sang
Skuespillere: Ryô Kase, Moon So-ri, Seo Young-hwa
Produksjonsland: Sør-Korea
Språk: Koreansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 6 minutter

By the Stream - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Hong Sang-soo
Manusforfatter: Hong Sang
Skuespillere: Kwon Hae-hyo, Kim Min-hee, Cho Young
Produksjonsland: Sør-Korea
Språk: Koreansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 51 minutter

Nor:

Det er et nytt år, noe som betyr at det er minst én ny film å se frem til fra Hong Sang-soo. Siden han startet sitt eget produksjonsselskap i 2005, har det bare vært to år hvor han ikke har gitt ut en film—henholdsvis 2007 og 2019—og i 2017 presenterte han to spillefilmer ved Berlinalen og en ved filmfestivalen i Cannes. Til tross for alle disse filmene, og den store anerkjennelsen som kommer med dem på disse internasjonale filmfestivalene, har han nesten aldri blitt programmert i Norge—før vi presenterte tre filmer på én kveld i april i fjor. I år er det på tide med nok en kveld dedikert til den aktive sørkoreanske mesteren, og som Dennis Lim har sagt ved flere anledninger er det nærmest meningsløst å se en Hong-film alene, nettopp fordi de bygger på og speiler hverandre i det uendelige. Derfor har vi også i år valgt å presentere en fersk film direkte fra fjorårets Cannes-program sammen med en film som nå er over ti år gammel.

Hill of Freedom kom ut i 2014 og eksisterer i et slags krysningspunkt i filmografien til Hong Sang-soo. På den ene siden har den helt klare røtter i hans narrative lekenhet som definerte store deler av hans tidligere karriere—David Bordwell har kalt disse verkene «puslespillfilmer»—men den peker også på mye som skulle komme senere, hvor mange kritikere ser en mer essayistisk og direkte, men ikke desto mindre kreativ, filmskaper. Den narrative strukturen er her hentet fra brevromanens sjanger, hvor Kwon (Seo Young-hwa) mottar en bunke med brev fra den Japanske Mori (Ryô Kase) som skriver om sine opplevelser i Seoul mens han leter etter og venter på Kwon for å fri til henne. For de som kjenner Hong Sang-soo er det nok ikke overraskende å høre at denne historien ikke blir fortalt med konvensjonelle virkemidler. Brevene er nemlig udatert, og når Kwon mister dem etter å ha lest det første, kan vi trygt si at all form for kronologi blir kastet ut vinduet. Hvilke scener og hendelser som skjedde når blir opp til enhver å tolke, og kanskje kommer det flere elementer som fungerer forstyrrende for både den temporale og narrative opplevelsen.

By the Stream fremstår på overflaten som en åpenbar og uunngåelig kontinuasjon av Hong sitt store prosjekt de senere årene, spesielt dersom vi ser filmene han har laget siden Right Now, Wrong Then i 2015 med Kim Min-hee, som ble hans partner og senere med-produsent, som mer transparent i sine tilknytninger til det autofiksjonelle. Dette når sitt mulige klimaks mot slutten i The Novelist’s Film (2022), i en scene som benytter filmformen som en slags kjærlighetserklæring dem imellom. Det er tråder av deres liv i By the Stream også—men som alltid lar ikke Hong slike lesninger styre hele opplevelsen av verket. Dersom filmene hans har blitt mer autofiksjonelle, og dette er en debatt som vil følge han resten av karrieren, er det ikke nødvendigvis slik at de utelukkende er hans autofiksjon. For Hong, som arbeider uten tradisjonelle manus til fordel for å skrive enkelte scener samme morgen som de filmes, er det ofte skuespillerne, stedsplassene, eller bare en liten idé som styrer filmens retning.

Enkelte publikummere har kritisert Hong for å være en apolitisk regissør—argumenter som føles overflatisk og utelukkende opptatt av filmenes narrativ, til formens forkleinelse—men By the Stream kan ikke anklages for noe slikt, verken i sitt narrativ eller i sin tilblivelse. Skuespilleren Kwon Hae-hyo (som har vært sentral i hele 11 filmer fra Hong Sang-soo) havnet på en svarteliste for sin aktivisme under president-perioden til Lee Myung-bak, og det er vanskelig å ikke se mye av ham i denne filmen som er styrt av en genuin generøsitet som er virkelig varm.


Eng:

It's a new year, which means there's at least one new film to look forward to from Hong Sang-soo. Since he started his own production company in 2005, there have only been two years in which he hasn't released a film—2007 and 2019—and in 2017, he presented two feature films at the Berlinale and one at the Cannes Film Festival. Despite the sheer number of films and the significant acclaim they receive at these international festivals, his work has rarely been programmed in Norway—that was until we screened three of his films in one evening April, 2024. This year, it’s time for another evening dedicated to the prolific South Korean master. As Dennis Lim has repeatedly pointed out, watching a Hong Sang-soo film in isolation is almost pointless, as they endlessly build upon and mirror each other. This is why we’ve once again chosen to pair a fresh film from last year’s Cannes program with a film that is now over a decade old.

Hill of Freedom, released in 2014, occupies a kind of crossroads within Hong Sang-soo's filmography. On the one hand, it clearly has roots in the narrative playfulness that defined much of his earlier career—David Bordwell has referred to these works as "puzzle films." On the other hand, it points toward many elements of his later works, where critics often find a more essayistic and direct, yet no less creative, approach. The film’s narrative structure is borrowed from the genre of the epistolary novel. Kwon (Seo Young-hwa) receives a bundle of letters from the Japanese Mori (Ryô Kase), who writes about his experiences in Seoul as he's searching for Kwon, hoping to propose to her. For those familiar with Hong Sang-soo, it will come as no surprise that this story is not told in conventional ways. The letters are not dated, and when Kwon drops them after reading the first one, any sense of chronology is effectively thrown out the window when she picks them back up. Determining which scenes and events happened when is left to the viewer’s interpretation, and there may be additional elements that disrupt both the temporal and narrative structure of it all.

By the Stream appears, on the surface, to be a natural continuation of Hong’s larger project in recent years, especially if we view the films he’s made since Right Now, Wrong Then in 2015 with Kim Min-hee—who became his partner and later co-producer—as more transparently tied to autofiction. This approach reaches a possible emotional climax in The Novelist’s Film (2022), particularly in a scene that uses the form of the film as a kind of love letter between the two. Threads of their lives can also be found in By the Stream. Yet, as always, Hong does not let such readings dominate the overall experience of his work. If his films have become more autofictional—an argument that will likely follow him for the rest of his career—it does not mean they are exclusively his autofiction. For Hong, who works without traditional scripts and instead writes scenes on the morning they are shot, it is often the actors, locations, or even a small idea that guides the direction of the film.

By the Stream cannot be accused of being apolitical, either in its story or its creation. Actor Kwon Hae-hyo (a central figure in 11 of Hong Sang-soo’s films) was blacklisted for his activism during Lee Myung-bak’s presidency in South Korea, and it’s hard not to see much of him in this film, which is imbued with a genuine generosity and warmth.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
The Hyperboreans (2024)
Feb
21
7:00 PM19:00

The Hyperboreans (2024)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

I samarbeid med Cine Latino

The Hyperboreans (2024)

Fredag 21. februar 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Joaquín Cociña, Cristóbal León
Manusforfatter: Joaquín Cociña, Cristóbal León
Skuespillere: Antonia Giesen, Franssisco Visceral Rivera, Jaime Vadell
Produksjonsland: Chile
Språk: Spansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 2 minutter

Nor:

Den Chilenske regissørduoen Joaquín Cociña og Cristóbal León hadde laget en håndfull eksperimentelle kortfilmer før de brakdebuterte som spillefilmregissører i 2018 med The Wolf House. Denne stop-motion-filmen—for voksene (!)—hentet inspirasjon fra virkelige hendelser i Chile, og tok form som et urovekkende og voldsomt eventyr. Filmen virket å ha vokst ut av de mørkeste avkrokene i Cociña og León sine hjerner og kreative visjoner, og blandet utallige sjangere og former for å skape noe helt eget.

The Hyperboreans er ikke noe mindre kreativ, og ikke noe mindre sky i sitt blikk på Chile og landets historie. Dette er en film som blander stop-motion, live-action, og dukketeater for å fortelle historien om minnet om en tapt film, skapelsen av en ny film, samt potensialet for at den Chilenske forfatteren og poeten—og Nazi-sympatisøren—Miguel Serrano, kanskje har manet frem et filmmanus gjennom et avatar som liker metal-musikk. Bindelendet mellom alt dette er skuespilleren og psykologen Antonia Giesen, spilt av Antonia Giesen, som var del av den tapte filmen, kjenner to filmregissører som heter Joaquín Cociña og Cristóbal León, og har metal-elskeren som pasient.

Alt dette, og mer, tar plass i en film på bare 62 minutter, og det er verken en overdrivelse, et metafor, eller en kritikk, å si at den nærmest revner i sømmene. Hvor The Wolf House er nærmest overveldende mørk, er The Hyperboreans langt mer morsom i sin underlige og labyrintiske konstruksjon som hele tiden overrasker og tar uventede vendinger i både innhold og form.

Eng:

The Chilean filmmaking duo Joaquín Cociña and Cristóbal León had created a handful of experimental short films before making a spectacular debut as feature film directors in 2018 with The Wolf House. This stop-motion film—for adults (!)—was inspired by real events in Chile and took the form of a disturbing and violent fairytale. The film seemed to emerge from the darkest corners of Cociña and León's respective minds and creative visions, blending countless genres and styles to create something entirely singular.

The Hyperboreans is no less creative, and no less unflinching in its gaze at Chile and its history. This is a film that combines stop-motion, live-action, and puppetry to tell the story of the memory of a lost film, the creation of a new film, and the possibility that the Chilean writer and poet—and Nazi sympathizer—Miguel Serrano might have conjured up a screenplay through an avatar named “metalhead.” Tying all of this together is actress and psychologist Antonia Giesen, played by Antonia Giesen, who was part of the lost film, knows two film directors named Joaquín Cociña and Cristóbal León, and has the metalhead “avatar” as her patient.

All of this—and more—takes place in a film that’s only 62 minutes long. It’s no exaggeration, nor metaphor or critique, to say that it almost bursts at the seams. Where The Wolf House is overwhelmingly dark, The Hyperboreans is far more playful in its strange and labyrinthine construction, constantly surprising with unexpected twists in both content and form.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Palestina i fokus - dag 2: Out of Place: Memories of Edward Said + Kortfilmer
Feb
17
7:00 PM19:00

Palestina i fokus - dag 2: Out of Place: Memories of Edward Said + Kortfilmer

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Palestina i fokus

Out of Place: Memories of Edward Said (2006), UNDR (2024), The Secret Garden (2023)

Mandag 17. februar 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


Out of Place: Memories of Edward Said - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Makoto Satô
Manusforfatter: Makoto Satô
Produksjonsland: Japan
Språk: Engelsk, arabisk, hebraisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer & 18 minutter

UNDR - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Kamal Aljafari
Manusforfatter: Kamal Aljafari
Produksjonsland: Palestina
Språk: Arabisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 15 minutter

The Secret Garden - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Nour Ouayda
Manusforfatter: Nour Ouayda, Carine Doumit
Produksjonsland: Lebanon
Språk: Arabisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 27 minutter

Nor:

Den 19. januar trådte våpenhvilen mellom Israel og Hamas i kraft. Dette er, som Palestinakomiteen sier, «et nødvendig og livreddende tiltak» og det har vært fint å se styrken, kjærligheten, og kampviljen til det Palestinske folk som feirer at denne avtalen kom på plass—etter 15 måneder med folkemord i Gaza. Nå handler det om å ikke se bort, om å ikke ta våpenhvilen som en endelig destinasjon, og fortsette å holde Benjamin Netanyahu og staten Israel til ansvar. De bildene og nyhetene som har kommet fra blant annet Jenin i Vestbredden i etterkant av 19. januar er skremmende, men ikke overraskende. Det er vårt ansvar å fortsette kampen for frihet for alle Palestinere. Det er vårt ansvar å huske historien, og fortsette å lære. Det er vårt ansvar å ikke se bort.

Makoto Satô er en dokumentarfilmskaper som ikke får nok anerkjennelse eller hyllest for sitt arbeid, som først og fremst er bygget på og av ren solidaritet med hans subjekter. I Out of Place: Memories of Edward Said gir han oss et innblikk i livet og karrieren til den Palestinsk-amerikanske historikeren, forfatteren, og professoren Edward Said. Han benytter Saids eget memoar for å ta oss med på en reise inn i hans liv, helt tilbake til hans barndom. Satôs film er langt mer enn en biografisk hyllest til en anerkjent aktivist og politisk forkjemper, ettersom den også tar oss med over landegrenser og inn i glemte hjem og stedsplasser som Said—og andre—ikke kunne besøke selv. Slik forankrer Satô filmen i helt konkrete materielle tilstander for den Palestinske personen som er presset på flukt. Vi viser Out of Place: Memories of Edward Saidid sammen med to andre eksperimentelle kortfilmer: Kamal Aljafari sin UNDR og The Secret Garden av Nour Ouayda. Begge disse filmene kan sies å være landskapsfilmer, og begge filmene benytter filmpoesien og lyrikken for å utfordre og konfrontere oppfatninger av bosted, tilhørighet, stedsidentitet, hjemland osv. Hva betyr det å se et landskap bli revet i stykker av bomber, hva mister barn så vel som voksne i møte med ødelagt infrastruktur og natur, og ikke minst hvilke styrke viser folk i møte med dette for å fortsette kampen videre.


Eng:

On January 19, the ceasefire between Israel and Hamas came into effect. This is, as Palestinakomiteen said, “a necessary and life-saving measure,” and it has been heartening to witness the strength, love, and determination of the Palestinian people as they celebrate the arrival of this ceasefire—following 15 months of genocide in Gaza. Now, it is crucial to not look away, not to see the ceasefire as a final destination, and to continue to hold Benjamin Netanyahu and the state of Israel accountable. The images and news emerging from places like the city of Jenin in the West Bank after January 19th are alarming, though not surprising. It is our responsibility to continue the fight for freedom for all Palestinians. It is our responsibility to remember history and to keep learning. It is our responsibility to never look away.

The documentary filmmaker Makoto Satô deserves far more recognition and praise for his work, which is fundamentally rooted in pure solidarity with his subjects. In Out of Place: Memories of Edward Said, he provides a glimpse into the life and career of Palestinian-American historian, author, and professor Edward Said. He uses Said’s memoir to take us on a journey through his life, all the way back to his childhood. Satô’s film is far more than a biographical tribute to a renowned activist and political advocate however. It also crosses borders and enters forgotten homes and places that Said—and others—could not visit themselves. In this way, Satô grounds the film in the very real material conditions faced by Palestinians forced into exile. We are screening Out of Place: Memories of Edward Said alongside two other experimental short films: Kamal Aljafari’s UNDR and The Secret Garden by Nour Ouayda. Both films can be considered landscape films, using cinematic poetry and lyricism to challenge and confront notions of resistance, belonging, geographical identity, homeland, displacement, and more. What does it mean to see a landscape torn apart by bombs? What do children and adults lose when faced with destroyed infrastructure and nature? And above all, what strength and resilience do people show in the face of such devastation to continue their fight forward?


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Palestina i fokus - dag 1: Gaza Fights for Freedom (2019) + Kortfilmer
Feb
16
7:00 PM19:00

Palestina i fokus - dag 1: Gaza Fights for Freedom (2019) + Kortfilmer

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Palestina i fokus

Gaza Fights for Freedom (2019), A Stone's Throw (2024), Canada Park (2020)

Søndag 16. februar 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


Gaza Fights for Freedom - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Abby Martin
Manusforfatter: Abby Martin, Mike Prysner
Produksjonsland: U.S.A.
Språk: Engelsk, arabisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 24 minutter

A Stone's Throw - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Razan AlSalah
Manusforfatter: Razan AlSalah
Produksjonsland: Canada, Lebanon, Palestina
Språk: Arabisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 40 minutter

Canada Park - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Razan AlSalah
Manusforfatter: Razan AlSalah
Produksjonsland: Canada, Palestina
Språk: Arabisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 9 minutter

Nor:

Den 19. januar trådte våpenhvilen mellom Israel og Hamas i kraft. Dette er, som Palestinakomiteen sier, «et nødvendig og livreddende tiltak» og det har vært fint å se styrken, kjærligheten, og kampviljen til det Palestinske folk som feirer at denne avtalen kom på plass—etter 15 måneder med folkemord i Gaza. Nå handler det om å ikke se bort, om å ikke ta våpenhvilen som en endelig destinasjon, og fortsette å holde Benjamin Netanyahu og staten Israel til ansvar. De bildene og nyhetene som har kommet fra blant annet Jenin i Vestbredden i etterkant av 19. januar er skremmende, men ikke overraskende. Det er vårt ansvar å fortsette kampen for frihet for alle Palestinere. Det er vårt ansvar å huske historien, og fortsette å lære. Det er vårt ansvar å ikke se bort.

Gaza Fights for Freedom er en dokumentarfilm om den store marsjen hjem i 2018, hvor tusenvis av Palestinske mennesker marsjerte i fred til grensegjerde i Gaza. Her ble de hensynsløst beskutt og drept av Israelske snikskyttere, hvor de døde inkluderte journalister, helsearbeidere, og barn. Abby Martins dokumentar er essensiell, ikke bare fordi den tar oss med direkte til grensegjerdet, men også fordi hun effektivt og systematisk dekonstruerer løgner fra det Israelske statsapparatet, på samme tid som hun viser den historiske konteksten som har ledet oss til 2018—og 2025. Vi viser filmen sammen med to kortfilmer av den Palestinske filmskaperen Razan AlSalah. AlSalah er en eksperimentell filmskaper som i A Stone’s Throw og Canada Park er opptatt av mennesker som av ulike grunner ikke kan returnere til sine hjemland—enten det er de som har vokst opp i eksil etter den første Nakba i 1948, eller de som har blitt drevet på flukt i årene siden. Ved å benytte digital teknologi som Google Maps og Google Street View, samt såkalt «desktop-film» (hvor filmskaperne tar opptak av sitt eget skrivebord), utforsker hun grensene og umulighetene som oppleves av disse fordrevne menneskene; disse menneskene som kun kan besøke sine tidligere hjem eller sine forfedres bostedsadresser som digitale avatarer gjennom de overnevnte verktøyene.


Eng:

On January 19, the ceasefire between Israel and Hamas came into effect. This is, as Palestinakomiteen said, “a necessary and life-saving measure,” and it has been heartening to witness the strength, love, and determination of the Palestinian people as they celebrate the arrival of this ceasefire—following 15 months of genocide in Gaza. Now, it is crucial to not look away, not to see the ceasefire as a final destination, and to continue to hold Benjamin Netanyahu and the state of Israel accountable. The images and news emerging from places like the city of Jenin in the West Bank after January 19th are alarming, though not surprising. It is our responsibility to continue the fight for freedom for all Palestinians. It is our responsibility to remember history and to keep learning. It is our responsibility to never look away.

Gaza Fights for Freedom is a documentary about the Great March of Return in 2018, when thousands of Palestinians peacefully marched to the Gaza border fence. There, they were ruthlessly shot and killed by Israeli snipers, among the dead were journalists, healthcare workers, and children. Abby Martin’s documentary is essential, not only because it takes us directly to the border fence but also because it effectively and systematically deconstructs lies from the Israeli state apparatus while providing the historical context that led us to 2018—and 2025. We are screening the film alongside two short films by Palestinian filmmaker Razan AlSalah. AlSalah is an experimental filmmaker whose works A Stone’s Throw and Canada Park explore the lives of people who, for various reasons, cannot return to their homelands—whether they grew up in exile following the first Nakba in 1948 or were displaced in the years since. Using digital tools like Google Maps and Street View, as well as so-called "desktop film" (where filmmakers record their own computer screens), she examines the boundaries and impossibilities experienced by these displaced individuals; people who can only visit their former or ancestral homes as digital avatars through the aforementioned tools.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
DOBBELTVISNING: The Meetings of Anna (1978) & The Seventh Continent (1989)
Feb
9
5:00 PM17:00

DOBBELTVISNING: The Meetings of Anna (1978) & The Seventh Continent (1989)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Horror of the Quotidian

The Meetings of Anna (1978) & The Seventh Continent (1989)

Søndag 9. februar 2025 - kl. 17:00

Kjøp billett


The Meetings of Anna - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Chantal Akerman
Manusforfatter: Chantal Akerman
Skuespillere: Aurore Clément, Helmut Griem, Magali Noël
Produksjonsland: Frankrike, Belgia, Vest-Tyskland
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer & 8 minutter

The Seventh Continent - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Michael Haneke
Manusforfatter: Michael Haneke
Skuespillere: Birgit Doll, Dieter Berner, Leni Tanzer
Produksjonsland: Østerike
Språk: Tysk, fransk, engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 48 minutter

Nor:

Michael Haneke og Chantal Akerman er åpenbart to vidt forskjellige filmskapere, og det er ikke nødvendigvis åpenbart å se dem i lys av hverandre. Begge regissørene har hatt lange og mye omdiskuterte karrierer, og begge har filmer som siteres og nevnes oftere enn andre. For Akerman er dette selvsagt Jeanne Dielman, 23 Quai du Commerce, 1080 Bruxelles—som i 2022 ble kåret til den beste filmen noensinne i den anerkjente Sight & Sound-rangeringen som publiseres hvert tiende år. Haneke forbindes ofte med Caché, Funny Games, og Amour. Begge har langt mer å by på enn disse overnevnte titlene, og spesielt Akerman—som av mange regnes som en filmskaper som tester tålmodigheten til sitt publikum—har gjort mye av sitt beste arbeid i kortfilmene sine.

The Meetings of Anna og The Seventh Continent er ikke akkurat skjulte perler i deres respektive filmografier, men de fortjener likevel mer oppmerksomhet enn de har fått de seneste årene. Disse filmene kom ut ved slutten av hvert sitt tiår—henholdsvis 1978 og 1989—og det er absolutt ekko fra den ene filmen til den andre. Dette betyr ikke nødvendigvis at Haneke var inspirert av Akerman, men som monumentale filmhistoriske verk, er det ekstremt spennende å se dem i lys av hverandre. Fra de formalistiske likhetene—og ulikhetene—til de tematiske trådene, som monotonien og fremmedgjøringen i det moderne samfunn. For Haneke kommer denne fremmedgjøringen til uttrykk gjennom en familie som sakte men sikkert blir knust av forbrukersamfunnets rutiner, dag ut og dag inn. Uten å innta noen eksplisitt etisk holdning planter Haneke i The Seventh Continent en bombe i hjertet av den østerrikske middelklassen. For Akerman, derimot, er fremmedgjøringen en direkte konsekvens av menneskets uunngåelige ensomhet. The Meetings of Anna er et vitnesbyrd om den knusende følelsen av å ha hatt og mistet andres selskap, et vitnesbyrd om den kompromissløse naturen i det å drive fra hverandre.

Begge er krevende verk av fiksjon som absolutt er verdt innsatsen.


Eng:

Michael Haneke and Chantal Akerman are obviously two very different filmmakers, and it’s not necessarily intuitive to view them in relation to one another. Yet, both of them have had long and highly celebrated careers, and both have made films that are cited and referenced more often than others. For Akerman, this is, of course, Jeanne Dielman, 23 Quai du Commerce, 1080 Bruxelles—which was named the greatest film of all time in the prestigious Sight & Sound poll in 2022, a list published once every ten years. Haneke is often associated with Caché, Funny Games, and Amour. Both have much more to offer beyond these well-known titles, and Akerman in particular—who is often regarded as a filmmaker who tests the patience of her audience—has done some of her best work in her short films.

The Meetings of Anna and The Seventh Continent are not exactly hidden gems in their respective filmographies, but they still deserve more attention than they’ve received in recent years. These films were released at the end of their respective decades—1978 and 1989—and there are definite echoes between the two. This doesn’t necessarily mean that Haneke was inspired by Akerman, but as monumental works in film history, to view them in conversation with one another illuminates both works in new ways. From the formal similarities—and dissimilarities—to their shared thematic preoccupations, such as the alienation in a modern society. For Haneke, the alienation in question is the alienation of a family being imperceptibly crushed by the unrelenting routine of consumerism day in and day out. Without taking any explicit ethical stance, in The Seventh Continent Haneke plants a bomb at the heart of the Austrian middle-class. For Akerman, on the other hand, alienation is a direct consequence of the inescapable loneliness of all human beings. The Meetings of Anna is Akerman’s soliloquy, a testament to the opppressive feeling of having had and lost the company of the other, a testament to the uncompromising nature of drifting apart.

These are both challenging works of fiction that are absolutely worth the effort.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
The Backrooms - Found Footage, Found Footage #2, Found Footage #3 (2022-)
Feb
5
7:00 PM19:00

The Backrooms - Found Footage, Found Footage #2, Found Footage #3 (2022-)

  • Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Winter of Horror

The Backrooms - Found Footage, Found Footage #2, Found Footage #3

Onsdag 5. februar 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Kane Parsons
Manusforfatter: Kane Parsons
Skuespillere: Kane Parsons, Aakash Valdivia, Nathan Barnatt
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time

Nor:

Backrooms, som har sin opprinnelse i en 4chan-creepypasta fra 2019, er et fascinerende stykke media som fokuserer mer på det som er utelatt fremfor representert. Sammen med creepypastaen introduserte Backrooms konsepter som «liminale rom» og «noclipping» til den større offentligheten. Det førstnevnte refererer til kjente fellesområder som er fjernet fra sin forventede kontekst; arkitekturens uncanny valley—eller den uhyggelige dal, på godt norsk. Tenk på tomme skolekorridorer i sommerferien eller et nytt kontorbygg som ennå ikke er åpnet for publikum eller sine ansatte. «Noclipping» i dataspill, ofte førstepersonsspill, refererer til at spilleren «faller ut av» spillkartet på grunn av en feil eller en glitch. Når spillere "faller ut" gir det tilgang til deler av kartet som gjerne ikke er aktivert av spillmotoren, og som dermed er blottet for andre karakterer, motstandere, teksturer og handling.

Backrooms er fellesbetegnelsen for en serie korte YouTube-videoer laget av Kane Parsons, som gikk viralt i 2022. Vi viser tre sentrale videoer fra serien—Found Footage, Found Footage #2 og Found Footage #3—som tar begrepet "liminale rom" til det ekstreme og konfronterer seeren med en endeløs labyrint av ensartede kontoraktige rom fylt med den summende lyden av lysrør. Gjennom sin uendelige utstrekning, som skaper en form for klaustrofobi gjennom sin endeløshet, trekker Found Footage-filmene paralleller til den beryktede korridoren i Mark Danilewskis House of Leaves, og antyder eksistensen av uhyggelige arkitektoniske strukturer som er større på innsiden enn utsiden.


Eng:

Originating from a 2019 4chan creepypasta, Backrooms is a curious piece of media that is focused on omission rather than representation. Together with the creepypasta, it ushered into the public domain such concepts as liminal spaces and noclipping. The former refers to familiar communal spaces stripped of their expected context; the uncanny valley of architecture. Think of empty school corridors during the summer break, or a newly built office space not yet open to the public or its employees. Noclipping in computer games, oftentimes first-person ones, refers to the event of the player "falling out" of the game map due to a bug or a cheat. Such "falling out" allows access to parts of the map that, for example, have not been triggered yet by the game engine and thus are devoid of any NPCs, opponents, textures or action.

Backrooms is a collective name for a series of short YouTube videos created by Kane Parsons that went viral in 2022. We are showing three central videos from the series—Found Footage, Found Footage #2 and Found Footage #3—that take the notion of liminal space to its extreme, confronting the viewer with a never ending labyrinth of uniform office-like spaces full of fluorescent buzzing. In their vastness and claustrophobia-through-endlessness, the Found Footage films parallel the (in)famous hallway in Mark Danilewski’s House of Leaves, hinting at the existence of eerie architectural structures that are bigger on the inside than the outside.

Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
TRASHFILMFESTIVALEN 2025
Jan
31
to Feb 2

TRASHFILMFESTIVALEN 2025

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Festival

TRASHFILMFESTIVALEN - 2025

Fredag 31. januar - Søndag 02. februar

Kjøp billett


Info:

Visningsformat: ???
Regissør: ???
Manusforfatter: ???
Skuespillere: ???
Produksjonsland: ???
Språk: ???
Undertekst: ???
Lengde: ???

Eng:

After being stuck in the winter snow in 2024, the garbage truck has finally arrived in Bergen once again! We are excited to invite you all to the fourth iteration of Trashfilmfest! Prepare for a weekend filled with movies that will make you laugh, cringe, gasp out of pure shock, feel embarrassed for everyone involved and just straight up look away! From cult classics to painfully cringe, but action-filled exploitation movies, we have something for everyone! So kidnap all your friends and enjoy this monstrosity of a festival together with us!

MORE INFO TO COME


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →
Creep (2014)
Jan
29
7:00 PM19:00

Creep (2014)

  • Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49) (map)
  • Google Calendar ICS

Winter of Horror

Creep (2014)

Onsdag 29. januar 2025 - kl. 19:00

Kjøp billett


Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Patrick Brice
Manusforfatter: Patrick Brice, Mark Duplass
Skuespillere: Patrick Brice, Mark Duplass
Produksjonsland: U.S.A.
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 17 minutter

Nor:

Mark og Jay Duplass har vært sentrale skikkelser på den amerikanske indiescenen i mange, mange år, og var i starten av deres karrierer spesielt kjent innenfor den såkalte «mumblecore» sjangeren. Når Mark Duplass, sammen med regissør Patrick Brice, skrev og spilte hovedrollen i Creep, var det mange som fikk se ham i et helt nytt lys.

Når vi først blir introdusert for Mark Duplass sin karakter i Creep, er det fristende å se ham som en forlengelse av mange av hans tidligere rolletolkninger: en litt klein, ofte godhjertet men naiv fyr. Dette inntrykket snus fort. Regissør Patrick Brice spiller Aaron, en amatørregissør som svarer på en online-annonse fra Josef (Duplass). Josef ønsker å filme og forevige noen dager fra sitt liv for sin ufødte sønn før han skal dø av kreft, men selvsagt har han andre intensjoner enn som så. Brice og Duplass har samarbeidet foran og bak kamera for å skape en virkelig uhyggelig found-footage-film, som er like morsom som den er skummel. Det har i ettertid kommet enda en spillefilm, samt en antologi TV-serie, hvor Duplass på ny trer inn i hovedrollen.


Eng:

Mark and Jay Duplass have been key figures in the American indie scene for many, many years—early on they were especially recognized within the so-called "mumblecore" genre. When Mark Duplass, together with director Patrick Brice, wrote and starred in Creep, many viewers got to see him in a completely different light.

At first, it is tempting to see Mark Duplass’ character in Creep as an extension of many of the people he played before: a slightly awkward, often kind-hearted but naive guy. This impression is quickly turned on its head. Director Patrick Brice plays Aaron, an amateur filmmaker who responds to an online ad placed by Josef (Duplass), a recluse who wants to film and document a few days of his life for his unborn son before he dies of cancer. Of course, Josef has other intentions. Brice and Duplass worked together both in front of and behind the camera to create a truly unsettling found-footage film that is as funny as it is eerie. It has since spawned one sequel film and an anthology TV-series with Mark Duplass reprising his role.


Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)

View Event →