Newsletter - Week #38
Norwegian text blow
ENG:
Dear reader,
A new week means two new film screenings. We begin on Wednesday with Anand Patwardhan’s War and Peace from 2002. This is a documentary that remains as relevant now as it was when it first premiered at the start of the new century. Patwardhan sets his focus on India and Pakistan to explore their respective histories and the tensions that have emerged as a result of their status as nuclear powers. Patwardhan is himself credited as cinematographer, utilizing the camera as a tool in his direct and fearless investigative journalism. This led to the film being subjected to attempts at censorship in India. Patwardhan refused and took the matter to court, which after a year ruled in his favor, allowing the film to be released as the director intended. If you're interested in hearing more about the film and its reception from Patwardhan himself, it’s worth checking out this TV debate.
We are also looking forward to Sunday's screening of Cynthia Scott’s The Company of Strangers (1990). This is a film with a completely different mood and pace compared to War and Peace, but it’s equally intriguing in how Scott (along with her collaborators both in front of and behind the camera) plays with and explores the boundaries between fiction and fact. The Company of Strangers is a so-called "docufiction," a genre with several loose and unclear definitions, where it’s often more valuable to explore each work on its own terms rather than forcing them into predetermined categories, rules, or boxes.
In Scott’s film, we meet eight women who play versions of themselves, with the fictional framework being a bus accident that strands them at a remote cabin. In keeping with the idea of approaching each work on its own terms, it’s not particularly fruitful to say too much about what is real and what is fictional in the film in this newsletter, but instead ask a simple question with roots all the way back in 1895, when the Lumière brothers showed Repas de bébé (or Baby’s First Meal) for the first time. According to several film scholars and historians, the audience was captivated, not by the three living people moving in the foreground, but by the trees in the background. The way they moved in the wind, a completely banal everyday occurrence, transcended to something greater than itself when captured on film, regardless of the filmmakers' intentions. When the wind blows in a tree in a fiction film, is this more or less real than when the wind blows in a tree in a documentary film? What about human gestures? Or individual identities?
Another question, particularly relevant to The Company of Strangers, is the idea of time and temporality in the world of film. In the book In the Company of Strangers, Mary Meigs—one of the women in the film—writes about her experiences during the production. She writes about the other women, both in front of and behind the camera, and how they started as strangers but formed a powerful connection. She writes about the strange process of finding a balance between fiction and reality, and about the tragic death of Gloria Demers, who, among other things, co-wrote parts of the film’s loose plot but was also the one who truly fought for Meigs to be included in the film.
In one of the book’s “intervals” (as Meigs so elegantly have titled them), she reflects on the nature of time and its unique properties for and in film as an art form. She writes, among other things, about how she lost track of time during the filming—fifteen minutes could feel like an hour in the wet fog that surrounded the production team—and how she eventually stopped looking at her clock: “Time has no gravity in waitlessness, does not pull you from second to second into the future,” and later she makes a film-philosophical observation that could have come from André Bazin or Gilles Deleuze, despite Meigs’ insistence that she doesn’t know much about film:
“Time for filmmakers stands still or runs backwards, moves the end to the beginning, the future before the past. They are magicians. Everybody knows this except me, it seems, for I am struck with delight when we are shown a first version of the film and the apple we have cut up and eaten reappears, whole, in a later scene. An oversight, of course. For me it was a magic apple, the symbol of us, who started in pieces and came together as a whole.”
Best regards,
BFK
NOR:
Kjære filmklubbmedlem,
Ny uke, og to nye filmvisninger. Vi starter allerede på onsdag med Anand Patwardhans War and Peace fra 2002. Dette er en dokumentarfilm som er like aktuell nå som da den først ble lansert ved starten av det nye århundre. Patwardhan retter her sitt blikk mot India og Pakistan for å utforske deres respektive historier og den spenningen som har oppstått i kjølvannet av deres status som atommakter. Han står selv for fotoarbeidet og bruker kamera som et verktøy i en dyp og fryktløs gravjournalistisk prosess som gjorde at filmen ble forsøkt omklippet av sensurmaktene i India. Patwardhan nektet og tok det hele til retten, som etter ett år tok hans side og filmen ble lansert slik regissøren selv ønsket. Dersom du er interessert i å høre mer om filmen og dens mottakelse fra Patwardhan selv, er det verdt å sjekke ut denne TV-debatten.
Vi ser også frem til å avslutte uken med Cynthia Scotts The Company of Strangers (1990). Dette er en film med et helt annet temperament og tempo enn War and Peace, men den er minst like spennende i måten Scott (og hennes samarbeidspartnere både foran og bak kamera) leker med og utforsker grensene mellom fiksjon og fakta. The Company of Strangers er en såkalt «dokufiksjon», en sjanger som har flere løse og uklare definisjoner hvor det ofte er mer verdifullt å utforske hvert enkelt verk på sine egne premisser enn å presse dem inn i noen forhåndsbestemte kategorier eller regelbokser.
I Scotts film møter vi åtte kvinner som spiller versjoner av seg selv, hvor den fiksjonelle rammen er en bussulykke som strander dem ved en øde hytte. I tråd med idéen om å ta hvert enkelt verk på sine egne premisser er det ikke spesielt fruktbart å si for mye om hva som er ekte og hva som er uekte i filmen i dette nyhetsbrevet, men heller stille et enkelt spørsmål som har røtter tilbake til 1895 da Lumière-brødrene viste Repas de bébé (eller Baby’s First Meal). Ifølge flere filmvitere og historikere var publikum betatt, ikke av de tre levende menneskene i bevegelse i forgrunnen, men av trærne i bakgrunnen. Måten de beveget seg i vinden, en helt banal hverdagslighet ble forhøyet til noe større enn seg selv fanget på film, uavhengig av skaperens intensjoner. Når vinden blåser i et tre i en fiksjonsfilm, er dette mer eller mindre ekte enn når vinden blåser i et tre i en dokumentarfilm? Hva så med menneskelige gester? Eller individuelle identiteter?
Et annet spørsmål, som er spesielt relevant for The Company of Strangers, er idéen om tid og det temporale i filmens verden. I boken In the Company of Strangers skriver Mary Meigs—en av kvinnene i filmen—om hennes opplevelser under produksjonen. Hun skriver om de andre kvinnene foran og bak kamera og hvordan de startet som fremmede, men fant sammen til et fellesskap. Hun skriver om den underlige prosessen det var å finne en balanse mellom det fiksjonelle og det fiktive, og om det tragiske dødsfallet til Gloria Demers; som blant annet skrev deler av filmens løse plott, men som også var den som virkelig kjempet for at Meigs skulle være med i filmen.
I en av bokens «intervaller» (som Meigs så fint har kalt dem), reflekterer hun rundt tidens ånd og dens unike egenskaper for og i filmen som kunstform. Hun skriver blant annet om hvordan hun under innspillingen mistet grep om hvor mye tid de hadde brukt—ett kvarter kan føles som en time i den våte tåken som omsluttet produksjonslaget—og hvordan hun etter hvert sluttet å se på klokken: «Time has no gravity in waitlessness, does not pull you from second to second into the future», og senere med en filmfilosofisk observasjon som kunne vært hentet fra Andre Bazin eller Gilles Deleuze, tross Meigs insisterende idé om at hun ikke kan så mye om film:
*«Time for filmmakers stands still or runs backwards, moves the end to the beginning, the future before the past. They are magicians. Everybody knows this except me, it seems, for I am struck with delight when we are shown a first version of the film and the apple we have cut up and eaten reappears, whole, in a later scene. An oversight, of course. For me it was a magic apple, the symbol of us, who started in pieces and came together as a whole.» *
Mvh, Bergen filmklubb