Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Joaquín Cociña, Cristóbal León
Manusforfatter: Joaquín Cociña, Cristóbal León
Skuespillere: Antonia Giesen, Franssisco Visceral Rivera, Jaime Vadell
Produksjonsland: Chile
Språk: Spansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 2 minutter

Nor:

Den Chilenske regissørduoen Joaquín Cociña og Cristóbal León hadde laget en håndfull eksperimentelle kortfilmer før de brakdebuterte som spillefilmregissører i 2018 med The Wolf House. Denne stop-motion-filmen—for voksene (!)—hentet inspirasjon fra virkelige hendelser i Chile, og tok form som et urovekkende og voldsomt eventyr. Filmen virket å ha vokst ut av de mørkeste avkrokene i Cociña og León sine hjerner og kreative visjoner, og blandet utallige sjangere og former for å skape noe helt eget.

The Hyperboreans er ikke noe mindre kreativ, og ikke noe mindre sky i sitt blikk på Chile og landets historie. Dette er en film som blander stop-motion, live-action, og dukketeater for å fortelle historien om minnet om en tapt film, skapelsen av en ny film, samt potensialet for at den Chilenske forfatteren og poeten—og Nazi-sympatisøren—Miguel Serrano, kanskje har manet frem et filmmanus gjennom et avatar som liker metal-musikk. Bindelendet mellom alt dette er skuespilleren og psykologen Antonia Giesen, spilt av Antonia Giesen, som var del av den tapte filmen, kjenner to filmregissører som heter Joaquín Cociña og Cristóbal León, og har metal-elskeren som pasient.

Alt dette, og mer, tar plass i en film på bare 62 minutter, og det er verken en overdrivelse, et metafor, eller en kritikk, å si at den nærmest revner i sømmene. Hvor The Wolf House er nærmest overveldende mørk, er The Hyperboreans langt mer morsom i sin underlige og labyrintiske konstruksjon som hele tiden overrasker og tar uventede vendinger i både innhold og form.

Eng:

The Chilean filmmaking duo Joaquín Cociña and Cristóbal León had created a handful of experimental short films before making a spectacular debut as feature film directors in 2018 with The Wolf House. This stop-motion film—for adults (!)—was inspired by real events in Chile and took the form of a disturbing and violent fairytale. The film seemed to emerge from the darkest corners of Cociña and León's respective minds and creative visions, blending countless genres and styles to create something entirely singular.

The Hyperboreans is no less creative, and no less unflinching in its gaze at Chile and its history. This is a film that combines stop-motion, live-action, and puppetry to tell the story of the memory of a lost film, the creation of a new film, and the possibility that the Chilean writer and poet—and Nazi sympathizer—Miguel Serrano might have conjured up a screenplay through an avatar named “metalhead.” Tying all of this together is actress and psychologist Antonia Giesen, played by Antonia Giesen, who was part of the lost film, knows two film directors named Joaquín Cociña and Cristóbal León, and has the metalhead “avatar” as her patient.

All of this—and more—takes place in a film that’s only 62 minutes long. It’s no exaggeration, nor metaphor or critique, to say that it almost bursts at the seams. Where The Wolf House is overwhelmingly dark, The Hyperboreans is far more playful in its strange and labyrinthine construction, constantly surprising with unexpected twists in both content and form.

Out of Place: Memories of Edward Said - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Makoto Satô
Manusforfatter: Makoto Satô
Produksjonsland: Japan
Språk: Engelsk, arabisk, hebraisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer & 18 minutter

UNDR - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Kamal Aljafari
Manusforfatter: Kamal Aljafari
Produksjonsland: Palestina
Språk: Arabisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 15 minutter

The Secret Garden - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Nour Ouayda
Manusforfatter: Nour Ouayda, Carine Doumit
Produksjonsland: Lebanon
Språk: Arabisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 27 minutter

Nor:

Den 19. januar trådte våpenhvilen mellom Israel og Hamas i kraft. Dette er, som Palestinakomiteen sier, «et nødvendig og livreddende tiltak» og det har vært fint å se styrken, kjærligheten, og kampviljen til det Palestinske folk som feirer at denne avtalen kom på plass—etter 15 måneder med folkemord i Gaza. Nå handler det om å ikke se bort, om å ikke ta våpenhvilen som en endelig destinasjon, og fortsette å holde Benjamin Netanyahu og staten Israel til ansvar. De bildene og nyhetene som har kommet fra blant annet Jenin i Vestbredden i etterkant av 19. januar er skremmende, men ikke overraskende. Det er vårt ansvar å fortsette kampen for frihet for alle Palestinere. Det er vårt ansvar å huske historien, og fortsette å lære. Det er vårt ansvar å ikke se bort.

Makoto Satô er en dokumentarfilmskaper som ikke får nok anerkjennelse eller hyllest for sitt arbeid, som først og fremst er bygget på og av ren solidaritet med hans subjekter. I Out of Place: Memories of Edward Said gir han oss et innblikk i livet og karrieren til den Palestinsk-amerikanske historikeren, forfatteren, og professoren Edward Said. Han benytter Saids eget memoar for å ta oss med på en reise inn i hans liv, helt tilbake til hans barndom. Satôs film er langt mer enn en biografisk hyllest til en anerkjent aktivist og politisk forkjemper, ettersom den også tar oss med over landegrenser og inn i glemte hjem og stedsplasser som Said—og andre—ikke kunne besøke selv. Slik forankrer Satô filmen i helt konkrete materielle tilstander for den Palestinske personen som er presset på flukt. Vi viser Out of Place: Memories of Edward Saidid sammen med to andre eksperimentelle kortfilmer: Kamal Aljafari sin UNDR og The Secret Garden av Nour Ouayda. Begge disse filmene kan sies å være landskapsfilmer, og begge filmene benytter filmpoesien og lyrikken for å utfordre og konfrontere oppfatninger av bosted, tilhørighet, stedsidentitet, hjemland osv. Hva betyr det å se et landskap bli revet i stykker av bomber, hva mister barn så vel som voksne i møte med ødelagt infrastruktur og natur, og ikke minst hvilke styrke viser folk i møte med dette for å fortsette kampen videre.

Eng:

On January 19, the ceasefire between Israel and Hamas came into effect. This is, as Palestinakomiteen said, “a necessary and life-saving measure,” and it has been heartening to witness the strength, love, and determination of the Palestinian people as they celebrate the arrival of this ceasefire—following 15 months of genocide in Gaza. Now, it is crucial to not look away, not to see the ceasefire as a final destination, and to continue to hold Benjamin Netanyahu and the state of Israel accountable. The images and news emerging from places like the city of Jenin in the West Bank after January 19th are alarming, though not surprising. It is our responsibility to continue the fight for freedom for all Palestinians. It is our responsibility to remember history and to keep learning. It is our responsibility to never look away.

The documentary filmmaker Makoto Satô deserves far more recognition and praise for his work, which is fundamentally rooted in pure solidarity with his subjects. In Out of Place: Memories of Edward Said, he provides a glimpse into the life and career of Palestinian-American historian, author, and professor Edward Said. He uses Said’s memoir to take us on a journey through his life, all the way back to his childhood. Satô’s film is far more than a biographical tribute to a renowned activist and political advocate however. It also crosses borders and enters forgotten homes and places that Said—and others—could not visit themselves. In this way, Satô grounds the film in the very real material conditions faced by Palestinians forced into exile. We are screening Out of Place: Memories of Edward Said alongside two other experimental short films: Kamal Aljafari’s UNDR and The Secret Garden by Nour Ouayda. Both films can be considered landscape films, using cinematic poetry and lyricism to challenge and confront notions of resistance, belonging, geographical identity, homeland, displacement, and more. What does it mean to see a landscape torn apart by bombs? What do children and adults lose when faced with destroyed infrastructure and nature? And above all, what strength and resilience do people show in the face of such devastation to continue their fight forward?

Gaza Fights for Freedom - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Abby Martin
Manusforfatter: Abby Martin, Mike Prysner
Produksjonsland: U.S.A.
Språk: Engelsk, arabisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 24 minutter

A Stone's Throw - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Razan AlSalah
Manusforfatter: Razan AlSalah
Produksjonsland: Canada, Lebanon, Palestina
Språk: Arabisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 40 minutter

Canada Park - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Razan AlSalah
Manusforfatter: Razan AlSalah
Produksjonsland: Canada, Palestina
Språk: Arabisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 9 minutter

Nor:

Den 19. januar trådte våpenhvilen mellom Israel og Hamas i kraft. Dette er, som Palestinakomiteen sier, «et nødvendig og livreddende tiltak» og det har vært fint å se styrken, kjærligheten, og kampviljen til det Palestinske folk som feirer at denne avtalen kom på plass—etter 15 måneder med folkemord i Gaza. Nå handler det om å ikke se bort, om å ikke ta våpenhvilen som en endelig destinasjon, og fortsette å holde Benjamin Netanyahu og staten Israel til ansvar. De bildene og nyhetene som har kommet fra blant annet Jenin i Vestbredden i etterkant av 19. januar er skremmende, men ikke overraskende. Det er vårt ansvar å fortsette kampen for frihet for alle Palestinere. Det er vårt ansvar å huske historien, og fortsette å lære. Det er vårt ansvar å ikke se bort.

Gaza Fights for Freedom er en dokumentarfilm om den store marsjen hjem i 2018, hvor tusenvis av Palestinske mennesker marsjerte i fred til grensegjerde i Gaza. Her ble de hensynsløst beskutt og drept av Israelske snikskyttere, hvor de døde inkluderte journalister, helsearbeidere, og barn. Abby Martins dokumentar er essensiell, ikke bare fordi den tar oss med direkte til grensegjerdet, men også fordi hun effektivt og systematisk dekonstruerer løgner fra det Israelske statsapparatet, på samme tid som hun viser den historiske konteksten som har ledet oss til 2018—og 2025. Vi viser filmen sammen med to kortfilmer av den Palestinske filmskaperen Razan AlSalah. AlSalah er en eksperimentell filmskaper som i A Stone’s Throw og Canada Park er opptatt av mennesker som av ulike grunner ikke kan returnere til sine hjemland—enten det er de som har vokst opp i eksil etter den første Nakba i 1948, eller de som har blitt drevet på flukt i årene siden. Ved å benytte digital teknologi som Google Maps og Google Street View, samt såkalt «desktop-film» (hvor filmskaperne tar opptak av sitt eget skrivebord), utforsker hun grensene og umulighetene som oppleves av disse fordrevne menneskene; disse menneskene som kun kan besøke sine tidligere hjem eller sine forfedres bostedsadresser som digitale avatarer gjennom de overnevnte verktøyene.

Eng:

On January 19, the ceasefire between Israel and Hamas came into effect. This is, as Palestinakomiteen said, “a necessary and life-saving measure,” and it has been heartening to witness the strength, love, and determination of the Palestinian people as they celebrate the arrival of this ceasefire—following 15 months of genocide in Gaza. Now, it is crucial to not look away, not to see the ceasefire as a final destination, and to continue to hold Benjamin Netanyahu and the state of Israel accountable. The images and news emerging from places like the city of Jenin in the West Bank after January 19th are alarming, though not surprising. It is our responsibility to continue the fight for freedom for all Palestinians. It is our responsibility to remember history and to keep learning. It is our responsibility to never look away.

Gaza Fights for Freedom is a documentary about the Great March of Return in 2018, when thousands of Palestinians peacefully marched to the Gaza border fence. There, they were ruthlessly shot and killed by Israeli snipers, among the dead were journalists, healthcare workers, and children. Abby Martin’s documentary is essential, not only because it takes us directly to the border fence but also because it effectively and systematically deconstructs lies from the Israeli state apparatus while providing the historical context that led us to 2018—and 2025. We are screening the film alongside two short films by Palestinian filmmaker Razan AlSalah. AlSalah is an experimental filmmaker whose works A Stone’s Throw and Canada Park explore the lives of people who, for various reasons, cannot return to their homelands—whether they grew up in exile following the first Nakba in 1948 or were displaced in the years since. Using digital tools like Google Maps and Street View, as well as so-called "desktop film" (where filmmakers record their own computer screens), she examines the boundaries and impossibilities experienced by these displaced individuals; people who can only visit their former or ancestral homes as digital avatars through the aforementioned tools.

The Meetings of Anna - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Chantal Akerman
Manusforfatter: Chantal Akerman
Skuespillere: Aurore Clément, Helmut Griem, Magali Noël
Produksjonsland: Frankrike, Belgia, Vest-Tyskland
Språk: Fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer & 8 minutter

The Seventh Continent - Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Michael Haneke
Manusforfatter: Michael Haneke
Skuespillere: Birgit Doll, Dieter Berner, Leni Tanzer
Produksjonsland: Østerike
Språk: Tysk, fransk, engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 48 minutter

Nor:

Michael Haneke og Chantal Akerman er åpenbart to vidt forskjellige filmskapere, og det er ikke nødvendigvis åpenbart å se dem i lys av hverandre. Begge regissørene har hatt lange og mye omdiskuterte karrierer, og begge har filmer som siteres og nevnes oftere enn andre. For Akerman er dette selvsagt Jeanne Dielman, 23 Quai du Commerce, 1080 Bruxelles—som i 2022 ble kåret til den beste filmen noensinne i den anerkjente Sight & Sound-rangeringen som publiseres hvert tiende år. Haneke forbindes ofte med Caché, Funny Games, og Amour. Begge har langt mer å by på enn disse overnevnte titlene, og spesielt Akerman—som av mange regnes som en filmskaper som tester tålmodigheten til sitt publikum—har gjort mye av sitt beste arbeid i kortfilmene sine.

The Meetings of Anna og The Seventh Continent er ikke akkurat skjulte perler i deres respektive filmografier, men de fortjener likevel mer oppmerksomhet enn de har fått de seneste årene. Disse filmene kom ut ved slutten av hvert sitt tiår—henholdsvis 1978 og 1989—og det er absolutt ekko fra den ene filmen til den andre. Dette betyr ikke nødvendigvis at Haneke var inspirert av Akerman, men som monumentale filmhistoriske verk, er det ekstremt spennende å se dem i lys av hverandre. Fra de formalistiske likhetene—og ulikhetene—til de tematiske trådene, som monotonien og fremmedgjøringen i det moderne samfunn. For Haneke kommer denne fremmedgjøringen til uttrykk gjennom en familie som sakte men sikkert blir knust av forbrukersamfunnets rutiner, dag ut og dag inn. Uten å innta noen eksplisitt etisk holdning planter Haneke i The Seventh Continent en bombe i hjertet av den østerrikske middelklassen. For Akerman, derimot, er fremmedgjøringen en direkte konsekvens av menneskets uunngåelige ensomhet. The Meetings of Anna er et vitnesbyrd om den knusende følelsen av å ha hatt og mistet andres selskap, et vitnesbyrd om den kompromissløse naturen i det å drive fra hverandre.

Begge er krevende verk av fiksjon som absolutt er verdt innsatsen.

Eng:

Michael Haneke and Chantal Akerman are obviously two very different filmmakers, and it’s not necessarily intuitive to view them in relation to one another. Yet, both of them have had long and highly celebrated careers, and both have made films that are cited and referenced more often than others. For Akerman, this is, of course, Jeanne Dielman, 23 Quai du Commerce, 1080 Bruxelles—which was named the greatest film of all time in the prestigious Sight & Sound poll in 2022, a list published once every ten years. Haneke is often associated with Caché, Funny Games, and Amour. Both have much more to offer beyond these well-known titles, and Akerman in particular—who is often regarded as a filmmaker who tests the patience of her audience—has done some of her best work in her short films.

The Meetings of Anna and The Seventh Continent are not exactly hidden gems in their respective filmographies, but they still deserve more attention than they’ve received in recent years. These films were released at the end of their respective decades—1978 and 1989—and there are definite echoes between the two. This doesn’t necessarily mean that Haneke was inspired by Akerman, but as monumental works in film history, to view them in conversation with one another illuminates both works in new ways. From the formal similarities—and dissimilarities—to their shared thematic preoccupations, such as the alienation in a modern society. For Haneke, the alienation in question is the alienation of a family being imperceptibly crushed by the unrelenting routine of consumerism day in and day out. Without taking any explicit ethical stance, in The Seventh Continent Haneke plants a bomb at the heart of the Austrian middle-class. For Akerman, on the other hand, alienation is a direct consequence of the inescapable loneliness of all human beings. The Meetings of Anna is Akerman’s soliloquy, a testament to the opppressive feeling of having had and lost the company of the other, a testament to the uncompromising nature of drifting apart.

These are both challenging works of fiction that are absolutely worth the effort.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Kane Parsons
Manusforfatter: Kane Parsons
Skuespillere: Kane Parsons, Aakash Valdivia, Nathan Barnatt
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time

Nor:

Backrooms, som har sin opprinnelse i en 4chan-creepypasta fra 2019, er et fascinerende stykke media som fokuserer mer på det som er utelatt fremfor representert. Sammen med creepypastaen introduserte Backrooms konsepter som «liminale rom» og «noclipping» til den større offentligheten. Det førstnevnte refererer til kjente fellesområder som er fjernet fra sin forventede kontekst; arkitekturens uncanny valley—eller den uhyggelige dal, på godt norsk. Tenk på tomme skolekorridorer i sommerferien eller et nytt kontorbygg som ennå ikke er åpnet for publikum eller sine ansatte. «Noclipping» i dataspill, ofte førstepersonsspill, refererer til at spilleren «faller ut av» spillkartet på grunn av en feil eller en glitch. Når spillere "faller ut" gir det tilgang til deler av kartet som gjerne ikke er aktivert av spillmotoren, og som dermed er blottet for andre karakterer, motstandere, teksturer og handling.

Backrooms er fellesbetegnelsen for en serie korte YouTube-videoer laget av Kane Parsons, som gikk viralt i 2022. Vi viser tre sentrale videoer fra serien—Found Footage, Found Footage #2 og Found Footage #3—som tar begrepet "liminale rom" til det ekstreme og konfronterer seeren med en endeløs labyrint av ensartede kontoraktige rom fylt med den summende lyden av lysrør. Gjennom sin uendelige utstrekning, som skaper en form for klaustrofobi gjennom sin endeløshet, trekker Found Footage-filmene paralleller til den beryktede korridoren i Mark Danilewskis House of Leaves, og antyder eksistensen av uhyggelige arkitektoniske strukturer som er større på innsiden enn utsiden.

Eng:

Originating from a 2019 4chan creepypasta, Backrooms is a curious piece of media that is focused on omission rather than representation. Together with the creepypasta, it ushered into the public domain such concepts as liminal spaces and noclipping. The former refers to familiar communal spaces stripped of their expected context; the uncanny valley of architecture. Think of empty school corridors during the summer break, or a newly built office space not yet open to the public or its employees. Noclipping in computer games, oftentimes first-person ones, refers to the event of the player "falling out" of the game map due to a bug or a cheat. Such "falling out" allows access to parts of the map that, for example, have not been triggered yet by the game engine and thus are devoid of any NPCs, opponents, textures or action.

Backrooms is a collective name for a series of short YouTube videos created by Kane Parsons that went viral in 2022. We are showing three central videos from the series—Found Footage, Found Footage #2 and Found Footage #3—that take the notion of liminal space to its extreme, confronting the viewer with a never ending labyrinth of uniform office-like spaces full of fluorescent buzzing. In their vastness and claustrophobia-through-endlessness, the Found Footage films parallel the (in)famous hallway in Mark Danilewski’s House of Leaves, hinting at the existence of eerie architectural structures that are bigger on the inside than the outside.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Patrick Brice
Manusforfatter: Patrick Brice, Mark Duplass
Skuespillere: Patrick Brice, Mark Duplass
Produksjonsland: U.S.A.
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 17 minutter

Nor:

Mark og Jay Duplass har vært sentrale skikkelser på den amerikanske indiescenen i mange, mange år, og var i starten av deres karrierer spesielt kjent innenfor den såkalte «mumblecore» sjangeren. Når Mark Duplass, sammen med regissør Patrick Brice, skrev og spilte hovedrollen i Creep, var det mange som fikk se ham i et helt nytt lys.

Når vi først blir introdusert for Mark Duplass sin karakter i Creep, er det fristende å se ham som en forlengelse av mange av hans tidligere rolletolkninger: en litt klein, ofte godhjertet men naiv fyr. Dette inntrykket snus fort. Regissør Patrick Brice spiller Aaron, en amatørregissør som svarer på en online-annonse fra Josef (Duplass). Josef ønsker å filme og forevige noen dager fra sitt liv for sin ufødte sønn før han skal dø av kreft, men selvsagt har han andre intensjoner enn som så. Brice og Duplass har samarbeidet foran og bak kamera for å skape en virkelig uhyggelig found-footage-film, som er like morsom som den er skummel. Det har i ettertid kommet enda en spillefilm, samt en antologi TV-serie, hvor Duplass på ny trer inn i hovedrollen.

Eng:

Mark and Jay Duplass have been key figures in the American indie scene for many, many years—early on they were especially recognized within the so-called "mumblecore" genre. When Mark Duplass, together with director Patrick Brice, wrote and starred in Creep, many viewers got to see him in a completely different light.

At first, it is tempting to see Mark Duplass’ character in Creep as an extension of many of the people he played before: a slightly awkward, often kind-hearted but naive guy. This impression is quickly turned on its head. Director Patrick Brice plays Aaron, an amateur filmmaker who responds to an online ad placed by Josef (Duplass), a recluse who wants to film and document a few days of his life for his unborn son before he dies of cancer. Of course, Josef has other intentions. Brice and Duplass worked together both in front of and behind the camera to create a truly unsettling found-footage film that is as funny as it is eerie. It has since spawned one sequel film and an anthology TV-series with Mark Duplass reprising his role.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Daniel Myrick, Eduardo Sánchez
Manusforfatter: Daniel Myrick, Eduardo Sánchez, Heather Donahue
Skuespillere: Heather Donahue, Michael C. Williams, Joshua Leonard
Produksjonsland: U.S.A.
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 21 minutter

Nor:

Det er mer enn et kvart århundre siden verdenspremieren av The Blair Witch Project under Sundance-festivalen i januar 1999. Ikke bare ble den en enorm suksess og øyeblikkelig innviet filmkanonen, den hadde også en enorm innflytelse og kulturell påvirkningskraft på skrekkfilmen som skulle komme i begynnelsen av det nye århundret.

Det er lett å ta for gitt i 2025 at filmer, bøker, dataspill, eller til og med personer, kan gå viralt på et øyeblikk; en popularitet som i mange tilfeller brenner ut like fort som den startet. 1999 var noe helt annet, og at en liten film laget med et minimalt budsjett av en håndfull personer på mange måter ble en av de første virale filmsuksessene er bemerkelsesverdig. Da den ble presentert i Sundance ble hele rollegalleriet kreditert som «savnet» eller «død,» noe som selvsagt var med på å skape blest rundt filmen. The Blair Witch Project er en av de mest innflytelsesrike skrekkfilmene noensinne og står som en tidskapsel til en annen tid som det er lett å glemme i 2025.

Eng:

It’s been a quarter century since The Blair Witch Project premiered at the Sundance Festival in January 1999. The film became an instant success, cementing its place in cinematic history and profoundly influencing horror films of the early 21st century.

In 2025, it’s easy to take for granted how quickly movies, books, games, or even people can go viral—a fame that often fades as quickly as it arrived. 1999 was different. That a low-budget film created by a small team became the first viral movie success is remarkable, and the fact that the cast was all credited as “missing” or “dead” at Sundance added to its air of mystery. The Blair Witch Project remains not only a landmark in horror but also a time capsule of another time.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Bob Clark
Manusforfatter: Roy Moore
Skuespillere: Olivia Hussey, Keir Dullea, Margot Kidder
Produksjonsland: Canada
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 38 minutter

Nor:

Den siste kvelden før juleferien holder jentene i sorority-huset Pi Kappa Sigma en feiring før de drar hjem hver for seg. Kvelden tar en brå vending når mannen de kaller “The Moaner,” som har trakassert dem over telefon i mange måneder, ringer de på ny. Et par av jentene blir nervøse, noen blir sinte, og andre ser ut til å ikke bry seg om mannen i det hele tatt.

Jentene bestemmer seg for å ikke tenke for mye på “The Moaner,” helt til de dagen derpå oppdager at en av jentene har forsvunnet i løpet av natten. De mener at forsvinningen og trakasseringen kan være tilknyttet hverandre, noe politiet ikke kjøper før de neste morgen finner liket av en annen ung jente i parken.

Eng:

The last night before the Christmas holiday, the sorority sisters of Pi Kappa Sigma have one last party before they all leave for the holidays. The mood of the party quickly changes when “The Moaner,” a man who has harassed them for a while, calls them once again. The girls decide that the party is over and head to their rooms, trying not to think too much about it. The next morning, they discover that one of the girls has gone missing. They try to go to the police and explain that the calls might be connected to the disappearance, which they don't believe until the body of another young girl is discovered in the park.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Ousmane Sembène
Manusforfattere: Ousmane Sembène, Carrie Sembène
Skuespillere: Tabata Ndiaye, Alioune Fall, Moustapha Yade
Produksjonsland: Senegal
Språk: Wolof, arabisk, engelsk, dioula
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer

Nor:

Ceddo var navnet som ble gitt til en folkegruppe som enda praktiserte Afrikansk spiritualisme og holdt på tradisjonell kultur i Senegal da Islam, kristendom, og kolonialisme gjorde inntog i landet. Filmen utspiller seg i et uspesifisert tidsrom før Senegal ble kolonialisert og omhandler en gruppe Ceddo som står i mot den lokale kongen og hans plan om å konvertere befolkningen til Islam. De kidnapper kongens datter, prinsesse Dior Yacine, og situasjonen blir fort voldelig.

Eng:

The Ceddo, or "the people of refusal," was a name given to the last holders of African spiritualism. In this historical drama set during some unspecified period of time in precolonial Senegal, the Ceddo are at odds with the local King who has aligned himself with Islam and desires to forcefully convert the population.

As tensions rise, the situation is further complicated by the presence of white Christian missionaries and traders, who offer goods and weapons in exchange for slaves. In an act of protest, the Ceddo kidnap and hold hostage the King's daughter, Princess Dior Yacine, but the situation escalates and turns violent as attempts are made to retrieve her.

Ceddo is a multilayered work written and directed by the self-taught Ousmane Sembène, often dubbed "the father of African cinema." The psychological authenticity of the characters, portrayed by non-professional actors, play an important part of the story. The film explores a number of themes such as corruption, political opportunism, and defense of cultural identity against the spread of Islam, Christianity and colonialism.

Info:

Visningsformat: DCP
Originaltittel: Garagenvolk
Regissør: Natalija Yefimkina
Produksjonsland: Tyskland
Språk: Russisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 35 minutter

Nor:

Kanskje enhver person som vokste opp utenfor hovedstedene i det post-sovjetiske Øst-Europa, tilbrakte en betydelig del av barndommen sin i og rundt garasjer. Kyss, sigaretter, narkotika, slagsmål, og musikkgigger—garasjer rommer mange menneskelige opplevelser som ofte ikke har noe med kjøretøyene å gjøre. I Garage People avslører Natalia Yefimkina det skjulte livet som utspiller seg i garasjer mot bakteppet av den sibirske ødemark. Filmen er et portrett av et samfunn som rømmer inn i garasjene fra dag-til-dag kampene som oppstår under et autoritært regime. Disse stygge strukturene har blitt et av de få stedene hvor frihet og individualitet fortsatt eksisterer.

Eng:

Perhaps every person who grew up in a non-capital city in post-Soviet Eastern Europe spent a considerable part of their childhood in and around garages. Kisses, cigarettes, drugs, fights, and music gigs—garages host a plethora of human experiences that more often than not have nothing to do with vehicles.

Seven years after Im Keller (2014), where Ulrich Seidl peeks into the intimate interests and lives of Austrians in their basements, Natalia Yefimkina ventured on a deceptively similar quest of unveiling the hidden life unfolding inside garages set against the backdrop of the Siberian nowhereness. It quickly becomes apparent, however, that Garage People is a portrait of a society of people that sees garages as an escape from the trenches of day-to-day struggle in an authoritarian regime. These unseemly structures have become one of the few places where freedom and individuality still persist.

Info:

Visningsformat: DCP
Originaltittel: Зачарована Десна
Regissør: Yuliya Solntseva
Manusforfatter: Aleksandr Dovzhenko
Skuespillere: Evgeniy Samoylov, Vladimir Goncharov, Evgeniy Bondarenko
Produksjonsland: Sovjetunionen
Språk: Russisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 21 minutter

Nor:

Til tross for å være den første kvinnen som vant prisen for beste regissør ved filmfestivalen i Cannes i 1961, er Yuliya Solntseva fortsatt i skyggen av sin partner; den ukrainske regissøren Oleksandr Dovzhenko. Likevel, står Solntsevas verk som nyskapende filmkunst fylt med dristig lyddesign, innovativ montasje, og drømmelignende fortellinger på grensen til magisk realisme. The Enchanted Desna er et perfekt eksempel på Solntsevas tilnærming til film. Filmen er basert på en selvbiografisk novelle av Dovzhenko, og er et kjærlighetsbrev til Ukraina og dets pastorale landskap, med en historie som dykker ned i barndomsdrømmeriene til en ukrainsk soldat.

Eng:

Despite being the first woman to win the Best Director Award at the Cannes Film Festival in 1961 (a feat only recently matched by Sofia Coppola in 2017), and being highly respected by peers like Jean-Luc Godard, Yuliya Solntseva is still considered to be in the shadow of her partner, the Ukranian director Oleksandr Dovzhenko. This unfortunate oversight notwithstanding, Solntseva’s oeuvre stands its ground as innovative filmmaking replete with daring sound design, innovative montage, and dreamlike story-telling verging on magic realism.

The Enchanted Desna is a perfect example of Solntseva’s approach to cinema. Based on an autobiographical novella by Dovzhenko, the story delves into the childhood reveries of a Ukrainian soldier. As part of Solntseva’s Ukrainian Trilogy, along with Poem of the Sea (1958) and Chronicle of Flaming Years (1961), The Enchanted Desna is a love letter to Ukraine and its pastoral landscapes.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Alain Kassanda
Skuespillere:
Produksjonsland: Nigeria, Frankrike
Språk: Engelsk, joruba, fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 29 minutter

Nor:

Studentene ved universitetet i Ibadan i det sørvestlige Nigeria er alt annet enn dumme og passive slik som begrepet “coconut head” tilsier. De har dannet en filmklubb og møtes hver torsdag for å se verkene til regissører som Med Hondo og Mahamet Saleh Haroun; hvor filmene står som utgangspunkt for debatter om et bredt spekter av temaer som kolonialisme, korrupsjon, interseksjonalitet, og feminisme. Coconut Head Generation er regissert av Alain Kassanda og filmet i perioden 2019 til 2021.

Eng:

Insultingly called “coconut heads” by the older generations, the students of the University of Ibadan in south-western Nigeria are anything but stupid and passive as the term implies. They have formed a film club and meet every Thursday to watch the works of directors such as Med Hondo and Mahamet Saleh Haroun, and they use these films as a starting point for heated debates on a wide range of topics such as colonialism, corruption, intersectionality, and feminism. As the Thursday Film Series transforms from a film club into a political movement, we follow the young members from a small auditorium where they watch films, to the barricades in the streets.

Coconut Head Generation is an observational documentary filmed between 2019 and 2021. It explores the power that cinema and community have to initiate change, and the importance of spaces in which people can meet to discuss ideas and exchange perspectives. Directed by the Kinshasa-born filmmaker and programmer Alain Kassanda, the film won the Grand Prize at Cinéma du Réel in 2023.

Info:

Visningsformat: DCP
Originaltittel: 다음 소희
Regissør: July Jung
Manusforfatter: July Jung
Skuespillere: Kim Si-Eun, Bae Doona, Choi Hee-jin
Produksjonsland: Sør-Korea
Språk: Koreansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer & 18 minutter

Nor:

Next Sohee er en film som bygger på undersøkende journalistikk. Selv om karakterene er fiktive, er mye av handlingen basert på nyhetsartikler publisert i Sør-Korea som avslørte de forferdelige forholdene den koreanske ungdommen stod overfor på arbeidsplassen. Regissør July Jung undersøker denne urettferdigheten gjennom en delikat og bevisst film.

Det er en film i to halvdeler som tar for seg undertrykkelsen opplevd av skoleeleven So-hee (Kim Si-eun), og en politibetjent (Bae Doo-na) som kjemper for rettferdighet mot umulige odds. Next Sohee fremhever disse problemene i Sør-Korea, men den tar opp universelle tema og er frustrerende, trist og øyeåpnende.

Eng:

Next Sohee is July Jung’s meditative and uncomfortable examination of the exploitation of young people in a late capitalist society. It follows So-hee (Kim Si-eun), a spirited high-schooler beginning a work placement at a call center, who ultimately has life crushed out of her. The film also features director Jung’s frequent collaborator Bae Doona. Both lead actresses deliver poignant and sensitive portrayals of women on either side of the workplace, equally stuck in a rotten system. The story is based on news articles published in South Korea.

Next Sohee is a film in two halves: an intimate and harrowing look at the cruelty vulnerable youths can experience in the workplace, and a frantic and frustrating fight for unattainable justice. The lack of insight into the characters highlights how capitalism dehumanizes people to be no more than workers—with many thinking themselves blameless in the suffering of others. We’re all just trying to survive, after all.

Nor:

Tradisjonen tro tyvstarter vi Bergen internasjonale filmfestival ved å vise en film fra det kommende programmet, nesten en hel uke før festivalens offisielle startskudd 16. oktober. Hvilken film dette blir får du ikke vite før lysene i salen dimmes, projektorlampen skrus på, og lerretet er belyst. Vi kan si at vi i tidligere år har overrasket publikum med filmer som Parasite (2019), Titane (2021), Decision to Leave (2022), og Passages (2023). Det blir ikke noe mindre storslagent i år.

Dersom du følger oss på sosiale medier som Instagram og Facebook, vil du muligens finne noen hint til hvilken film det blir i år i ukene og dagene før visningen.

Ønsker du å være frivillig ved årets BIFF? Ta kontakt via frivillig (at) biff.no

Eng:

As per tradition, we will kick off Bergen International Film Festival almost a week before it officially begins on October 16th with a secret screening of a film from this year’s festival. The title will be kept a secret until the lights dim and the projector lamp turns on. In previous years we’ve surprised audiences with such titles as Parasite (2019), Titane (2021), Decision to Leave (2022), and Passages (2023). This year will be equally as exciting.

For those who follow us on Instagram and Facebook, you might be able to gather some clues and hints about the film in the weeks and days leading up to the screening.

Would you like to be a volunteer for BIFF this year? Reach out to frivillig (at) biff.no

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Jane Schoenbrun
Manusforfatter: Jane Schoenbrun
Skuespillere: Anna Cobb, Michael J. Rogers, Theo Anthony
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 26 minutter

Nor:

We’re All Going to the World’s Fair er Jane Schoensbruns andre film etter debuten som regissør i 2018. En tematikk som står sentralt i alle deres filmer så langt er forholdet mellom fiksjon og realitet i henhold til internett og media, hvor dets gråsoner og mystikk blir utforsket.

Filmens hovedperson, Casey (Anna Cobb), er en tenåring som lever et nokså isolert liv og bruker store deler av dagen (og natten) på nettet. Når de begir seg ut på den beryktede virale utfordringen “We’re All Going to The World’s Fair”, kommer de i kontakt med en mystisk fremmed, samtidig som grensen mellom fiksjon og realitet sklir ut. Med en sterk påvirkning fra digitale skrekk-rollespill, Creepypasta-forum, ASMR-klipp osv. kan det argumenteres for at filmen virkelig forstår hvordan det er å vokse opp online, og konsekvensene av dette.

(Filmen har scener med blinkende lys, som kan være en risiko for dem med fotosensitiv epilepsi og lysfølsomhet.)

Eng:

Casey is a teenager who lives a rather isolated life and spends their days (and nights) on the web. While partaking in the notorious and viral challenge “We’re All Going to the World’s Fair,” they meet a mysterious stranger on the other side of their screen as the line between reality and fiction begins to blur.

With a strong influence from online horror roleplaying-games and references to our modern digital culture, We’re All Going to The World’s Fair is a film that really gets how it is to grow up online and the possible consequences.

(This film contains scenes with flashing lights and imagery, which can impose as a risk for those with photosensitive epilepsy and light sensitivity)

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: David Lynch
Manusforfatter: David Lynch
Skuespillere: Laura Dern, Grace Zabriskie, Justin Theroux
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 3 timer

Nor:

Inland Empire er en reise inn i underbevissthetens dypeste avkroker. David Lynch, som her brukte digitale kamera for første gang i sin karriere, driver publikum gjennom en rekke ufattelige, men sammenhengende, historier. Susan Blue (Laura Dern), en skuespillerinne som desperat prøver å gjenvinne grepet om virkeligheten, følger seeren gjennom denne labyrinten.

Dern leverer det som kan være hennes beste rolletolkning i dette mystiske marerittet. Inland Empire er en kompleks og forvirrende blanding av media og tone som likevel er fengslende og spennende—kanskje det eneste marerittet du ikke vil våkne opp fra—og er den siste spillefilmen regissert av David Lynch per dags dato.

Eng:

David Lynch’s Inland Empire is an odyssey into the unknown. In his first digitally shot feature, Lynch leads the viewer through a nightmarish tale of interconnected tableaus, that reminds one of Alice in Wonderland gone wrong. The digital image brings unease and claustrophobia, as the viewer is frequently forced to face their fears up close. The only tether to reality is the sonorous performance of Laura Dern as Susan Blue, an actress whose lines of reality are blurred by her participation in a seemingly cursed lost film.

Inland Empire is a sprawling film, where malevolent figures entice you around dark corners. It is an uncanny and unsettling journey, and the last feature film directed by David Lynch to this date, and it begets multiple rewatches.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Edith Carlmar
Manusforfattere: Otto Carlmar, Arne Moen
Skuespillere: Claus Wiese, Bjørg Riiser-Larsen, Eva Bergh
Produksjonsland: Norge
Språk: Norsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 28 minutter

Nor:

Edith Carlmar er anerkjent som Norges første kvinnelige regissør, og har siden 50-tallet presset sosiale normer og grenser gjennom sine filmer med sterke kvinneroller. Hun er en favoritt i filmklubbmiljøet, bare i fjor viste vi hennes siste spillefilm Ung flukt.

Det er en film som best lar seg beskrive av omstendighetene rundt den. Filmen er Norges første film noir, preget av kynisme og krim. Dette, kombinert med filmens utfordring av både kjønns- og klasseforskjeller, gjorde den svært kontroversiell ved sin debut. I Kristiansand ble den forbudt å vises, og Carlmar selv mottok dødstrusler i forbindelse med premieren i Oslo.

Filmens handling utspiller seg når en overklassekvinne og underklassemann forelsker seg i hverandre. I tillegg til å utfordre Norge med sterke kvinneroller, beskriver Carlmar på en unik måte hvordan samfunnet definerer maskulinitet, og konsekvensene det har i situasjoner hvor konvensjonelle regler for hva en mann skal gjøre, utfordres.

Eng:

Edith Carlmar is recognized as Norway’s first woman director. Her directorial debut, Death is a caress (1949), sees her challenging both gender and class norms and is maybe best described through the circumstances surrounding the work itself. It is a controversial film that was banned upon release in Kristiansand, and Carlmar herself received death threats during the Norwegian premiere in Oslo.

In the film, an upper class woman and a lower class man fall in love, and Carlmar expertly describes societal expectations of both femininity and masculinity, and what happens when these are confronted.

Info:

Visningsformat: DCP
Originaltittel: صراع في الميناء
Regissør: Youssef Chahine
Manusforfattere: Youssef Chahine, Lezait Fayed, Mohamed Refaat, El Sayed Bedeir
Skuespillere: Omar Sharif, Faten Hamamah, Ahmed Ramzy
Produksjonsland: Egypt
Språk: Arabisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer

Nor:

Da Youssef Chahine regisserte Omar Sharif og Faten Hamama i The Blazing Sun i 1954, var det starten på deres egen kjærlighetshistorie: Sharif og Hamama giftet seg kort tid etter innspillingen. I Dark Waters har Chahine invitert dem begge tilbake for nok en romantisk dramafilm, som spiller på deres kjemi både foran og bak kamera.

I filmen møter vi Ragab (Sharif), en seiler som flytter hjem til Alexandria etter tre år på sjøen for å gifte seg med sin kjære Hamedah (Hamama). Når han kommer hjem oppstår det problemer når han møter en barndomsvenn som også ønsker Hamedahs hånd. Dette er en film hvor sjalusi og misforståelser pulserer, forsterket av Sharif og Hamama sin ekte kjærlighet for hverandre.

Eng:

When Youssef Chahine directed Omar Sharif and Faten Hamama in The Blazing Sun, it marked the beginning of their off-screen romance as well: the two got married not long after shooting wrapped. In Dark Waters, Chahine has once again teamed up with Sharif and Hamama, in a film that recognizes and utilizes their chemistry both on screen and off.

In the film we meet Ragab (Sharif), a sailor who returns home to Alexandria after three years at sea to marry his childhood sweetheart, Hamedah (Hamama). However, upon his return, their reunion is soured as Ragab runs into an old friend that also aims to win Hamedah’s affection. This is a film fraught with jealousy and misunderstandings, where the romantic tension is only exacerbated by the real connection between Sharif and Hamama.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Cynthia Scott
Manusforfattere: Cynthia Scott, Gloria Demers, David Wilson
Skuespillere: Alice Diabo, Constance Garneau, Beth Webber
Produksjonsland: Canada
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 41 minutter

Nor:

Søren Kierkegaard sa som kjent “livet kan bare forstås baklengs”. Sjelden illustreres dette bedre enn i Cynthia Scotts The Company of Strangers. Åtte kvinner, syv eldre og én ung, blir forlatt i en øde hytte når bussen deres bryter ned. Her får de tid til å reflektere over livene sine sammen, både det gode og det dårlige, mens de venter på hjelp.

Filmen er en såkalt “docufiction” og er sterkt preget av improvisasjon, som leder til meningsfulle samtaler. Gjennom filmen får vi innblikk inn i kvinnenes liv, ikke bare gjennom samtaler, men også gamle bilder. Den bevisste måten filmen er redigert på lar oss bli kjent med hver kvinne, med en rollebesetning bestående av alt fra en kjent lesbisk maler, til en kvinne som rømte til Quebec under andre verdenskrig.

Eng:

Søren Kierkegaard famously stated that “life can only be understood backwards”. Rarely is this illustrated better than in Cynthia Scotts, The Company of Strangers. Eight women, seven senior and one young, are left stranded in a cabin after their bus breaks down. While waiting for help, they reflect on their lives together, both the good and the bad.

The film is heavily improvised, leading to meaningful conversations that leave a lasting impression on the viewer. These conversations, as well as old photographs, and the conscious way it has been edited, allows us to get to know these women: a cast consisting of a famous lesbian painter, a woman who escaped to Quebec during World War 2, and more.

Info:

Visningsformat: DCP
Originaltittel: जंग और अमन
Regissør: Anand Patwardhan
Manusforfatter: Anand Patwardhan
Produksjonsland: India
Språk: Hindi, urdu, engelsk, pasjto, japansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer & 28 minutter

Nor:

I mai 1998 ble både India og Pakistan atommakter etter å ha gjennomført en rekke underjordiske prøvesprengninger. Siden den gang har de utkjempet flere mindre konflikter i Kashmir-området, som Kargilkrigen i 1999, og har vært på randen av atomkrig ved flere anledninger.

Denne dokumentaren av aktivist og filmskaper Anand Patwardhan utforsker en rekke temaer relatert til Indias utvikling av atomvåpen og konflikten med Pakistan, som fremveksten av atom-nasjonalisme i India, effekten av prøvesprengninger og uranproduksjon, og aktivisme mot atomvåpen.

Eng:

In 1974 India conducted its first nuclear tests at the firing range in Pokhran. Presented as a so-called "peaceful nuclear explosion" the codeword "The Buddha is smiling" was used to signal the success of the operation. Pokhran-I, or "Operation Smiling Buddha," was followed in 1998 by the nuclear weapon test Pokhran-II and the Indian government declaring itself a nuclear state.

However, the neighboring country of Pakistan had also been developing its own nuclear programme since the early 70s. At the end of May 1998, only weeks after Pokhran-II, Pakistan executed a series of tests codenamed Chagai-I and Chagai-II, bringing the two countries to a permanent nuclear standoff.

This documentary by filmmaker and activist Anand Patwardhan explores a series of interconnected topics related to India's development of nuclear weapons and its conflict with Pakistan, such as the rise of nuclear nationalism, the impact of nuclear tests on Pokhran and surrounding villages, the consequences of uranium mining in Jadugoda, anti-nuclear activism, and the legacy of Hiroshima.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Katie Found
Manusforfatter: Katie Found
Skuespillere: Markella Kavenagh, Maiah Stewardson, Edwina Wren
Produksjonsland: Australia
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 20 minutter

Nor:

Den 16 år gamle Claudia har vokst opp i isolasjon fra omverden sammen med sin mor i et lite hus i skogen. Når moren hennes dør gjemmer Claudia seg i barndomshjemmet, men når Grace, en lokal tenåringsjente, plutselig dukker opp i hagen begynner Claudia sakte men sikkert å åpne seg opp for verden rundt henne. Grace er et friskt pust i hennes liv, og de to jentene finner både kjærlighet og støtte hos hverandre. Dessverre er den fredfulle tiden de har sammen alt for skjør, når barnevernet finner ut om moren til Claudia sitt dødsfall, og voksenverden truer den hemmelige sommerkjærligheten deres.

My First Summer er Katie Found sin debut, og er en vakker film om sorg, aksept og kjærlighet.

Eng:

The 16-year-old Claudia has grown up in isolation from the outside world with her mother in a tiny house in the woods. When her mother dies, she retreats deeper into her childhood home, but when Grace, a spirited local teen one day shows up in her garden, Claudia slowly starts to open up to the outside world. Grace is a breath of fresh air, and the two teenagers find love and support in each other, and both teach the other the importance of human connections. Unfortunately, the safety of their peace and each other is fragile when child protective services finds out about Claudia’s mothers death, and threatens their secret summer love.

My First Summer is Katie Found’s debut film, and it's a beautiful film about sorrow, acceptance and love.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Joachim Trier
Manusforfattere: Joachim Trier, Pierre Drieu La Rochelle, Eskil Vogt
Skuespillere: Anders Danielsen Lie, Hans Olav Brenner, Ingrid Olava
Produksjonsland: Norge
Språk: Norsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 35 minutter

Nor:

Regissør og manusforfatter Joachim Trier brakdebuterte i 2006 med Reprise, og ble umiddelbart å regne som en sterk stemme i det norske filmlandskapet. Fem år senere var han klar med en ny film, som fikk sin verdenspremiere i Un certain regard-programmet i Cannes, og denne ble en enda større suksess. Oslo, 31. august er av mange ansett for å være en av de beste norske filmene noensinne, med god grunn. Trier, som helt siden 2011 har vært en gjenganger ved de internasjonale filmfestivalene, ble for alvor et husholdningsnavn verden rundt med Verdens verste menneske i 2021.

Oslo, 31. august, den andre filmen i den løse Oslo-trilogien, følger Anders (spilt av Anders Danielsen Lie) gjennom ett døgn i Oslo. Han bor ved et rehabiliteringssenter for rusavhengige like utenfor hovedstaden, men har fått tillatelse til å besøke storbyen for å dra på et jobbintervju. Her møter han spøkelser og skikkelser fra et tidligere liv, og gjennom Triers sterke formspråk blir vi tatt inn i hans verden. Filmen fanger opplevelsen av å returnere til det som ikke lenger er slik det var; et minne av en plass eller person og den inkongruensen som oppstår i møte med det nye; sensasjonen av en berøring som verken er genuin eller overfladisk; en hilsen fra et ansikt du har kjent i en fjern fortid, og håpet om at noe kan bli annerledes. Trier fanger det hele med presisjon, medfølelse, og sorg.

Eng:

Director and writer Joachim Trier made an enormous splash with his feature debut, Reprise, in 2006. Five years later he returned with Oslo, August 31st, a film that had its world premiere in Cannes, and which became an even greater success for the director who was already considered one of the strongest emerging voices in Norwegian film. Trier’s films have consistently been invited to festivals around the world, but it can be argued that it was with The Worst Person in the World (2021) that he became a household name for an international audience.

Oslo August 31st, the second film in the Oslo-trilogy, is often considered one of the best Norwegian films of all time, and it’s hard to argue against such claims. The film follows Anders (played by Anders Danielsen Lie) through one day and night in Oslo. He lives in a rehabilitation center outside the city, but has been granted a day’s leave to attend an interview for a position with a publisher. In the capital he encounters specters and figures from his past—a different life—and through Trier’s sophisticated formal techniques we see the world as he does. It’s a film that captures the experience of returning to a place that you can no longer remember or recognize, the memory becomes faded and incongruent with the new experiences. The sensation of a familiar touch, that is neither genuine nor dishonest, or the recognition of a face you used to know; the hope that it might be different in the future. Trier captures it all with precision, compassion, and sorrow.