INFO:
Visningsformat: DCP
Regissør: Nicolas Winding Refn
Manusforfattere: Hossein Amini, James Sallis
Skuespillere: Ryan Gosling, Carey Mulligan, Bryan Cranston, Oscar Isaac
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 40 minutter
NOR:
I Drive av danske Nicolas Winding Refn møter vi en navnløs bilist, spilt av den alltid forlokkende Ryan Gosling. På dagen eksisterer han som stuntsjåfør for filmbransjen, midt i den overveldende og insisterende solsteken i Los Angeles, mens han på nattestid benytter kveldens kjølige mørke til mindre lovlydige aktiviteter bak rattet. Når bilisten blir nær og kjent med sin nabo (Carey Mulligan) og hennes mann (Oscar Isaac), som har sittet i fengsel, blir det som skulle være en enkel rutinejobb til noe langt mer eksplosivt, og sender ham inn i et nett av farlige konspirasjoner i den kriminelle underverdenen.
Filmens åpningssekvens setter tonen fra første sekund. Bilisten, denne moderne og navnløse rytteren, fungerer som en fluktsjåfør for noen småkriminelle. Ryan Gosling sitter bak rattet, iskald og behersket, mens et pulserende lydspor maner frem adrenalin allerede før spenningen tar form i handlingen. Drive har siden verdenspremieren ved Cannes i 2011 blitt et slags internett-fenomen, og som internett har for vane, reduserer fenomenet ofte verket. Refns film er langt mer enn meme-statusen rundt Goslings tiltrekningskraft og den hypermaskuline fikseringen på bilistens «stoisisme» eller den ikoniske Skorpion-jakken. Dette er en rå og voldsom film som eksisterer i krysningspunktet mellom action-, pop- og kunstfilmen, hvor ømme og kjære øyeblikk eksisterer side om side med rasende fart, rystende vold, og sekvenser der musikken på lydsporet—hvor Nightcall av Kavinsky er et klart høydepunkt—smelter sammen med neonlys, nattemørke, og suggererende bevegelser i form og innhold for å skape noe helt særegent.
ENG:
In Drive, by Danish director Nicolas Winding Refn, we meet a nameless driver played by the consistently captivating Ryan Gosling. Under the relentless heat of the Los Angeles sun, he works as a stunt driver for the film industry by day, while he uses the cool cover of night for his less lawful activities behind the wheel. When the driver becomes close to his neighbor (Carey Mulligan) and her husband (Oscar Isaac), who was recently released from prison, what was supposed to be an easy routine drive turns into something far more explosive, throwing the driver into a web of dangerous conspiracies in the criminal underworld.
The film’s opening sequence sets the tone from the very first second. The driver, this nameless rider in modern form, acts as a getaway driver for some small-time criminals. Gosling sits behind the wheel, focused and composed, while the pulsating rhythm of the soundtrack conjures adrenaline even before the tension takes shape in the action. Drive has, since its world premiere at Cannes in 2011, become a full-blown internet phenomenon. As the internet tends to do, the phenomenon risks reducing the work itself. Refn’s film is much more than the meme-status surrounding Gosling’s allure, the hypermasculine fixation on the driver’s “stoicism,” or the iconic Scorpion jacket. This is a raw and visceral work that exists at the crossroads between action, pop and arthouse cinema. Here tender and intimate moments exist side by side with raging motion, visceral violence, and sequences in which the music of the soundtrack—in which Kavinsky’s Nightcall is an obvious highlight—meld with neon lights, the dark blues of night, and hypnotic movements in both form and action to create something truly special.
I Drive av danske Nicolas Winding Refn møter vi en navnløs bilist, spilt av den alltid forlokkende Ryan Gosling. På dagen eksisterer han som stuntsjåfør for filmbransjen, midt i den overveldende og insisterende solsteken i Los Angeles, mens han på nattestid benytter kveldens kjølige mørke til mindre lovlydige aktiviteter bak rattet. Når bilisten blir nær og kjent med sin nabo (Carey Mulligan) og hennes mann (Oscar Isaac), som har sittet i fengsel, blir det som skulle være en enkel rutinejobb til noe langt mer eksplosivt, og sender ham inn i et nett av farlige konspirasjoner i den kriminelle underverdenen.
Filmens åpningssekvens setter tonen fra første sekund. Bilisten, denne moderne og navnløse rytteren, fungerer som en fluktsjåfør for noen småkriminelle. Ryan Gosling sitter bak rattet, iskald og behersket, mens et pulserende lydspor maner frem adrenalin allerede før spenningen tar form i handlingen. Drive har siden verdenspremieren ved Cannes i 2011 blitt et slags internett-fenomen, og som internett har for vane, reduserer fenomenet ofte verket. Refns film er langt mer enn meme-statusen rundt Goslings tiltrekningskraft og den hypermaskuline fikseringen på bilistens «stoisisme» eller den ikoniske Skorpion-jakken. Dette er en rå og voldsom film som eksisterer i krysningspunktet mellom action-, pop- og kunstfilmen, hvor ømme og kjære øyeblikk eksisterer side om side med rasende fart, rystende vold, og sekvenser der musikken på lydsporet—hvor Nightcall av Kavinsky er et klart høydepunkt—smelter sammen med neonlys, nattemørke, og suggererende bevegelser i form og innhold for å skape noe helt særegent.
ENG:
In Drive, by Danish director Nicolas Winding Refn, we meet a nameless driver played by the consistently captivating Ryan Gosling. Under the relentless heat of the Los Angeles sun, he works as a stunt driver for the film industry by day, while he uses the cool cover of night for his less lawful activities behind the wheel. When the driver becomes close to his neighbor (Carey Mulligan) and her husband (Oscar Isaac), who was recently released from prison, what was supposed to be an easy routine drive turns into something far more explosive, throwing the driver into a web of dangerous conspiracies in the criminal underworld.
The film’s opening sequence sets the tone from the very first second. The driver, this nameless rider in modern form, acts as a getaway driver for some small-time criminals. Gosling sits behind the wheel, focused and composed, while the pulsating rhythm of the soundtrack conjures adrenaline even before the tension takes shape in the action. Drive has, since its world premiere at Cannes in 2011, become a full-blown internet phenomenon. As the internet tends to do, the phenomenon risks reducing the work itself. Refn’s film is much more than the meme-status surrounding Gosling’s allure, the hypermasculine fixation on the driver’s “stoicism,” or the iconic Scorpion jacket. This is a raw and visceral work that exists at the crossroads between action, pop and arthouse cinema. Here tender and intimate moments exist side by side with raging motion, visceral violence, and sequences in which the music of the soundtrack—in which Kavinsky’s Nightcall is an obvious highlight—meld with neon lights, the dark blues of night, and hypnotic movements in both form and action to create something truly special.
Vises i "Tivoli" på Det Akademiske Kvarter (Olav Kyrres Gate 49)