Newsletter - Week #45

Newsletter - Week #45

Norwegian text blow

ENG:

Dear reader,

This week, we invite you to a post-revolutionary Cuba through Agnès Varda's evocative video essay Salut les Cubains (1963) and Sara Gomez's lesser-known but equally invaluable One Way or Another (1974).

We’re screening these films together not only because they address many of the same concerns and issues of a post-revolutionary society, but also because we believe it's time for filmmaker Sara Gómez to get the attention she deserves in Norway.

Gómez, unfortunately, passed away at the age of thirty-one, but she still managed to create a series of powerful and remarkable short films during her career—works that are both radical in their formal innovations and revolutionary in their content.

In Iré a Santiago (1964), she takes an intersectional approach to ethnographic film, using all the tools associated with cinéma vérité to paint a sensory portrait of a changing and evolving metropolis while simultaneously questioning Cuban national identity from an Afro-Cuban perspective. In her film Mi Aporte (1972), a commissioned piece on behalf of the Federation of Cuban Women, Gómez makes a real and direct confrontation with the aesthetics and forms of propaganda film. By orchestrating a debate—reminiscent of the discussion sequence in Dahomey (2024) by Mati Diop—she not only showcases her qualities as an innovative filmmaker but also positions herself as a strongly revolutionary director who understands that the revolution is never over and that it is essential to take it seriously at all times.

For Gómez, as with most other filmmakers who made films—propaganda, documentary, fiction—for ICAIC (Cuban Institute of Cinematographic Art and Industry) during this period, collaboration and shared authorship were central to the socialist and revolutionary developments of art and culture. This is evident in all her work, but her empathy for the people even more so. She was not just a filmmaker who collaborated with other filmmakers; she also allowed the people in front of the camera to participate in the creative process, whether factory workers, intellectual thinkers, or anyone else who held a love for their neighbors.

It's no secret that many radical filmmakers from Europe were inspired by Cuba and Cuban cinema during this period, something we see not only in Agnès Varda but also in filmmakers like Chris Marker and Jean-Luc Godard. Nevertheless, Gómez has remained a forgotten figure for far too many years, and only in recent times have more of her films become more accessible to a broader audience. You can read more about One Way or Another in the program text below, and we hope that this screening can inspire further interest in Gómez's work. Not only because there is so much beauty to be found in her innovative and playful techniques with the camera, narrative storytelling, and documentary form, but also because she reminds us to never stop questioning institutions and the stifling individualism of neoliberalism—something that is as important now as it was in her time.

Best regards,
BFK

NOR:

Kjære filmklubbmedlem,

Denne uken inviterer vi dere med til det post-revolusjonære Cuba, gjennom Agnès Vardas suggererende video-essay Salut les Cubains (1963) og Sara Gomez sin mindre kjente men likevel uvurderlige One Way or Another (1974).

Vi viser disse filmene sammen ikke bare fordi de tar opp mange av de samme bekymringene og betraktningene rundt et post-revolusjonært samfunn, men også fordi vi mener det er på tide at filmskaperen Sara Gómez får den oppmerksomheten hun fortjener også i Norge.

Gómez døde dessverre da hun var 31 år gammel, men hun fikk likevel tid til å lage en rekke sterke og bemerkelsesverdige kortfilmer i løpet av sin karriere som er både radikal i sine formmessige innovasjoner, og revolusjonær i sitt innhold.

I Iré en Santiago (1964) tar hun en interseksjonell tilnærming til etnografisk film, hvor hun benytter alle de verktøyene en forbinder med cinéma vérité for å male et sanselig portrett av storbyen i endring og utvikling, på samme tid som hun stiller spørsmål til den Cubanske nasjonalidentiteten fra et Afro-cubansk perspektiv. I filmen Mi Aporte (1972), et kommisjonsverk på vegne av Federation of Cuban Women, tar Gómez et reelt og direkte oppgjør med propagandafilmens estetikk og form. Gjennom å orkestrere en debatt—som minner mye om diskusjonssekvensen i Dahomey (2024) av Mati Diop—viser hun ikke bare sine kvaliteter som en nyskapende filmskaper, men hun posisjonerer seg også som en sterkt revolusjonær regissør som på samme tid forstår at revolusjonen aldri er over, og at det er essensielt å ta den seriøst hele veien.

For Gómez, som de fleste andre filmskaperne som lagde film—propaganda, dokumentar, fiksjon—for ICAIC (Cuban Institute of Cinematographic Art and Industry) på denne tiden, var samarbeid og delt forfatterskap sentralt i den sosialistiske og revolusjonære utviklingen av kunst og kultur. Dette kommer godt til uttrykk i alt hun lagde, og enda tydeligere er hennes empati for befolkningen. Hun var ikke bare en filmskaper som samarbeidet med andre filmskapere, hun lot også folk foran kamera ta del i kreasjonsprosessen, enten det var fabrikkarbeidere, intellektuelle tenkere, eller hvem som helst annen person som hadde en kjærlighet for sine naboer.

Det er ingen hemmelighet at mange radikale filmskapere fra Europa lot seg inspirere av Cuba og Cubansk film i denne perioden, noe vi ser både hos Agnès Varda, men også hos filmskapere som Chris Marker og Jean-Luc Godard. Likevel har Gómez vært en glemt skikkelse i alt for mange år, og det er først de siste årene at flere av filmene hennes har blitt gjort lettere tilgjengelig for et bredere publikum. Du kan lese mer om One Way or Another i programteksten under, og vi håper at denne visningen kan inspirere til videre interesse i Gómez sitt arbeid. Ikke bare fordi det er ekstremt mye fint å hente i hennes innovative og lekne teknikker med kamera, narrativ historiefortelling og dokumentarformen, men også fordi hun minner oss på å aldri slutte å stille spørsmål til institusjoner og nyliberalismens kveldende individualisering, noe som er like viktig nå som da hun var i livet.

Hilsen BFK

Use the following form to sign up to our newsletter and receive it directly in your inbox: