Vi har gleden av å invitere alle våre medlemmer til årsmøte. Her vil filmklubb-styret presentere regnskapet for 2024, samt budsjettet og handlingsplan for 2025. Intensjonen bak dette arrangementet er å gi våre medlemmer innsikt på filmklubbens status og fremgangs plan.
Årsmøte vil ta plass 6. mars, 2025 - 18:00.
Frist for å melde saker til årsmøtet er søndag 16. februar. Saker kan meldes til filmklubstyret på email: bfkpost@gmail.com.
Møte vil ta plass ved USF Verftet.
Newsletter - Week #45
Norwegian text blow
ENG:
Dear reader,
This week, we invite you to a post-revolutionary Cuba through Agnès Varda's evocative video essay Salut les Cubains (1963) and Sara Gomez's lesser-known but equally invaluable One Way or Another (1974).
We’re screening these films together not only because they address many of the same concerns and issues of a post-revolutionary society, but also because we believe it's time for filmmaker Sara Gómez to get the attention she deserves in Norway.
Gómez, unfortunately, passed away at the age of thirty-one, but she still managed to create a series of powerful and remarkable short films during her career—works that are both radical in their formal innovations and revolutionary in their content.
In Iré a Santiago (1964), she takes an intersectional approach to ethnographic film, using all the tools associated with cinéma vérité to paint a sensory portrait of a changing and evolving metropolis while simultaneously questioning Cuban national identity from an Afro-Cuban perspective. In her film Mi Aporte (1972), a commissioned piece on behalf of the Federation of Cuban Women, Gómez makes a real and direct confrontation with the aesthetics and forms of propaganda film. By orchestrating a debate—reminiscent of the discussion sequence in Dahomey (2024) by Mati Diop—she not only showcases her qualities as an innovative filmmaker but also positions herself as a strongly revolutionary director who understands that the revolution is never over and that it is essential to take it seriously at all times.
For Gómez, as with most other filmmakers who made films—propaganda, documentary, fiction—for ICAIC (Cuban Institute of Cinematographic Art and Industry) during this period, collaboration and shared authorship were central to the socialist and revolutionary developments of art and culture. This is evident in all her work, but her empathy for the people even more so. She was not just a filmmaker who collaborated with other filmmakers; she also allowed the people in front of the camera to participate in the creative process, whether factory workers, intellectual thinkers, or anyone else who held a love for their neighbors.
It's no secret that many radical filmmakers from Europe were inspired by Cuba and Cuban cinema during this period, something we see not only in Agnès Varda but also in filmmakers like Chris Marker and Jean-Luc Godard. Nevertheless, Gómez has remained a forgotten figure for far too many years, and only in recent times have more of her films become more accessible to a broader audience. You can read more about One Way or Another in the program text below, and we hope that this screening can inspire further interest in Gómez's work. Not only because there is so much beauty to be found in her innovative and playful techniques with the camera, narrative storytelling, and documentary form, but also because she reminds us to never stop questioning institutions and the stifling individualism of neoliberalism—something that is as important now as it was in her time.
Best regards,
BFK
NOR:
Kjære filmklubbmedlem,
Denne uken inviterer vi dere med til det post-revolusjonære Cuba, gjennom Agnès Vardas suggererende video-essay Salut les Cubains (1963) og Sara Gomez sin mindre kjente men likevel uvurderlige One Way or Another (1974).
Vi viser disse filmene sammen ikke bare fordi de tar opp mange av de samme bekymringene og betraktningene rundt et post-revolusjonært samfunn, men også fordi vi mener det er på tide at filmskaperen Sara Gómez får den oppmerksomheten hun fortjener også i Norge.
Gómez døde dessverre da hun var 31 år gammel, men hun fikk likevel tid til å lage en rekke sterke og bemerkelsesverdige kortfilmer i løpet av sin karriere som er både radikal i sine formmessige innovasjoner, og revolusjonær i sitt innhold.
I Iré en Santiago (1964) tar hun en interseksjonell tilnærming til etnografisk film, hvor hun benytter alle de verktøyene en forbinder med cinéma vérité for å male et sanselig portrett av storbyen i endring og utvikling, på samme tid som hun stiller spørsmål til den Cubanske nasjonalidentiteten fra et Afro-cubansk perspektiv. I filmen Mi Aporte (1972), et kommisjonsverk på vegne av Federation of Cuban Women, tar Gómez et reelt og direkte oppgjør med propagandafilmens estetikk og form. Gjennom å orkestrere en debatt—som minner mye om diskusjonssekvensen i Dahomey (2024) av Mati Diop—viser hun ikke bare sine kvaliteter som en nyskapende filmskaper, men hun posisjonerer seg også som en sterkt revolusjonær regissør som på samme tid forstår at revolusjonen aldri er over, og at det er essensielt å ta den seriøst hele veien.
For Gómez, som de fleste andre filmskaperne som lagde film—propaganda, dokumentar, fiksjon—for ICAIC (Cuban Institute of Cinematographic Art and Industry) på denne tiden, var samarbeid og delt forfatterskap sentralt i den sosialistiske og revolusjonære utviklingen av kunst og kultur. Dette kommer godt til uttrykk i alt hun lagde, og enda tydeligere er hennes empati for befolkningen. Hun var ikke bare en filmskaper som samarbeidet med andre filmskapere, hun lot også folk foran kamera ta del i kreasjonsprosessen, enten det var fabrikkarbeidere, intellektuelle tenkere, eller hvem som helst annen person som hadde en kjærlighet for sine naboer.
Det er ingen hemmelighet at mange radikale filmskapere fra Europa lot seg inspirere av Cuba og Cubansk film i denne perioden, noe vi ser både hos Agnès Varda, men også hos filmskapere som Chris Marker og Jean-Luc Godard. Likevel har Gómez vært en glemt skikkelse i alt for mange år, og det er først de siste årene at flere av filmene hennes har blitt gjort lettere tilgjengelig for et bredere publikum. Du kan lese mer om One Way or Another i programteksten under, og vi håper at denne visningen kan inspirere til videre interesse i Gómez sitt arbeid. Ikke bare fordi det er ekstremt mye fint å hente i hennes innovative og lekne teknikker med kamera, narrativ historiefortelling og dokumentarformen, men også fordi hun minner oss på å aldri slutte å stille spørsmål til institusjoner og nyliberalismens kveldende individualisering, noe som er like viktig nå som da hun var i livet.
Hilsen BFK
Use the following form to sign up to our newsletter and receive it directly in your inbox:
Newsletter - Week #44
Norwegian text blow
ENG:
Dear reader,
This year's edition of BIFF has come to an end, which means we're back to our own regularly scheduled programming.
This week is Halloween, and we're excited to warm up for scares and fears the night before with two screenings. We’ll start at 6:00 PM with one of the most iconic horror films ever, Ring from 1998. This is a film that needs no introduction, but whether you've seen it countless times before, were too scared when it first came out, or weren’t yet born (!) in the late '90s, this is a movie absolutely worth seeing in a theater full of other people. If you're one of those who haven't seen Ring—or have only seen the (bad) American remake from 2002—you have something truly special to look forward to!
We’ll end the evening with a somewhat different horror film that gained massive publicity when it first aired on Halloween in England in 1992, Ghostwatch. This film can be extra spooky and entertaining if you watch it without knowing anything beforehand, but for those who want more context, it’s worth mentioning that this is a mockumentary. The film is presented as a real TV program in which actual journalists, TV presenters, and experts pretend to investigate a haunted house in London. This led to panic among many viewers, and the newspapers and tabloids were not kind in their coverage the following day. It's hard to imagine what it must have been like to watch this film back then, without the context we have now. Of course, it's tempting to think we’d have seen through the ruse right away, but who knows? If you've seen Late Night with the Devil (2023), you might have an idea of what this film is about, but here, it was real people and families who were deceived by one of the largest broadcasting companies in the world.
We’ll end the week on Sunday with a truly special film that’s dear to all of us at BFK. This is Coconut Head Generation, a documentary that introduces us to a group of students at a university in Ibadan, Nigeria, who gather in an auditorium each week to watch films and participate in political discussions and debates. This is a documentary that has a deep love for film as a political tool and a social connector. Director Alain Kassanda allows his subjects to speak directly and openly, showing how film can inspire new ways of seeing and being in the world. For everyone who enjoys discussing film and its role in society, this is a documentary you don’t want to miss. It might even spark some interesting debates in the theater after the screening.
Best regards,
BFK
NOR:
Kjære filmklubbmedlem,
BIFF er over for i år, noe som betyr at vi er tilbake med flere spennende filmer fra vårt eget program.
Denne uken er det Halloween, og vi ser frem til å varme opp til skrekk og gru kvelden før med to visninger. Vi starter 18:00 med å vise en av de mest ikoniske skrekkfilmene noensinne, nemlig Ring fra 1998. Dette er en film som ikke trenger noen introduksjon, men enten du har sett den utallige ganger før, var for redd da den først kom ut, eller enda ikke var født (!) på slutten av 90-tallet, er dette en film som absolutt er verdt å se på kino i en sal med mange andre mennesker. Dersom du er en av de som ikke har sett Ring—eller kun har sett den (dårlige) amerikanske remaken fra 2002—har du noe helt spesielt å se frem til!
Vi avslutter denne kvelden med en litt annerledes skrekkfilm som fikk enorm publisitet da den først ble sendt på TV under Halloween i England i 1992, Ghostwatch. Dette er en film som kan være ekstra skremmende og underholdende dersom du ser den uten å vite noe på forhånd, men for dem som ønsker mer kontekst er det verdt å nevne at dette er en såkalt “mockumentary”, eller falsk-dokumentar. Filmen er presentert som et reelt TV-program hvor ekte journalister, programverter, og eksperter later å etterforske et hjemsøkt hus i London. Dette ledet til panikk blant mange seere, og kritikken var ikke nådig i avisene og tabloidene dagen derpå. Det er ikke lett å forestille seg hvordan det må ha vært å se denne filmen da, uten den konteksten vi har nå. Det er selvsagt fristende å tro at vi hadde gjennomskuet bløffen fra første sekund, men hvem vet. Dersom du har sett Late Night with the Devil (2023) har du kanskje en idé om hva denne filmen handler om, men her var det ekte mennesker og familier som ble lurt av en av verdens største kringkastingsselskaper.
Vi avslutter uken på søndag med en helt spesiell film som er nær og kjær for alle oss i BFK. Dette er Coconut Head Generation, en dokumentar som introduserer oss for en gruppe studenter ved et universitet i Ibadan i Nigeria som samles i et auditorium hver uke for å se film og ta del i politiske diskusjoner og debatter. Dette er en dokumentar som har en enorm forkjærlighet for film som et politisk verktøy og sosialt bindeledd. Regissør Alain Kassanda lar sine subjekter tale direkte og åpent, og viser hvordan film kan inspirere til nye måter å se og være i verden på. For alle som liker å snakke om film og dens funksjon i samfunnet, er dette en dokumentar du ikke kan gå glipp av. Kanskje skaper den noen spennende debatter i salen etter visning også.
Hilsen BFK
Use the following form to sign up to our newsletter and receive it directly in your inbox:
Newsletter - Week #42
Norwegian text blow
ENG:
Dear reader,
We don't have any regular screenings at BFK this week, but we still have more film screenings at Tivoli than any other week this year. That can only mean one thing: BIFF is here!
Bergen International Film Festival is always a major highlight for all cinephiles in our city, and this year the festival is celebrating its 25th anniversary. As in previous years, BIFF is showing many films in collaboration with us at Tivoli, and we look forward to seeing both new and returning audiences to share in the excitement of discovery. Whether it is pressing documentaries from around the world, feature films from prestigious film festivals, or music video competitions—and more—there's something for everyone.
It can be challenging to navigate all the films BIFF presents each year, so this week, we at BFK want to highlight a handful of titles you can see during this year’s festival. Some of these can be seen with us, while others can be found at places like LUX, Cinemateket, or even Spillhuset.
We kicked off the festival with BIFF-snadder earlier this month, which was a major success. The film we showed was Dahomey by director Mati Diop, the Golden Bear winner at this year’s Berlinale. Despite the fact that more than 100 people watched Dahomey at our screening, this is a film we want to continue to promote, precisely because it deserves to be talked about for a long time.
Another highlight that might get lost among bigger titles is the experimental short film Alien0089, which will be shown in collaboration with Spillhuset on Friday, October 18th. This is a film that, in more ways than one, fits into a sort of continuity with several of the films in our own program this year, with titles such as The Beast, We’re All Going to the World’s Fair, and later on, The Human Surge 3. These are all films that attempt to grapple with the digital world we live in on its own terms, and in Alien0089, we meet a gamer who finds themselves trapped in a nightmare outside of the gaming world. Director Valeria Hoffmann elegantly plays with the film’s formal language, breaking with conventions and rules as she uses the aesthetic of digital film to stretch and push its binary construction, allowing the form to be part of the horror.
Jia Zhangke is back with Caught by the Tides, and just as Proust had his Madeleine cakes, one could now say that Zhangke has his Tao Zhao images: where the entire film is a kind of tribute to the love he clearly has for his regular actress and wife, and where new and old images melt together in a kind of remembrance of shared love.
Other exciting highlights worth seeing is Payal Kapadia’s All We Imagine as Light, which is not only the first film from India to compete in the main competition at Cannes since 1994, but also deservedly won the Grand Prix; and Ruth Beckermann’s Favoriten, which in many ways complements Maria Speth’s wonderful Mr. Bachmann and His Class from 2021, invaluable in its empathy and belief in the future.
No Other Land is a film that garnered much attention at this year’s Berlinale. The controversy surrounding the film and the acceptance speech by the film’s Palestinian-Israeli collective during the award ceremony is too complex to summarize here, but this is a film that absolutely deserves your attention at a time when Israel's violence against Gaza and other regions is reaching new heights every day. If you attended the Nordic Labour Film Festival earlier this year, this is a film that picks up many of the same threads as the films shown there. If you want more films about and from Palestine, you currently have a unique opportunity to see both old and new titles at the Palestine Film Institute in their programs: "Provoked Narratives" and "Unprovoked Narratives." Here you will find several titles that are otherwise very difficult to see, so make the most of this chance.
Of course, this is just a small selection of films from this year’s program, and there are many more strong titles to choose from, but we hope some of these may be new discoveries for you.
Best regards,
BFK
NOR:
Kjære filmklubbmedlem,
Denne uken har vi ingen vanlige visninger i Bergen filmklubb, men likevel har vi flere visninger i Tivoli enn noen annen uke dette året. Det kan bare bety én ting: BIFF er her!
Bergen internasjonale filmfestival er alltid et høydepunkt for alle filminteresserte i byen vår, og i år feirer festivalen 25 år. Slik som tidligere viser BIFF mange filmer i samarbeid med oss i Tivoli, og vi ser frem til å se både nye og faste publikummere for å dele i oppdagelsesgleden med alt fra brennaktuelle dokumentarer fra hele verden, kunstfilmer fra prestisjetunge filmfestivaler, musikkvideo-konkurranse, og mer.
Det kan være utfordrende å navigere alle filmene BIFF presenterer hvert år, så denne uken ønsker vi i BFK å sette ekstra søkelys på en håndfull titler du kan se under årets festival. Noen av disse kan ses hos oss, mens andre er å finne ved steder som LUX, Cinemateket eller til og med Spillhuset.
Vi tyvstartet festivalen med BIFF-sadder tidligere i måneden, som var en enorm suksess. Filmen vi viste var Dahomey av regissør Mati Diop, Gullbjørn-vinneren fra årets festival i Berlin. Til tross for at over 100 personer så Dahomey på denne visningen, er dette en film vi ønsker å fremme videre, nettopp fordi den fortjener å bli snakket om over lengre tid.
Et annet spennende høydepunkt som muligens forsvinner i mengden av større titler er den eksperimentelle kortfilmen Alien0089, som vises i samarbeid med Spillhuset fredag den 18. oktober. Dette er en film som på mange måter føyer seg inn i en slags kontinuitet med flere av filmene i vårt eget program i år, med titler som The Beast, We’re All Going to the World’s Fair, og senere The Human Surge 3. Dette er alle filmer som forsøker å se den heldigitale verden vi lever i på sine egne premisser, og i Alien0089 møter vi en gamer som blir fanget i et mareritt utenfor spillverden. Regissør Valeria Hoffmann leker elegant med filmens formspråk, og bryter med konvensjoner og regler når hun benytter den digitale filmens estetikk til å dra og dytte i dens binære konstruksjon for å la formen være en del av skrekken.
Jia Zhangke er tilbake med Caught by the Tides, og hvor Proust hadde sine Madelinekaker, kan man nå si at Zhangke har sine Tao Zhao-bilder: hvor hele filmen er en slags hyllest til kjærligheten han åpenbart har for sin faste skuespiller og kone, og hvor nye og gamle bilder smelter sammen i en slags kjærlighetens erindring.
Andre spennende høydepunkt som er verdt å se: Payal Kapadias All We Imagine as Light, som ikke bare er den første filmen fra India til å delta i hovedkonkurransen i Cannes siden 1994, den vant også Grand Prix-prisen (vel-fortjent); og Ruth Beckermanns Favoriten, som på mange måter komplimenterer Maria Speths vidunderlige Mr. Bachmann and His Class fra 2021, er uvurdelig i sin empati og fremtidstro.
No Other Land er en film som fikk stor oppmerksomhet under årets filmfestival i Berlin. All kontroversen rundt filmen, og takketalen under prisseremonien fra filmens Palestinsk-Israelske kollektiv, er for kompleks til å oppsummere her, men dette er en film som absolutt fortjener din oppmerksomhet i en tid hvor Israels vold mot Gaza og ytterligere steder når nye høyder hver eneste dag. Dersom du var publikummer på Arbeiderfilmfestivalen tidligere i år, er dette en film som tar opp mange av de samme trådene som filmene herfra. Dersom du ønsker mer film om og fra Palestina, har du for tiden en unik mulighet til å se både gamle og nye titler hos Palestine Film Institute i deres program: «Provoked Narratives» og «Unprovoked Narratives.» Her finner du flere titler som er svært vanskelig å se ellers, så kjenn din besøkelsestid.
Dette er selvsagt bare et lite utvalg titler fra årets program, og det er mange flere sterke titler å velge blant, men vi håper noen av disse kan være nye oppdagelser for deg.
Mvh Bergen filmklubb
Use the following form to sign up to our newsletter and receive it directly in your inbox:
Newsletter - Week #41
Norwegian text blow
ENG: Dear reader,
October is finally here, which means that Bergen International Film Festival is right around the corner. This year, BIFF celebrates its 25th anniversary, and as per tradition, we’re kicking off the program with a secret screening. You won’t know the title of the film until the lights dim and the film begins, but we can give you a few hints. The film had its world premiere at a prestigious festival earlier this year where it took home a golden prize. It is directed by a woman filmmaker with an impressive resume both in front of and behind the camera, and she has worked in countries such as France, Argentina, and the USA. It is considered one of the strongest films of the year, according to critics, audiences, and yours truly, and it’s a film you definitely shouldn’t miss. One last hint is that the film’s runtime is between 60 and 90 minutes.
We’re keeping the introduction in this week’s newsletter relatively short, so as not to reveal too much about the film above, but we do have another screening on the program. On Sunday, we’re showing Next Sohee by director July Jung, a film that takes a critical look at South Korea's ruthless work culture.
The film is inspired by true events where a young woman took her own life after being sent to a call center as part of a job training program. In the first half of the film, we meet Sohee (Kim Si-Eun), who is sent to such a call center, where she is met with relentless demands, unsympathetic management, and endless hours in a chair with condescending or outright hostile people in her ear. Halfway through the film, we are introduced to another character, Detective Yoojin (Bae Doona), who investigates Sohee’s tragic end. The film closely follows its two characters but reveals uncomfortable truths that are universal. In far too many parts of the world, whether it’s South Korea, the USA, or various countries in Europe, it’s clear that workers are not seen as individuals with their own lives; but rahter, they are viewed as numbers and money that exist—or have value in the eyes of employers—soley based on how much profit they bring to the company. This is, of course, not new in the history of the world, but late capitalism—which has grown and continues to grow at an unprecedented pace—functions to institutionalize such attitudes and values in a completely different way than before. For many, being exploited by employers or companies is just something one has to live with; something to expect, or something one cannot change. It’s tempting to turn to Fredric Jameson, who sadly passed away on September 22, and the famous quote from The Seeds of Time: “It seems to be easier for us today to imagine the thoroughgoing deterioration of the earth and of nature than the breakdown of late capitalism; perhaps that is due to some weakness in our imaginations.”
Best regards,
BFK
NOR:
Kjære filmklubbmedlem,
Det er endelig oktober, som betyr at Bergen internasjonale filmfestival er like rundt hjørnet. I år feirer BIFF 25 år, og tradisjon tro tyvstarter vi på programmet med en hemmelig visning. Hvilken tittel det er får du ikke vite før lysene i salen dimmes og filmen starter, men vi kan likevel komme med noen få hint. Filmen hadde verdenspremiere på en prestisjetung festival tidligere i år, og vant også en gylden pris der. Den er regissert av en kvinnelig filmskaper som har en imponerende CV både foran og bak kamera, og hun har jobbet i land som Frankrike, Argentina, og USA. Det er en av årets absolutt sterkeste filmer, ifølge både kritikere, publikummere, og undertegnede, og en film du absolutt ikke bør gå glipp av. Et siste hint er at filmens spilletid er mellom 60 og 90 minutter.
Vi holder introduksjonen i nyhetsbrevet relativt kort denne uken, for å ikke avsløre for mye om filmen over, men vi har enda en visning på programmet. På søndag viser vi Next Sohee av regissør July Jung, en film som retter et kritisk blikk mot den nådeløse arbeidskulturen i Sør-Korea.
Filmen er inspirert av sanne hendelser hvor en ung kvinne tok sitt eget liv etter at hun ble sendt til et kundesenter som en del av et arbeidstreningsprogram. I filmens første halvdel møter vi Sohee (Kim Si-Eun), som blir sendt til et slikt kundesenter, hvor hun blir møtt med nådeløse krav, usympatisk ledelse, og endeløse timer i en stol med nedlatende eller direkte hatefulle mennesker i øret. Halvveis i filmen blir vi introdusert til en annen karakter, detektiven Yoojin (Bae Doona), som etterforsker Sohees tragiske slutt. Filmen følger sine to karakterer tett, men avslører ubehagelige sannheter som er universelle. I alt for mange deler av verden, enten det er i Sør-Korea, USA, eller forskjellige land i Europa, er det klart at arbeidstakere ikke blir sett på som personer med egne liv; men heller tall og penger som utelukkende eksisterer, eller har verdi i arbeidsgivernes øyne, ut ifra hvor mye profitt de bringer bedriften. Dette er selvsagt ikke nytt i verdenshistorien, men senkapitalismen— som har vokst og fortsetter å vokse i et uhørt tempo—har som funksjon å institusjonalisere slike holdninger og verdier på en helt annen måte enn tidligere. For mange er det å bli utnyttet av arbeidsgivere eller bedrifter bare noe en må leve med; noe en må forvente, eller noe man ikke kan endre. Det er fristende å se til Fredric Jameson, som dessverre døde 22. september, og det kjente sitatet fra The Seeds of Time: «It seems to be easier for us today to imagine the thoroughgoing deterioration of the earth and of nature than the breakdown of late capitalism; perhaps that is due to some weakness in our imaginations.»
Hilsen BFK
Use the following form to sign up to our newsletter and receive it directly in your inbox:
Newsletter - Week #40
Norwegian text blow
ENG: Dear reader,
This week we are presenting two films that may seem completely different at first glance but mirror each other in several enticing ways. We begin on Wednesday with Inland Empire, already a modern classic and (unfortunately) still the last feature film directed by David Lynch to this day, before ending the week with We’re All Going to the World’s Fair (World’s Fair) by Jane Schoenbrun—whose critically acclaimed Sundance favorite I Saw the TV Glow will screen at BIFF in October.
Inland Empire needs no introduction, while World’s Fair is not as well-known in Norway, despite achieving cult status in certain film circles around the world. In World’s Fair, we meet the teenager Casey, who spends most of their days—and nights—on the internet. One of the film’s central images is the close-up of Casey's face, or actress Anna Cobb's face, in the almost total darkness of their bedroom, where the strongest light comes from the computer screen that consumes all of their attention. The camera is often placed behind or inside the computer screen, meaning that when Casey stares into it, they are also staring into the camera and out at us. Their eyes are searching for something out there, in here, or within us.
World’s Fair brilliantly reflects on what it’s like to grow up on the internet and all the opportunities and pitfalls that must be navigated there at all times. The constant availability that many are dependent on or connected to these days comes with multiple challenges and trials, and while Casey’s large eyes stare searchingly back at us, director Schoenbrun opens multiple interpretive spaces where the lines between character and actor, viewer and voyeur, are blurred.
In Inland Empire by David Lynch, we meet Laura Dern in the role of Nikki Grace, an actress cast to play the lead role, Susan Blue, in a film titled On High in Blue Tomorrows. As we follow Nikki from audition and rehearsals, on and off the fictional screen, we see that the lines between Nikki Grace and Susan Blue—and other variations (?)—are conjured up by the film’s temporal disruptions; time, space, and names are erased, and not unlike World’s Fair, it’s as if the director wants to create a space for interpretation where the distinction between actor and character is blurred, if not outright shattered, to give free rein to the unique energy between actor and camera.
In all the mystery surrounding every encounter with Inland Empire, it’s tempting to seek a definitive answer to what it all means. This tendency has followed, or plagued, Lynch throughout his entire career, and it might be more rewarding to follow Melissa Anderson’s critical approach in her book Inland Empire (2021). In it, she writes at the outset:
“Even if ‘making sense’ of Inland Empire is ultimately futile, that doesn’t mean the film isn’t legible. It’s simply a matter of expanding the notion of authorship. Specifically, Dern—whose gestures, reactions, and movements, always pinpoint precise in their immensity, make this bewildering project indelible and even at times lucid—might be thought of as just as much of a creator as Lynch.”
In two films about vastly different people from different generations and socio-economic backgrounds, this is what brings the films together. Like Laura Dern and/or Nikki Grace, Anna Cobb and/or Casey must also step into different roles at all times. Dern/Grace plays her roles for producers, directors, and other power figures in Los Angeles’s shadowlands, where Hollywood’s heavy and violent history weighs on every image of Dern/Grace in the spotlights. These characters, or variations, are deliberately elusive in the film’s temporal space, but through Dern, we might find something to hold onto. Cobb/Casey plays their roles on, and off, the internet: the ultimate destination for anyone who wants to step into other avatars, and perhaps also for those who want to practice performing, or being, themselves surrounded by constant surveillance, availability, and exploitation of personal information. How much ownership do any of these figures, or any of us, really have over our own bodies and identities in the face of these institutions?
This is a question neither film answers directly, but viewed in light of each other, it is possible to glimpse a picture of the wholly digital age from two completely unique perspectives. If you liked The Beast by Bertrand Bonello, which we screened earlier this month, and want to philosophize further about our digital present, this is the perfect opportunity.
Best regards,
BFK
NOR:
Kjære filmklubbmedlem,
Denne uken presenterer vi to filmer som virker totalt forskjellige ved første øyekast, men som likevel speiler hverandre på flere spennende måter. Vi starter på onsdag med Inland Empire, allerede en moderne klassiker og (dessverre) fortsatt den siste spillefilmen regissert av David Lynch, før vi avslutter uken med We’re All Going to the World’s Fair (heretter World’s Fair) av Jane Schoenbrun—som er aktuell med den kritikerroste Sundance-favoritten I Saw the TV Glow på BIFF i oktober.
Inland Empire trenger ingen lang introduksjon, men World’s Fair er ikke like kjent i Norge, tross at den har oppnådd kultstatus blant flere filmelskere rundt i verden. I World’s Fair møter vi tenåringen Casey som bruker mesteparten av dagene—og nettene—sine på internett. En av filmens mest sentrale motiv er nærbildet av ansiktet til Casey, eller skuespiller Anna Cobb, i det nærmest totale mørket av soverommet, hvor den sterkeste belysningen kommer fra dataskjermen som sluker all oppmerksomheten deres. Kamera er ofte plassert bak eller inni dataskjermen, som betyr at når Casey stirrer inn i den, stirrer de også inn i kamera og ut mot oss. Øynene søker etter noe der ute, der inne, eller hos oss.
World’s Fair er en film som på glimrende vis reflekterer rundt hvordan det er å vokse opp på internett, og alle de mulighetene og avgrunnene som må navigeres der til enhver tid. Den konstante tilgjengeligheten som mange er avhengige av eller tilknyttet til i disse dager kommer med mange utfordringer og prøvelser, og mens Caseys store øyne stirrer søkende mot oss, åpner regissør Schoenbrun flere fortolkningsrom hvor linjene mellom karakter og skuespiller, tilskuer og voyeur, viskes bort.
I Inland Empire av David Lynch møter vi Laura Dern i rollen som Nikki Grace, en skuespiller som har blitt hyret inn for å spille hovedrollen, Susan Blue, i en film med tittelen On High in Blue Tomorrows. Når vi følger Nikki fra audition og prøveinnspillinger, på og av den fiksjonelle skjermen, ser vi at linjene mellom Nikki Grace og Susan Blue—og andre variasjoner (?)—manes frem av filmens temporale brudd; tid og rom og navn viskes ut, og ikke ulikt World’s Fair er det som om regissøren ønsker å skape et rom for fortolkning hvor skillet mellom skuespiller og karakter er tilsmusset, om ikke direkte brutt i stykker for å gi fritt spillerom for den helt spesielle energien mellom skuespiller og kamera.
I all den mystikken som omringer ethvert møte med Inland Empire, er det fristende å søke etter et definitivt svar på hva det hele betyr. Dette er en tendens som har fulgt, eller plaget, Lynch gjennom hele hans karriere, og det er kanskje mer givende å følge Melissa Anderson sin kritiske tilnærming i hennes bok Inland Empire (2021). I den skriver hun innledningsvis:
“Even if “making sense” of Inland Empire is ultimately futile, that doesn’t mean the film isn’t legible. It’s simply a matter of expanding the notion of authorship. Specifically, Dern - whose gestures, reactions and movements, always pinpoint precise in their immensity, make this bewildering project indelible and even at times lucid - might be thought of as just as much of a creator as Lynch”
I to filmer om vidt forskjellige personer fra ulike generasjoner og sosioøkonomiske bakgrunner er det dette som bringer filmene sammen. Lik Laura Dern og/eller Nikki Grace må også Anna Cobb og/eller Casey tre inn i ulike roller til enhver tid. Dern/Grace spiller sine roller for produsenter, regissører og andre maktpersoner i Los Angeles skyggesider, hvor Hollywood sin tunge og voldelige historie veier tungt på ethvert bilde av Dern/Grace i flomlysene. Disse karakterene, eller variasjonene, er bevisst uhåndgripelige i filmens temporale rom, men gjennom Dern finner vi muligens noe å holde oss fast ved. Cobb/Casey spiller sine roller på, og av, internett: den ultimate destinasjonen for alle som vil tre inn i andre avatarer, og kanskje også for de som vil øve på å spille, eller være, seg selv omringet av konstant overvåkning, tilgjengelighet, og utnyttelse av personopplysninger. Hvor mye eierskap har egentlig noen av disse skikkelsene, noen av oss, over egne kropper og identiteter i møte med disse institusjonene?
Dette er et spørsmål ingen av filmene svarer direkte på, men sett i lys av hverandre, er det mulig å skimte et bilde av den heldigitale tidsalder fra to helt unike perspektiv. Dersom du likte The Beast av Bertrand Bonello, som vi viste tidligere i måneden, og ønsker å filosofere mer rundt vår digitale samtid, er dette en ypperlig mulighet.
Hilsen BFK
Newsletter - Week #38
Norwegian text blow
ENG:
Dear reader,
A new week means two new film screenings. We begin on Wednesday with Anand Patwardhan’s War and Peace from 2002. This is a documentary that remains as relevant now as it was when it first premiered at the start of the new century. Patwardhan sets his focus on India and Pakistan to explore their respective histories and the tensions that have emerged as a result of their status as nuclear powers. Patwardhan is himself credited as cinematographer, utilizing the camera as a tool in his direct and fearless investigative journalism. This led to the film being subjected to attempts at censorship in India. Patwardhan refused and took the matter to court, which after a year ruled in his favor, allowing the film to be released as the director intended. If you're interested in hearing more about the film and its reception from Patwardhan himself, it’s worth checking out this TV debate.
We are also looking forward to Sunday's screening of Cynthia Scott’s The Company of Strangers (1990). This is a film with a completely different mood and pace compared to War and Peace, but it’s equally intriguing in how Scott (along with her collaborators both in front of and behind the camera) plays with and explores the boundaries between fiction and fact. The Company of Strangers is a so-called "docufiction," a genre with several loose and unclear definitions, where it’s often more valuable to explore each work on its own terms rather than forcing them into predetermined categories, rules, or boxes.
In Scott’s film, we meet eight women who play versions of themselves, with the fictional framework being a bus accident that strands them at a remote cabin. In keeping with the idea of approaching each work on its own terms, it’s not particularly fruitful to say too much about what is real and what is fictional in the film in this newsletter, but instead ask a simple question with roots all the way back in 1895, when the Lumière brothers showed Repas de bébé (or Baby’s First Meal) for the first time. According to several film scholars and historians, the audience was captivated, not by the three living people moving in the foreground, but by the trees in the background. The way they moved in the wind, a completely banal everyday occurrence, transcended to something greater than itself when captured on film, regardless of the filmmakers' intentions. When the wind blows in a tree in a fiction film, is this more or less real than when the wind blows in a tree in a documentary film? What about human gestures? Or individual identities?
Another question, particularly relevant to The Company of Strangers, is the idea of time and temporality in the world of film. In the book In the Company of Strangers, Mary Meigs—one of the women in the film—writes about her experiences during the production. She writes about the other women, both in front of and behind the camera, and how they started as strangers but formed a powerful connection. She writes about the strange process of finding a balance between fiction and reality, and about the tragic death of Gloria Demers, who, among other things, co-wrote parts of the film’s loose plot but was also the one who truly fought for Meigs to be included in the film.
In one of the book’s “intervals” (as Meigs so elegantly have titled them), she reflects on the nature of time and its unique properties for and in film as an art form. She writes, among other things, about how she lost track of time during the filming—fifteen minutes could feel like an hour in the wet fog that surrounded the production team—and how she eventually stopped looking at her clock: “Time has no gravity in waitlessness, does not pull you from second to second into the future,” and later she makes a film-philosophical observation that could have come from André Bazin or Gilles Deleuze, despite Meigs’ insistence that she doesn’t know much about film:
“Time for filmmakers stands still or runs backwards, moves the end to the beginning, the future before the past. They are magicians. Everybody knows this except me, it seems, for I am struck with delight when we are shown a first version of the film and the apple we have cut up and eaten reappears, whole, in a later scene. An oversight, of course. For me it was a magic apple, the symbol of us, who started in pieces and came together as a whole.”
Best regards,
BFK
NOR:
Kjære filmklubbmedlem,
Ny uke, og to nye filmvisninger. Vi starter allerede på onsdag med Anand Patwardhans War and Peace fra 2002. Dette er en dokumentarfilm som er like aktuell nå som da den først ble lansert ved starten av det nye århundre. Patwardhan retter her sitt blikk mot India og Pakistan for å utforske deres respektive historier og den spenningen som har oppstått i kjølvannet av deres status som atommakter. Han står selv for fotoarbeidet og bruker kamera som et verktøy i en dyp og fryktløs gravjournalistisk prosess som gjorde at filmen ble forsøkt omklippet av sensurmaktene i India. Patwardhan nektet og tok det hele til retten, som etter ett år tok hans side og filmen ble lansert slik regissøren selv ønsket. Dersom du er interessert i å høre mer om filmen og dens mottakelse fra Patwardhan selv, er det verdt å sjekke ut denne TV-debatten.
Vi ser også frem til å avslutte uken med Cynthia Scotts The Company of Strangers (1990). Dette er en film med et helt annet temperament og tempo enn War and Peace, men den er minst like spennende i måten Scott (og hennes samarbeidspartnere både foran og bak kamera) leker med og utforsker grensene mellom fiksjon og fakta. The Company of Strangers er en såkalt «dokufiksjon», en sjanger som har flere løse og uklare definisjoner hvor det ofte er mer verdifullt å utforske hvert enkelt verk på sine egne premisser enn å presse dem inn i noen forhåndsbestemte kategorier eller regelbokser.
I Scotts film møter vi åtte kvinner som spiller versjoner av seg selv, hvor den fiksjonelle rammen er en bussulykke som strander dem ved en øde hytte. I tråd med idéen om å ta hvert enkelt verk på sine egne premisser er det ikke spesielt fruktbart å si for mye om hva som er ekte og hva som er uekte i filmen i dette nyhetsbrevet, men heller stille et enkelt spørsmål som har røtter tilbake til 1895 da Lumière-brødrene viste Repas de bébé (eller Baby’s First Meal). Ifølge flere filmvitere og historikere var publikum betatt, ikke av de tre levende menneskene i bevegelse i forgrunnen, men av trærne i bakgrunnen. Måten de beveget seg i vinden, en helt banal hverdagslighet ble forhøyet til noe større enn seg selv fanget på film, uavhengig av skaperens intensjoner. Når vinden blåser i et tre i en fiksjonsfilm, er dette mer eller mindre ekte enn når vinden blåser i et tre i en dokumentarfilm? Hva så med menneskelige gester? Eller individuelle identiteter?
Et annet spørsmål, som er spesielt relevant for The Company of Strangers, er idéen om tid og det temporale i filmens verden. I boken In the Company of Strangers skriver Mary Meigs—en av kvinnene i filmen—om hennes opplevelser under produksjonen. Hun skriver om de andre kvinnene foran og bak kamera og hvordan de startet som fremmede, men fant sammen til et fellesskap. Hun skriver om den underlige prosessen det var å finne en balanse mellom det fiksjonelle og det fiktive, og om det tragiske dødsfallet til Gloria Demers; som blant annet skrev deler av filmens løse plott, men som også var den som virkelig kjempet for at Meigs skulle være med i filmen.
I en av bokens «intervaller» (som Meigs så fint har kalt dem), reflekterer hun rundt tidens ånd og dens unike egenskaper for og i filmen som kunstform. Hun skriver blant annet om hvordan hun under innspillingen mistet grep om hvor mye tid de hadde brukt—ett kvarter kan føles som en time i den våte tåken som omsluttet produksjonslaget—og hvordan hun etter hvert sluttet å se på klokken: «Time has no gravity in waitlessness, does not pull you from second to second into the future», og senere med en filmfilosofisk observasjon som kunne vært hentet fra Andre Bazin eller Gilles Deleuze, tross Meigs insisterende idé om at hun ikke kan så mye om film:
*«Time for filmmakers stands still or runs backwards, moves the end to the beginning, the future before the past. They are magicians. Everybody knows this except me, it seems, for I am struck with delight when we are shown a first version of the film and the apple we have cut up and eaten reappears, whole, in a later scene. An oversight, of course. For me it was a magic apple, the symbol of us, who started in pieces and came together as a whole.» *
Mvh, Bergen filmklubb
Newsletter - Week #36
Norwegian text blow
ENG:
Dear reader,
This week we have two special events that we are extremely proud to present to you. On Wednesday we have the honor of screening Bertrand Bonello's latest film, The Beast, for the first time in Norway. This will be in collaboration with Bergen Public Library. The Beast had its world premiere at the Venice International Film Festival last year and has since been screened at numerous prestigious festivals around the world. Despite the euphoric reception the film has received internationally, it has not been picked up by any distributors or film festivals in Norway.
Bonello is a director who, unfortunately, is rarely screened in Norwegian cinemas. One of his great masterpieces, Nocturama (2015), was only screened at the national Cinematheques, while Bergen International Film Festival (BIFF) were the ones to give us the chance to see Zombi Child (2019) on the big screen. We are very happy and proud to continue this work to ensure that Bergen audiences have the opportunity to continue to see one of the most exciting and uncompromising directors active today in the cinema.
The film is an adaptation of Henry James's novella, The Beast in the Jungle (1903), and rarely has a book-to-film adaptation been more transgressive and bold than this. Without saying too much of the film's plot, it is worth mentioning that Bonello—with his usual flair, precision, and playful flourishes—utilizes the medium of film to its fullest extent to take the literary in new and exciting directions—here, the hyper digital images break under their own formal constructions and narrative frameworks to situate the novella in a more contemporary framework and aura.
To talk more about the adaptation, and literature on and in film in general, we have—in collaboration with Bergen Public Library—put together a unique program for the evening. Not only will there be discussions about literature and film, but it will also be possible to discover and borrow exciting books from their mobile library. Here, you will find everything from acclaimed books that have been adapted into films to film theory by people like Mark Cousins, David Bordwell, and more. This will be a night for everyone who has an interest in film and/or literature, and especially for those who want to explore the boundaries and possibilities between them in more detail.
As is our tradition, we have once again invited dotLeft with their invaluable and important Nordic Labour Film Festival. This year, the focus is on the labor movement's solidarity with international liberation struggles, with a special focus on films from and about Palestine. This is a unique opportunity to see these films on the big screen in Norway, and you can read more about the program and concept via the Nordic Labour Film Festival’s website or in our introduction to this semester. There will be film screenings, panel discussions, music, dance, and more, throughout the weekend. The entire event is free for everyone!
Best regards,
BFK
NOR:
Kjære filmklubbmedlem,
Denne uken har vi to helt spesielle arrangementer som vi er svært stolt av å presentere for dere. Vi starter midtveis i uken hvor vi har æren av å vise Bertrand Bonellos nyeste film, The Beast (2023), for første gang i Norge i samarbeid med Bergen Offentlige Bibliotek. Filmen hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Venezia i fjor, og har siden blitt vist på en rekke prestisjetunge festivaler rundt om i verden. Til tross for den nesten utelukkende euforiske mottakelsen filmen har blitt møtt med internasjonalt, har den ikke blitt tatt inn hos noen distributører eller filmfestivaler her til lands.
Bonello er en regissør som dessverre alt for sjeldent vises på kinoer i Norge. Et av hans store mesterverk, Nocturama (2015), ble kun tatt inn ved De norske cinematekene, mens det var Bergen internasjonale filmfestival som ga oss muligheten til å se Zombi Child (2019) på det store lerret. Vi er derfor svært glade og stolte for å fortsette denne jobben, og passe på at Bergenspublikummet har muligheten til å se en av de mest spennende og kompromissløse regissørene som er aktiv i disse dager på kino.
Filmen er en adaptasjon av Henry James sin novelle, The Beast in the Jungle (1903), og sjeldent har en bok-til-film-adaptasjon vært mer utfordrende og grenseoverskridende enn her. Uten å avsløre for mye av filmens handlingsforløp er det verdt å nevne at Bonello, med sin sedvanlige presisjon og lekenhet, benytter alle de særegne kvalitetene ved filmmediet for å ta det litterære i nye og spennende retninger—her bryter de heldigitale bildene med sine egne formmessige konstruksjoner og narrative rammer for å plassere novellen tydeligere i vår samtid og kontemporære aura.
For å snakke mer om adaptasjonen, og litteratur på og i film generelt, har vi i samarbeid med Bergen Offentlige Bibliotek satt sammen et unikt program for kvelden. Ikke bare vil det snakkes om litteratur og film innledningsvis, men det vil også være mulig å finne og låne spennende bøker i et mobilt bibliotek. Her vil du finne alt fra kjente bøker som har blitt adaptert til film, men også filmteoretiske verker fra folk som Mark Cousins, David Bordwell, og flere. Dette blir altså en helaften for alle som er interessert i både film og litteratur, og spesielt for de som vil utforske grensene og mulighetene dem imellom i nærmere detalj.
Tradisjonen tro har vi nok en gang invitert dotLeft med sin uvurderlige og viktige, Arbeiderfilmfestivalen. I år er fokuset på arbeiderbevegelsens solidaritet med internasjonale frigjøringskamper, med et spesielt fokus på film om og fra Palestina. Dette er en helt unik mulighet til å se disse filmene på stort lerret i Norge, og du kan lese mer om programmet og konseptet via Arbeiderfilmfestivalen sin nettside eller i vår introduksjon til årets semester. Det blir filmvisninger, panelsamtaler, musikk og dans, og mer, fordelt på helgen som kommer. Hele arrangementet er gratis for alle!
Hilsen BFK
Use the following form to sign up to our newsletter and receive it directly in your inbox:
Newsletter - Week #35
Norwegian text blow
ENG:
Dear reader
August, and the summer, is almost over. September, and the autumn rain, is just around the corner. In Bergen, we’ve of course had rain all summer, but not only do we handle it better than most, it's also the perfect excuse to watch films with us at BFK.
The end of August is a special month for all film enthusiasts in Norway—and other parts of the world that appreciate great films—precisely because it’s a tradition for many to spend the last day of the month watching Joachim Trier’s Oslo, August 31st. This year, we are pleased to present this film to you on the big day at 15:00 at Tivoli, Det akademiske kvarter.
We’re kicking off the celebration a little early by showing Trier’s feature film debut, Reprise, on August 28th. These two films are part of what is now known as the Oslo Trilogy, which was concluded in 2021 with The Worst Person in the World. If you’ve only seen the last film in the trilogy, these are two films you absolutely cannot miss—and if you’ve seen them all before, this is a rare opportunity to see them once more on the big screen in Bergen. It’s not without reason that Joachim Trier is considered one of the best film directors from Norway, and these two films are likely the ones that illustrate his unique directorial voice and strength to the highest degree.
Oslo, August 31st is, as mentioned above, a film that many have a tradition of watching on the big day, while Reprise, on the other hand, is a film that has been somewhat forgotten in recent discussions about Joachim Trier. This may seem outrageous and unlikely to those who saw Reprise when it first hit cinemas or DVD—so strong is the impression it leaves that it’s impossible to forget—but the film’s 20th anniversary is not far off, and this clearly means there’s a new generation of film lovers who may have just missed it when it first released. If you were impressed by Anders Danielsen Lie in The Worst Person in the World, you have much to look forward to in both Reprise and Oslo, August 31st.
We end the week with My First Summer, a coming-of-age film where we witness a queer summer romance blossoming amidst a family tragedy. You can read more about the film here, and purchase tickets for all three films through TicketCo. We look forward to a long and varied week of films.
NOR: Kjære filmklubbmedlem,
August, og sommeren, er straks over. September, og høstens konstante regnfall, er like rundt hjørnet. I Bergen har vi selvsagt hatt regn hele sommeren, men ikke bare tåler vi det bedre enn de fleste, det er også en perfekt grunn til å se film hos oss i Bergen filmklubb.
Slutten av august er en spesiell måned for alle filminteresserte i Norge—og andre deler av verden som setter pris på ekte filmkunst—nettopp fordi det er tradisjon blant mange å bruke den siste dagen i måneden på å se Joachim Triers, Oslo, 31. august. I år har vi gleden av å presentere denne for dere på den store dagen klokken 15:00 ved Tivoli, Det akademiske kvarter.
Vi tyvstarter litt på feiringen ved å vise Triers spillefilmdebut, Reprise, den 28. august. Disse to filmene er en del av det som nå er kjent som Oslo-trilogien, som ble avsluttet i 2021 med Verdens verste menneske. Dersom du bare har sett den siste filmen i trilogien, er dette to filmer du absolutt ikke kan gå glipp av—og dersom du har sett dem alle tidligere, er dette en sjelden mulighet til å få sett dem igjen på stort lerret i Bergen. Det er ikke uten grunn at Joachim Trier regnes som en av de beste filmregissørene fra Norge, og disse to filmene er nok de som illustrerer hans særegne stemme og styrke på best vis.
Oslo, 31. august er som sagt en film som mange har tradisjon for å se på den store dagen, mens Reprise derimot er en film som fort har blitt litt glemt i nyere samtaler om Joachim Trier. Dette virker kanskje uhørt og usannsynlig for dem som så Reprise da den først kom på kino eller DVD—så sterk er inntrykket den etterlater, at den umulig lar seg glemme—men det er ikke lenge til filmen har sitt 20. årsjubileum, og dette betyr åpenbart at det er en ny generasjon filminteresserte som muligens akkurat gikk glipp av den da den først kom ut. Om du synes Anders Danielsen Lie er imponerende i Verdens verste menneske, har du mye å se frem til i både Reprise og Oslo, 31. august.
Vi avslutter uken med My First Summer, en coming-of-age-film hvor vi blir vitne til en skeiv sommerromanse som blomstrer midt i en familietragedie. Du kan lese mer om den her, og kjøpe billetter til alle tre filmene gjennom TicketCo.
Vi ser frem til en innholdsrik og variert filmuke.
Hilsen BFK
Use the following form to sign up to our newsletter and receive it directly in your inbox:
Newsletter - Week #34
Norwegian text blow
ENG:
Dear reader,
We wish to welcome everyone to a new semester and program at Bergen Film Society. The official program launch will take place this week when we screen Mad Max: Fury Road, a film that will make the entire cinema rumble from beginning to end, followed by a launch party at Utpå Bar. Here you’ll have the opportunity to meet other lovers of film, browse the fresh program catalog, and plan your personal film program with us for the year. We promise something for everyone.
When George Miller returned to the Cannes Film Festival earlier this year with Furiosa: A Mad Max Saga, many viewers found a renewed interest in the Australian genius and his mad post-apocalyptic world. When Fury Road first hit theaters in 2015—also at the Cannes Film Festival—it became an immediate success, and it has since been widely regarded as one of the best films of the previous decade. It’s also a film that truly deserves to be seen in a cinema, where the overwhelming sound design and the kinetic rhythm of the editing and cinematography truly shines. It’s almost a small miracle that George Miller managed to exorcise this film from his mind, into reality, and capture it all on film.
The production history of Fury Road is already legendary and mythical, whether through the insane behind-the-scenes material from the shoot, news reports of impossible conditions and ambitions, or Kyle Buchanan's book Blood, Sweat & Chrome: The Wild and True Story of Mad Max: Fury Road (2022). In this book, Buchanan has spent many years interviewing countless people involved in the film's production, and despite the book being detailed, precise, and razor-sharp in its insights into the film's history, it only makes it more unbelievable how Miller and his team managed to create Fury Road.
Next week, you can hear more about this production on the podcast The Reel Thing, but a few short anecdotes are worth mentioning now. Miller was ready to return to the Mad Max universe in the 1990s, and by 1997 he had assembled a team to work on the film. Together with Brendan McCarthy and Nick Lathouris, Miller had much of the film ready at the transition between the 20th and 21st century, but it was clearly not an easy process. After several delays, postponements, cancellations, Happy Feet films, cast changes (Mel Gibson originally agreed to return as Max), and more, the team eventually ended up in the Namib Desert in Namibia—and if they thought the years they had already spent on the production were tough, the desert had more challenges in store for them. Kyle Buchanan writes at the beginning of his book:
"For 55 million years, the Namib Desert has been where things go to die. Thought to be the oldest desert on the planet, it’s a barren wasteland almost completely devoid of human life, a place where the coastline is still studded with the remains of a thousand shipwrecks. [...] And in September 2012, it was where Mad Max: Fury Road would crash and burn."
The film was finally completed and ready in 2015, and if you haven’t seen it yet, you have something truly extraordinary to look forward to. Fury Road is not just a fantastic action film; it’s an art object that proves the impossible is possible. And it’s just wildly entertaining all the way through.
We look forward to sharing another semester with all film lovers in Bergen,
-BFK
NOR:
Kjære filmklubbmedlem,
Vi ønsker alle velkommen til et nytt semester og program hos Bergen filmklubb. Det blir offisielt programslipp når vi denne uken viser Mad Max: Fury Road, en film som får hele kinosalen til å riste fra start til slutt, etterfulgt av slippfest ved Utpå bar. Her vil det være rom for å bli kjent med andre filminteresserte, bla i den ferske programkatalogen, og planlegge årets personlige filmprogram hos oss. Vi lover noe for enhver smak.
Da George Miller tidligere i år returnerte til filmfestivalen i Cannes med Furiosa: A Mad Max Saga var det mange som fikk mersmak for det australske geniet og hans gale post-apokalyptiske verden, inkludert oss i Bergen filmklubb.
Da Fury Road først kom på kino i 2015—også denne på filmfestivalen i Cannes—ble den en øyeblikkelig suksess, og siden har det blitt generelt akseptert at den er en av de beste filmene fra forrige tiår. Det er også en film som virkelig fortjener å bli sett på kino, hvor det overveldende lyddesignet og den heseblesende rytmen i klipp og foto virkelig får komme til sin rett. Det er nærmest et lite mirakel at George Miller har fått denne filmen ut av sitt eget hode, inn i virkeligheten, og fanget det hele på film.
Fury Road sin produksjonshistorie er allerede legendarisk og sagnomsust, enten det er gjennom det vanvittige bakommateriale fra innspillingen, nyhetsreportasjer om umulige forhold og ambisjoner, eller fra Kyle Buchanans bok Blood, Sweat & Chrome: The Wild and True Story of Mad Max: Fury Road (2022). I denne boken har Buchanan over mange år intervjuet utallige mennesker som var involvert i produksjonen av filmen, og til tross for at boken er detaljrik, presis, og sylskarp i sitt innblikk i filmens historie blir det nesten mer uforståelig hvordan Miller og hans mannskap har klart å skape Fury Road.
Neste uke kan du høre mer om denne produksjonen på podkasten The Reel Thing, men noen korte anekdoter er verdt å nevne allerede nå. Miller var klar for å returnere til Mad Max-universet på 1990-tallet, og allerede i 1997 hadde han samlet et lag som jobbet med filmens manus og storyboard. Sammen med Brendan McCarthy og Nick Lathouris hadde Miller store deler av filmen ferdigstilt allerede da, men det ble åpenbart ingen en enkel prosess. Etter flere utsettelser, forsinkelser, avlysninger, Happy Feet-filmer, utskiftning av skuespillere (Mel Gibson takket originalt ja til å returnere), og mer, endte hele gjengen til slutt opp i Namibørkenen i Namibia rundt 2011—og om de tenkte at de årene de allerede hadde lagt bak seg var vanskelige, hadde ørkenen flere utfordringer å by på. Kyle Buchanan skriver innledningsvis i sin bok:
"For 55 million years, the Namib Desert has been where things go to die. Thought to be the oldest desert on the planet, it’s a barren wasteland almost completely devoid of human life, a place where the coastline is still studded with the remains of a thousand shipwrecks. And in September 2012, it was where Mad Max: Fury Road would crash and burn."
Mot alle odds klarte de å fullføre produksjonen. Dersom du enda ikke har sett filmen, har du noe virkelig uvirkelig å se frem til. Fury Road er ikke bare en actionfilm av ypperste kvalitet, det er et kunstobjekt som vitner om at det umulige er mulig. Og så er den bare vanvittig underholdende hele veien.
Vi gleder oss til å dele nok en filmhøst med alle filminteresserte i Bergen,
Hilsen BFK
Use the following form to sign up to our newsletter and receive it directly in your inbox: