Newsletter - Week #40
Norwegian text blow
ENG: Dear reader,
This week we are presenting two films that may seem completely different at first glance but mirror each other in several enticing ways. We begin on Wednesday with Inland Empire, already a modern classic and (unfortunately) still the last feature film directed by David Lynch to this day, before ending the week with We’re All Going to the World’s Fair (World’s Fair) by Jane Schoenbrun—whose critically acclaimed Sundance favorite I Saw the TV Glow will screen at BIFF in October.
Inland Empire needs no introduction, while World’s Fair is not as well-known in Norway, despite achieving cult status in certain film circles around the world. In World’s Fair, we meet the teenager Casey, who spends most of their days—and nights—on the internet. One of the film’s central images is the close-up of Casey's face, or actress Anna Cobb's face, in the almost total darkness of their bedroom, where the strongest light comes from the computer screen that consumes all of their attention. The camera is often placed behind or inside the computer screen, meaning that when Casey stares into it, they are also staring into the camera and out at us. Their eyes are searching for something out there, in here, or within us.
World’s Fair brilliantly reflects on what it’s like to grow up on the internet and all the opportunities and pitfalls that must be navigated there at all times. The constant availability that many are dependent on or connected to these days comes with multiple challenges and trials, and while Casey’s large eyes stare searchingly back at us, director Schoenbrun opens multiple interpretive spaces where the lines between character and actor, viewer and voyeur, are blurred.
In Inland Empire by David Lynch, we meet Laura Dern in the role of Nikki Grace, an actress cast to play the lead role, Susan Blue, in a film titled On High in Blue Tomorrows. As we follow Nikki from audition and rehearsals, on and off the fictional screen, we see that the lines between Nikki Grace and Susan Blue—and other variations (?)—are conjured up by the film’s temporal disruptions; time, space, and names are erased, and not unlike World’s Fair, it’s as if the director wants to create a space for interpretation where the distinction between actor and character is blurred, if not outright shattered, to give free rein to the unique energy between actor and camera.
In all the mystery surrounding every encounter with Inland Empire, it’s tempting to seek a definitive answer to what it all means. This tendency has followed, or plagued, Lynch throughout his entire career, and it might be more rewarding to follow Melissa Anderson’s critical approach in her book Inland Empire (2021). In it, she writes at the outset:
“Even if ‘making sense’ of Inland Empire is ultimately futile, that doesn’t mean the film isn’t legible. It’s simply a matter of expanding the notion of authorship. Specifically, Dern—whose gestures, reactions, and movements, always pinpoint precise in their immensity, make this bewildering project indelible and even at times lucid—might be thought of as just as much of a creator as Lynch.”
In two films about vastly different people from different generations and socio-economic backgrounds, this is what brings the films together. Like Laura Dern and/or Nikki Grace, Anna Cobb and/or Casey must also step into different roles at all times. Dern/Grace plays her roles for producers, directors, and other power figures in Los Angeles’s shadowlands, where Hollywood’s heavy and violent history weighs on every image of Dern/Grace in the spotlights. These characters, or variations, are deliberately elusive in the film’s temporal space, but through Dern, we might find something to hold onto. Cobb/Casey plays their roles on, and off, the internet: the ultimate destination for anyone who wants to step into other avatars, and perhaps also for those who want to practice performing, or being, themselves surrounded by constant surveillance, availability, and exploitation of personal information. How much ownership do any of these figures, or any of us, really have over our own bodies and identities in the face of these institutions?
This is a question neither film answers directly, but viewed in light of each other, it is possible to glimpse a picture of the wholly digital age from two completely unique perspectives. If you liked The Beast by Bertrand Bonello, which we screened earlier this month, and want to philosophize further about our digital present, this is the perfect opportunity.
Best regards,
BFK
NOR:
Kjære filmklubbmedlem,
Denne uken presenterer vi to filmer som virker totalt forskjellige ved første øyekast, men som likevel speiler hverandre på flere spennende måter. Vi starter på onsdag med Inland Empire, allerede en moderne klassiker og (dessverre) fortsatt den siste spillefilmen regissert av David Lynch, før vi avslutter uken med We’re All Going to the World’s Fair (heretter World’s Fair) av Jane Schoenbrun—som er aktuell med den kritikerroste Sundance-favoritten I Saw the TV Glow på BIFF i oktober.
Inland Empire trenger ingen lang introduksjon, men World’s Fair er ikke like kjent i Norge, tross at den har oppnådd kultstatus blant flere filmelskere rundt i verden. I World’s Fair møter vi tenåringen Casey som bruker mesteparten av dagene—og nettene—sine på internett. En av filmens mest sentrale motiv er nærbildet av ansiktet til Casey, eller skuespiller Anna Cobb, i det nærmest totale mørket av soverommet, hvor den sterkeste belysningen kommer fra dataskjermen som sluker all oppmerksomheten deres. Kamera er ofte plassert bak eller inni dataskjermen, som betyr at når Casey stirrer inn i den, stirrer de også inn i kamera og ut mot oss. Øynene søker etter noe der ute, der inne, eller hos oss.
World’s Fair er en film som på glimrende vis reflekterer rundt hvordan det er å vokse opp på internett, og alle de mulighetene og avgrunnene som må navigeres der til enhver tid. Den konstante tilgjengeligheten som mange er avhengige av eller tilknyttet til i disse dager kommer med mange utfordringer og prøvelser, og mens Caseys store øyne stirrer søkende mot oss, åpner regissør Schoenbrun flere fortolkningsrom hvor linjene mellom karakter og skuespiller, tilskuer og voyeur, viskes bort.
I Inland Empire av David Lynch møter vi Laura Dern i rollen som Nikki Grace, en skuespiller som har blitt hyret inn for å spille hovedrollen, Susan Blue, i en film med tittelen On High in Blue Tomorrows. Når vi følger Nikki fra audition og prøveinnspillinger, på og av den fiksjonelle skjermen, ser vi at linjene mellom Nikki Grace og Susan Blue—og andre variasjoner (?)—manes frem av filmens temporale brudd; tid og rom og navn viskes ut, og ikke ulikt World’s Fair er det som om regissøren ønsker å skape et rom for fortolkning hvor skillet mellom skuespiller og karakter er tilsmusset, om ikke direkte brutt i stykker for å gi fritt spillerom for den helt spesielle energien mellom skuespiller og kamera.
I all den mystikken som omringer ethvert møte med Inland Empire, er det fristende å søke etter et definitivt svar på hva det hele betyr. Dette er en tendens som har fulgt, eller plaget, Lynch gjennom hele hans karriere, og det er kanskje mer givende å følge Melissa Anderson sin kritiske tilnærming i hennes bok Inland Empire (2021). I den skriver hun innledningsvis:
“Even if “making sense” of Inland Empire is ultimately futile, that doesn’t mean the film isn’t legible. It’s simply a matter of expanding the notion of authorship. Specifically, Dern - whose gestures, reactions and movements, always pinpoint precise in their immensity, make this bewildering project indelible and even at times lucid - might be thought of as just as much of a creator as Lynch”
I to filmer om vidt forskjellige personer fra ulike generasjoner og sosioøkonomiske bakgrunner er det dette som bringer filmene sammen. Lik Laura Dern og/eller Nikki Grace må også Anna Cobb og/eller Casey tre inn i ulike roller til enhver tid. Dern/Grace spiller sine roller for produsenter, regissører og andre maktpersoner i Los Angeles skyggesider, hvor Hollywood sin tunge og voldelige historie veier tungt på ethvert bilde av Dern/Grace i flomlysene. Disse karakterene, eller variasjonene, er bevisst uhåndgripelige i filmens temporale rom, men gjennom Dern finner vi muligens noe å holde oss fast ved. Cobb/Casey spiller sine roller på, og av, internett: den ultimate destinasjonen for alle som vil tre inn i andre avatarer, og kanskje også for de som vil øve på å spille, eller være, seg selv omringet av konstant overvåkning, tilgjengelighet, og utnyttelse av personopplysninger. Hvor mye eierskap har egentlig noen av disse skikkelsene, noen av oss, over egne kropper og identiteter i møte med disse institusjonene?
Dette er et spørsmål ingen av filmene svarer direkte på, men sett i lys av hverandre, er det mulig å skimte et bilde av den heldigitale tidsalder fra to helt unike perspektiv. Dersom du likte The Beast av Bertrand Bonello, som vi viste tidligere i måneden, og ønsker å filosofere mer rundt vår digitale samtid, er dette en ypperlig mulighet.
Hilsen BFK