Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Bob Clark
Manusforfatter: Roy Moore
Skuespillere: Olivia Hussey, Keir Dullea, Margot Kidder
Produksjonsland: Canada
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 38 minutter

Nor:

Den siste kvelden før juleferien holder jentene i sorority-huset Pi Kappa Sigma en feiring før de drar hjem hver for seg. Kvelden tar en brå vending når mannen de kaller “The Moaner,” som har trakassert dem over telefon i mange måneder, ringer de på ny. Et par av jentene blir nervøse, noen blir sinte, og andre ser ut til å ikke bry seg om mannen i det hele tatt.

Jentene bestemmer seg for å ikke tenke for mye på “The Moaner,” helt til de dagen derpå oppdager at en av jentene har forsvunnet i løpet av natten. De mener at forsvinningen og trakasseringen kan være tilknyttet hverandre, noe politiet ikke kjøper før de neste morgen finner liket av en annen ung jente i parken.

Eng:

The last night before the Christmas holiday, the sorority sisters of Pi Kappa Sigma have one last party before they all leave for the holidays. The mood of the party quickly changes when “The Moaner,” a man who has harassed them for a while, calls them once again. The girls decide that the party is over and head to their rooms, trying not to think too much about it. The next morning, they discover that one of the girls has gone missing. They try to go to the police and explain that the calls might be connected to the disappearance, which they don't believe until the body of another young girl is discovered in the park.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Ousmane Sembène
Manusforfattere: Ousmane Sembène, Carrie Sembène
Skuespillere: Tabata Ndiaye, Alioune Fall, Moustapha Yade
Produksjonsland: Senegal
Språk: Wolof, arabisk, engelsk, dioula
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer

Nor:

Ceddo var navnet som ble gitt til en folkegruppe som enda praktiserte Afrikansk spiritualisme og holdt på tradisjonell kultur i Senegal da Islam, kristendom, og kolonialisme gjorde inntog i landet. Filmen utspiller seg i et uspesifisert tidsrom før Senegal ble kolonialisert og omhandler en gruppe Ceddo som står i mot den lokale kongen og hans plan om å konvertere befolkningen til Islam. De kidnapper kongens datter, prinsesse Dior Yacine, og situasjonen blir fort voldelig.

Eng:

The Ceddo, or "the people of refusal," was a name given to the last holders of African spiritualism. In this historical drama set during some unspecified period of time in precolonial Senegal, the Ceddo are at odds with the local King who has aligned himself with Islam and desires to forcefully convert the population.

As tensions rise, the situation is further complicated by the presence of white Christian missionaries and traders, who offer goods and weapons in exchange for slaves. In an act of protest, the Ceddo kidnap and hold hostage the King's daughter, Princess Dior Yacine, but the situation escalates and turns violent as attempts are made to retrieve her.

Ceddo is a multilayered work written and directed by the self-taught Ousmane Sembène, often dubbed "the father of African cinema." The psychological authenticity of the characters, portrayed by non-professional actors, play an important part of the story. The film explores a number of themes such as corruption, political opportunism, and defense of cultural identity against the spread of Islam, Christianity and colonialism.

Info:

Visningsformat: DCP
Originaltittel: Garagenvolk
Regissør: Natalija Yefimkina
Produksjonsland: Tyskland
Språk: Russisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 35 minutter

Nor:

Kanskje enhver person som vokste opp utenfor hovedstedene i det post-sovjetiske Øst-Europa, tilbrakte en betydelig del av barndommen sin i og rundt garasjer. Kyss, sigaretter, narkotika, slagsmål, og musikkgigger—garasjer rommer mange menneskelige opplevelser som ofte ikke har noe med kjøretøyene å gjøre. I Garage People avslører Natalia Yefimkina det skjulte livet som utspiller seg i garasjer mot bakteppet av den sibirske ødemark. Filmen er et portrett av et samfunn som rømmer inn i garasjene fra dag-til-dag kampene som oppstår under et autoritært regime. Disse stygge strukturene har blitt et av de få stedene hvor frihet og individualitet fortsatt eksisterer.

Eng:

Perhaps every person who grew up in a non-capital city in post-Soviet Eastern Europe spent a considerable part of their childhood in and around garages. Kisses, cigarettes, drugs, fights, and music gigs—garages host a plethora of human experiences that more often than not have nothing to do with vehicles.

Seven years after Im Keller (2014), where Ulrich Seidl peeks into the intimate interests and lives of Austrians in their basements, Natalia Yefimkina ventured on a deceptively similar quest of unveiling the hidden life unfolding inside garages set against the backdrop of the Siberian nowhereness. It quickly becomes apparent, however, that Garage People is a portrait of a society of people that sees garages as an escape from the trenches of day-to-day struggle in an authoritarian regime. These unseemly structures have become one of the few places where freedom and individuality still persist.

Info:

Visningsformat: DCP
Originaltittel: Зачарована Десна
Regissør: Yuliya Solntseva
Manusforfatter: Aleksandr Dovzhenko
Skuespillere: Evgeniy Samoylov, Vladimir Goncharov, Evgeniy Bondarenko
Produksjonsland: Sovjetunionen
Språk: Russisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 21 minutter

Nor:

Til tross for å være den første kvinnen som vant prisen for beste regissør ved filmfestivalen i Cannes i 1961, er Yuliya Solntseva fortsatt i skyggen av sin partner; den ukrainske regissøren Oleksandr Dovzhenko. Likevel, står Solntsevas verk som nyskapende filmkunst fylt med dristig lyddesign, innovativ montasje, og drømmelignende fortellinger på grensen til magisk realisme. The Enchanted Desna er et perfekt eksempel på Solntsevas tilnærming til film. Filmen er basert på en selvbiografisk novelle av Dovzhenko, og er et kjærlighetsbrev til Ukraina og dets pastorale landskap, med en historie som dykker ned i barndomsdrømmeriene til en ukrainsk soldat.

Eng:

Despite being the first woman to win the Best Director Award at the Cannes Film Festival in 1961 (a feat only recently matched by Sofia Coppola in 2017), and being highly respected by peers like Jean-Luc Godard, Yuliya Solntseva is still considered to be in the shadow of her partner, the Ukranian director Oleksandr Dovzhenko. This unfortunate oversight notwithstanding, Solntseva’s oeuvre stands its ground as innovative filmmaking replete with daring sound design, innovative montage, and dreamlike story-telling verging on magic realism.

The Enchanted Desna is a perfect example of Solntseva’s approach to cinema. Based on an autobiographical novella by Dovzhenko, the story delves into the childhood reveries of a Ukrainian soldier. As part of Solntseva’s Ukrainian Trilogy, along with Poem of the Sea (1958) and Chronicle of Flaming Years (1961), The Enchanted Desna is a love letter to Ukraine and its pastoral landscapes.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Alain Kassanda
Skuespillere:
Produksjonsland: Nigeria, Frankrike
Språk: Engelsk, joruba, fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 29 minutter

Nor:

Studentene ved universitetet i Ibadan i det sørvestlige Nigeria er alt annet enn dumme og passive slik som begrepet “coconut head” tilsier. De har dannet en filmklubb og møtes hver torsdag for å se verkene til regissører som Med Hondo og Mahamet Saleh Haroun; hvor filmene står som utgangspunkt for debatter om et bredt spekter av temaer som kolonialisme, korrupsjon, interseksjonalitet, og feminisme. Coconut Head Generation er regissert av Alain Kassanda og filmet i perioden 2019 til 2021.

Eng:

Insultingly called “coconut heads” by the older generations, the students of the University of Ibadan in south-western Nigeria are anything but stupid and passive as the term implies. They have formed a film club and meet every Thursday to watch the works of directors such as Med Hondo and Mahamet Saleh Haroun, and they use these films as a starting point for heated debates on a wide range of topics such as colonialism, corruption, intersectionality, and feminism. As the Thursday Film Series transforms from a film club into a political movement, we follow the young members from a small auditorium where they watch films, to the barricades in the streets.

Coconut Head Generation is an observational documentary filmed between 2019 and 2021. It explores the power that cinema and community have to initiate change, and the importance of spaces in which people can meet to discuss ideas and exchange perspectives. Directed by the Kinshasa-born filmmaker and programmer Alain Kassanda, the film won the Grand Prize at Cinéma du Réel in 2023.

Info:

Visningsformat: DCP
Originaltittel: 다음 소희
Regissør: July Jung
Manusforfatter: July Jung
Skuespillere: Kim Si-Eun, Bae Doona, Choi Hee-jin
Produksjonsland: Sør-Korea
Språk: Koreansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer & 18 minutter

Nor:

Next Sohee er en film som bygger på undersøkende journalistikk. Selv om karakterene er fiktive, er mye av handlingen basert på nyhetsartikler publisert i Sør-Korea som avslørte de forferdelige forholdene den koreanske ungdommen stod overfor på arbeidsplassen. Regissør July Jung undersøker denne urettferdigheten gjennom en delikat og bevisst film.

Det er en film i to halvdeler som tar for seg undertrykkelsen opplevd av skoleeleven So-hee (Kim Si-eun), og en politibetjent (Bae Doo-na) som kjemper for rettferdighet mot umulige odds. Next Sohee fremhever disse problemene i Sør-Korea, men den tar opp universelle tema og er frustrerende, trist og øyeåpnende.

Eng:

Next Sohee is July Jung’s meditative and uncomfortable examination of the exploitation of young people in a late capitalist society. It follows So-hee (Kim Si-eun), a spirited high-schooler beginning a work placement at a call center, who ultimately has life crushed out of her. The film also features director Jung’s frequent collaborator Bae Doona. Both lead actresses deliver poignant and sensitive portrayals of women on either side of the workplace, equally stuck in a rotten system. The story is based on news articles published in South Korea.

Next Sohee is a film in two halves: an intimate and harrowing look at the cruelty vulnerable youths can experience in the workplace, and a frantic and frustrating fight for unattainable justice. The lack of insight into the characters highlights how capitalism dehumanizes people to be no more than workers—with many thinking themselves blameless in the suffering of others. We’re all just trying to survive, after all.

Nor:

Tradisjonen tro tyvstarter vi Bergen internasjonale filmfestival ved å vise en film fra det kommende programmet, nesten en hel uke før festivalens offisielle startskudd 16. oktober. Hvilken film dette blir får du ikke vite før lysene i salen dimmes, projektorlampen skrus på, og lerretet er belyst. Vi kan si at vi i tidligere år har overrasket publikum med filmer som Parasite (2019), Titane (2021), Decision to Leave (2022), og Passages (2023). Det blir ikke noe mindre storslagent i år.

Dersom du følger oss på sosiale medier som Instagram og Facebook, vil du muligens finne noen hint til hvilken film det blir i år i ukene og dagene før visningen.

Ønsker du å være frivillig ved årets BIFF? Ta kontakt via frivillig (at) biff.no

Eng:

As per tradition, we will kick off Bergen International Film Festival almost a week before it officially begins on October 16th with a secret screening of a film from this year’s festival. The title will be kept a secret until the lights dim and the projector lamp turns on. In previous years we’ve surprised audiences with such titles as Parasite (2019), Titane (2021), Decision to Leave (2022), and Passages (2023). This year will be equally as exciting.

For those who follow us on Instagram and Facebook, you might be able to gather some clues and hints about the film in the weeks and days leading up to the screening.

Would you like to be a volunteer for BIFF this year? Reach out to frivillig (at) biff.no

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Jane Schoenbrun
Manusforfatter: Jane Schoenbrun
Skuespillere: Anna Cobb, Michael J. Rogers, Theo Anthony
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 26 minutter

Nor:

We’re All Going to the World’s Fair er Jane Schoensbruns andre film etter debuten som regissør i 2018. En tematikk som står sentralt i alle deres filmer så langt er forholdet mellom fiksjon og realitet i henhold til internett og media, hvor dets gråsoner og mystikk blir utforsket.

Filmens hovedperson, Casey (Anna Cobb), er en tenåring som lever et nokså isolert liv og bruker store deler av dagen (og natten) på nettet. Når de begir seg ut på den beryktede virale utfordringen “We’re All Going to The World’s Fair”, kommer de i kontakt med en mystisk fremmed, samtidig som grensen mellom fiksjon og realitet sklir ut. Med en sterk påvirkning fra digitale skrekk-rollespill, Creepypasta-forum, ASMR-klipp osv. kan det argumenteres for at filmen virkelig forstår hvordan det er å vokse opp online, og konsekvensene av dette.

(Filmen har scener med blinkende lys, som kan være en risiko for dem med fotosensitiv epilepsi og lysfølsomhet.)

Eng:

Casey is a teenager who lives a rather isolated life and spends their days (and nights) on the web. While partaking in the notorious and viral challenge “We’re All Going to the World’s Fair,” they meet a mysterious stranger on the other side of their screen as the line between reality and fiction begins to blur.

With a strong influence from online horror roleplaying-games and references to our modern digital culture, We’re All Going to The World’s Fair is a film that really gets how it is to grow up online and the possible consequences.

(This film contains scenes with flashing lights and imagery, which can impose as a risk for those with photosensitive epilepsy and light sensitivity)

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: David Lynch
Manusforfatter: David Lynch
Skuespillere: Laura Dern, Grace Zabriskie, Justin Theroux
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 3 timer

Nor:

Inland Empire er en reise inn i underbevissthetens dypeste avkroker. David Lynch, som her brukte digitale kamera for første gang i sin karriere, driver publikum gjennom en rekke ufattelige, men sammenhengende, historier. Susan Blue (Laura Dern), en skuespillerinne som desperat prøver å gjenvinne grepet om virkeligheten, følger seeren gjennom denne labyrinten.

Dern leverer det som kan være hennes beste rolletolkning i dette mystiske marerittet. Inland Empire er en kompleks og forvirrende blanding av media og tone som likevel er fengslende og spennende—kanskje det eneste marerittet du ikke vil våkne opp fra—og er den siste spillefilmen regissert av David Lynch per dags dato.

Eng:

David Lynch’s Inland Empire is an odyssey into the unknown. In his first digitally shot feature, Lynch leads the viewer through a nightmarish tale of interconnected tableaus, that reminds one of Alice in Wonderland gone wrong. The digital image brings unease and claustrophobia, as the viewer is frequently forced to face their fears up close. The only tether to reality is the sonorous performance of Laura Dern as Susan Blue, an actress whose lines of reality are blurred by her participation in a seemingly cursed lost film.

Inland Empire is a sprawling film, where malevolent figures entice you around dark corners. It is an uncanny and unsettling journey, and the last feature film directed by David Lynch to this date, and it begets multiple rewatches.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Edith Carlmar
Manusforfattere: Otto Carlmar, Arne Moen
Skuespillere: Claus Wiese, Bjørg Riiser-Larsen, Eva Bergh
Produksjonsland: Norge
Språk: Norsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 28 minutter

Nor:

Edith Carlmar er anerkjent som Norges første kvinnelige regissør, og har siden 50-tallet presset sosiale normer og grenser gjennom sine filmer med sterke kvinneroller. Hun er en favoritt i filmklubbmiljøet, bare i fjor viste vi hennes siste spillefilm Ung flukt.

Det er en film som best lar seg beskrive av omstendighetene rundt den. Filmen er Norges første film noir, preget av kynisme og krim. Dette, kombinert med filmens utfordring av både kjønns- og klasseforskjeller, gjorde den svært kontroversiell ved sin debut. I Kristiansand ble den forbudt å vises, og Carlmar selv mottok dødstrusler i forbindelse med premieren i Oslo.

Filmens handling utspiller seg når en overklassekvinne og underklassemann forelsker seg i hverandre. I tillegg til å utfordre Norge med sterke kvinneroller, beskriver Carlmar på en unik måte hvordan samfunnet definerer maskulinitet, og konsekvensene det har i situasjoner hvor konvensjonelle regler for hva en mann skal gjøre, utfordres.

Eng:

Edith Carlmar is recognized as Norway’s first woman director. Her directorial debut, Death is a caress (1949), sees her challenging both gender and class norms and is maybe best described through the circumstances surrounding the work itself. It is a controversial film that was banned upon release in Kristiansand, and Carlmar herself received death threats during the Norwegian premiere in Oslo.

In the film, an upper class woman and a lower class man fall in love, and Carlmar expertly describes societal expectations of both femininity and masculinity, and what happens when these are confronted.

Info:

Visningsformat: DCP
Originaltittel: صراع في الميناء
Regissør: Youssef Chahine
Manusforfattere: Youssef Chahine, Lezait Fayed, Mohamed Refaat, El Sayed Bedeir
Skuespillere: Omar Sharif, Faten Hamamah, Ahmed Ramzy
Produksjonsland: Egypt
Språk: Arabisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer

Nor:

Da Youssef Chahine regisserte Omar Sharif og Faten Hamama i The Blazing Sun i 1954, var det starten på deres egen kjærlighetshistorie: Sharif og Hamama giftet seg kort tid etter innspillingen. I Dark Waters har Chahine invitert dem begge tilbake for nok en romantisk dramafilm, som spiller på deres kjemi både foran og bak kamera.

I filmen møter vi Ragab (Sharif), en seiler som flytter hjem til Alexandria etter tre år på sjøen for å gifte seg med sin kjære Hamedah (Hamama). Når han kommer hjem oppstår det problemer når han møter en barndomsvenn som også ønsker Hamedahs hånd. Dette er en film hvor sjalusi og misforståelser pulserer, forsterket av Sharif og Hamama sin ekte kjærlighet for hverandre.

Eng:

When Youssef Chahine directed Omar Sharif and Faten Hamama in The Blazing Sun, it marked the beginning of their off-screen romance as well: the two got married not long after shooting wrapped. In Dark Waters, Chahine has once again teamed up with Sharif and Hamama, in a film that recognizes and utilizes their chemistry both on screen and off.

In the film we meet Ragab (Sharif), a sailor who returns home to Alexandria after three years at sea to marry his childhood sweetheart, Hamedah (Hamama). However, upon his return, their reunion is soured as Ragab runs into an old friend that also aims to win Hamedah’s affection. This is a film fraught with jealousy and misunderstandings, where the romantic tension is only exacerbated by the real connection between Sharif and Hamama.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Cynthia Scott
Manusforfattere: Cynthia Scott, Gloria Demers, David Wilson
Skuespillere: Alice Diabo, Constance Garneau, Beth Webber
Produksjonsland: Canada
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 41 minutter

Nor:

Søren Kierkegaard sa som kjent “livet kan bare forstås baklengs”. Sjelden illustreres dette bedre enn i Cynthia Scotts The Company of Strangers. Åtte kvinner, syv eldre og én ung, blir forlatt i en øde hytte når bussen deres bryter ned. Her får de tid til å reflektere over livene sine sammen, både det gode og det dårlige, mens de venter på hjelp.

Filmen er en såkalt “docufiction” og er sterkt preget av improvisasjon, som leder til meningsfulle samtaler. Gjennom filmen får vi innblikk inn i kvinnenes liv, ikke bare gjennom samtaler, men også gamle bilder. Den bevisste måten filmen er redigert på lar oss bli kjent med hver kvinne, med en rollebesetning bestående av alt fra en kjent lesbisk maler, til en kvinne som rømte til Quebec under andre verdenskrig.

Eng:

Søren Kierkegaard famously stated that “life can only be understood backwards”. Rarely is this illustrated better than in Cynthia Scotts, The Company of Strangers. Eight women, seven senior and one young, are left stranded in a cabin after their bus breaks down. While waiting for help, they reflect on their lives together, both the good and the bad.

The film is heavily improvised, leading to meaningful conversations that leave a lasting impression on the viewer. These conversations, as well as old photographs, and the conscious way it has been edited, allows us to get to know these women: a cast consisting of a famous lesbian painter, a woman who escaped to Quebec during World War 2, and more.

Info:

Visningsformat: DCP
Originaltittel: जंग और अमन
Regissør: Anand Patwardhan
Manusforfatter: Anand Patwardhan
Produksjonsland: India
Språk: Hindi, urdu, engelsk, pasjto, japansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer & 28 minutter

Nor:

I mai 1998 ble både India og Pakistan atommakter etter å ha gjennomført en rekke underjordiske prøvesprengninger. Siden den gang har de utkjempet flere mindre konflikter i Kashmir-området, som Kargilkrigen i 1999, og har vært på randen av atomkrig ved flere anledninger.

Denne dokumentaren av aktivist og filmskaper Anand Patwardhan utforsker en rekke temaer relatert til Indias utvikling av atomvåpen og konflikten med Pakistan, som fremveksten av atom-nasjonalisme i India, effekten av prøvesprengninger og uranproduksjon, og aktivisme mot atomvåpen.

Eng:

In 1974 India conducted its first nuclear tests at the firing range in Pokhran. Presented as a so-called "peaceful nuclear explosion" the codeword "The Buddha is smiling" was used to signal the success of the operation. Pokhran-I, or "Operation Smiling Buddha," was followed in 1998 by the nuclear weapon test Pokhran-II and the Indian government declaring itself a nuclear state.

However, the neighboring country of Pakistan had also been developing its own nuclear programme since the early 70s. At the end of May 1998, only weeks after Pokhran-II, Pakistan executed a series of tests codenamed Chagai-I and Chagai-II, bringing the two countries to a permanent nuclear standoff.

This documentary by filmmaker and activist Anand Patwardhan explores a series of interconnected topics related to India's development of nuclear weapons and its conflict with Pakistan, such as the rise of nuclear nationalism, the impact of nuclear tests on Pokhran and surrounding villages, the consequences of uranium mining in Jadugoda, anti-nuclear activism, and the legacy of Hiroshima.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Katie Found
Manusforfatter: Katie Found
Skuespillere: Markella Kavenagh, Maiah Stewardson, Edwina Wren
Produksjonsland: Australia
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 20 minutter

Nor:

Den 16 år gamle Claudia har vokst opp i isolasjon fra omverden sammen med sin mor i et lite hus i skogen. Når moren hennes dør gjemmer Claudia seg i barndomshjemmet, men når Grace, en lokal tenåringsjente, plutselig dukker opp i hagen begynner Claudia sakte men sikkert å åpne seg opp for verden rundt henne. Grace er et friskt pust i hennes liv, og de to jentene finner både kjærlighet og støtte hos hverandre. Dessverre er den fredfulle tiden de har sammen alt for skjør, når barnevernet finner ut om moren til Claudia sitt dødsfall, og voksenverden truer den hemmelige sommerkjærligheten deres.

My First Summer er Katie Found sin debut, og er en vakker film om sorg, aksept og kjærlighet.

Eng:

The 16-year-old Claudia has grown up in isolation from the outside world with her mother in a tiny house in the woods. When her mother dies, she retreats deeper into her childhood home, but when Grace, a spirited local teen one day shows up in her garden, Claudia slowly starts to open up to the outside world. Grace is a breath of fresh air, and the two teenagers find love and support in each other, and both teach the other the importance of human connections. Unfortunately, the safety of their peace and each other is fragile when child protective services finds out about Claudia’s mothers death, and threatens their secret summer love.

My First Summer is Katie Found’s debut film, and it's a beautiful film about sorrow, acceptance and love.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Joachim Trier
Manusforfattere: Joachim Trier, Pierre Drieu La Rochelle, Eskil Vogt
Skuespillere: Anders Danielsen Lie, Hans Olav Brenner, Ingrid Olava
Produksjonsland: Norge
Språk: Norsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 35 minutter

Nor:

Regissør og manusforfatter Joachim Trier brakdebuterte i 2006 med Reprise, og ble umiddelbart å regne som en sterk stemme i det norske filmlandskapet. Fem år senere var han klar med en ny film, som fikk sin verdenspremiere i Un certain regard-programmet i Cannes, og denne ble en enda større suksess. Oslo, 31. august er av mange ansett for å være en av de beste norske filmene noensinne, med god grunn. Trier, som helt siden 2011 har vært en gjenganger ved de internasjonale filmfestivalene, ble for alvor et husholdningsnavn verden rundt med Verdens verste menneske i 2021.

Oslo, 31. august, den andre filmen i den løse Oslo-trilogien, følger Anders (spilt av Anders Danielsen Lie) gjennom ett døgn i Oslo. Han bor ved et rehabiliteringssenter for rusavhengige like utenfor hovedstaden, men har fått tillatelse til å besøke storbyen for å dra på et jobbintervju. Her møter han spøkelser og skikkelser fra et tidligere liv, og gjennom Triers sterke formspråk blir vi tatt inn i hans verden. Filmen fanger opplevelsen av å returnere til det som ikke lenger er slik det var; et minne av en plass eller person og den inkongruensen som oppstår i møte med det nye; sensasjonen av en berøring som verken er genuin eller overfladisk; en hilsen fra et ansikt du har kjent i en fjern fortid, og håpet om at noe kan bli annerledes. Trier fanger det hele med presisjon, medfølelse, og sorg.

Eng:

Director and writer Joachim Trier made an enormous splash with his feature debut, Reprise, in 2006. Five years later he returned with Oslo, August 31st, a film that had its world premiere in Cannes, and which became an even greater success for the director who was already considered one of the strongest emerging voices in Norwegian film. Trier’s films have consistently been invited to festivals around the world, but it can be argued that it was with The Worst Person in the World (2021) that he became a household name for an international audience.

Oslo August 31st, the second film in the Oslo-trilogy, is often considered one of the best Norwegian films of all time, and it’s hard to argue against such claims. The film follows Anders (played by Anders Danielsen Lie) through one day and night in Oslo. He lives in a rehabilitation center outside the city, but has been granted a day’s leave to attend an interview for a position with a publisher. In the capital he encounters specters and figures from his past—a different life—and through Trier’s sophisticated formal techniques we see the world as he does. It’s a film that captures the experience of returning to a place that you can no longer remember or recognize, the memory becomes faded and incongruent with the new experiences. The sensation of a familiar touch, that is neither genuine nor dishonest, or the recognition of a face you used to know; the hope that it might be different in the future. Trier captures it all with precision, compassion, and sorrow.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Joachim Trier
Manusforfattere: Joachim Trier, Eskil Vogt
Skuespillere: Anders Danielsen Lie, Espen Klouman Høiner, Viktoria Winge
Produksjonsland: Norge
Språk: Norsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 45 minutter

Nor:

Til tross for å være spillefilmdebuten til Joachim Trier, og hans første samarbeid med skuespiller Anders Danielsen Lie, havner Reprise ofte litt i skyggen av de andre filmene i Oslo-trilogien. Allerede her viste Trier sin distinkte stil, preget av sterk naturalisme og eksistensialisme. I filmen møter vi to ambisiøse forfattere i jakt på suksess. I tråd med filmene Oslo, 31. august og Verdens verste menneske, viser Trier her sin evne til å skape relaterbare og naturtro fortellinger gjennom å blande realisme med surrealistiske narrative teknikker. Fortellingen hopper mellom forskjellige tidsperioder, og en gjennomgående fortellerstemme gir oss innblikk i karakterenes følelser og ambisjoner. Trier klarer med sin naturalistiske fortelling å kartlegge universelle følelser mange av oss har vansker med å ordlegge selv.

Eng:

Reprise is the feature debut from Norwegian auteur Joachim Trier, and was the first time he collaborated with Anders Danielsen Lie. Despite this, the movie is often overshadowed by its successors in the Oslo-trilogy, yet it still manages to highlight Trier's distinct ability to create existential and naturalistic films. The movie revolves around two aspiring authors, one of them played by Danielsen Lie, and their quest for success. Like with the other films in this loose trilogy, Oslo August 31st and The Worst Person in the World, Trier is able to create a relatable story through his unique mix of naturalistic scripts and surrealistic film techniques. The story jumps between different temporalities, and through voiceover narration the viewers get intimate insights into the characters’ emotions and ambitions.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Annika Berg
Manusforfatter: Annika Berg
Skuespillere: Eja Penelope Roepstorff, Ida Glitre, Ira Rønnenfelt, Maja Leth Bang, Mathilde Linnea Daugaard Jensen, Mia My Elise Pedersen, Sara Morling, Zara Munch Bjarnum
Produksjonsland: Danmark
Språk: Dansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 36 minutter

Nor:

Dette er en film om utenforskap og et ønske om å bli akseptert for den du er. Regissør Annika Berg har gjennom tett samarbeid med sine skuespillere skapt en film som konfronterer grensene mellom fiksjon og dokumentar, og skuespillernes kreative frihet gir filmen dens bankende hjerte og pulserende rytme.

Denne rytmen kommer til uttrykk både i tematikken—hvor alt fra spiseforstyrrelser til skeiv kjærlighet og kjønnsidentitet blir behandlet med særskilt empati og forståelse—og dens formmessige kvaliteter. Filmen er satt sammen med en uhemmet kreativitet, hvor farger, glitter, og lys nærmest bryter seg ut av filmbildet, på samme tid som lydsporet bombarderer sansene. Skuespillerne har vært med å forme estetikken og lydsporet, samt filmet med egne mobiltelefoner, og er på mange måter med-regissører, som bringer oss tett på hver og en av dem.

Eng:

With Team Hurricane, director Annika Berg and her ensemble of young actors have collaborated closely to create a film with a truly distinct voice and rhythm. While colors, glitter, digital effects, and lights threaten to tear apart the frame, the score bombards the senses, as we follow eight young girls at a youth club in Denmark. Here they attempt to find ways to live in a society that does not accept them for who they are: bringing up themes such as eating disorders, depression, queer sexuality and gender fluidity. The actors have been allowed to put as much of themselves into the film as they are comfortable with, blurring the lines between fiction and reality through pure empathy and compassion.

Info:

Visningsformat: DCP
Regissør: Helena Wittmann
Manusforfatter: Helena Wittmann
Skuespillere: Angeliki Papoulia, Denis Lavant, Gustavo Jahn
Produksjonsland: Frankrike, Tyskland
Språk: Fransk, portugisisk, engelsk, serbokroatisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time 46 minutter

Nor:

Helena Wittmann har lenge vært et kjent navn på festivalscenen.. I sin spillefilmdebut Drift (2017) er plott og narrativ sekundært til reisen over Atlanterhavet, presentert i et saktegående formalistisk tempo.

I Human Flowers of Flesh (2022) følger vi en liten flokk med mennesker fra ulike deler av verden på en reise over Middelhavet. Det er lite plott og narrativ også her, men etter hvert blir det klart at filmens «hovedkarakter» Ida, mesterlig spilt av Angeliki Papoulia er på søken etter Fremmedlegionen. Om dette gir assosiasjoner til Beau Travail (1999) av Claire Denis, er det ikke uten grunn. Wittmann maner frem spøkelser fra Denis sin ikoniske film på strålende vis . Liker du slow cinema eller Robert Bressons kjærlighet for hender i film, vil du like denne.

Eng:

In Helena Wittmann’s feature debut Drift (2017), she takes the viewer on a slow and formalist odyssey across the Atlantic, before it ends in a kitchen with a brilliant riff on Michael Snow’s masterpiece Wavelength (1967). Human Flowers of Flesh takes place on the Mediterranean Sea, as Ida searches for The French Foreign Legion. Wittmann conjures specters from Claire Denis’ Beau Travail, and the result is an endlessly gratifying experience for those who appreciate Slow Cinema and Robert Bresson’s gestural cinema.